Synes denne lille teksten under forteller så mye om hva som skjer med oss alle i oppveksten, om ikke foreldrene forventer at vi er andeledes enn vi er, så er det alltids noen som gjør det. Holdninger, gjentatte utsagn i oppveksten, enten de er positive eller negative former hvordan vi tenker idag.
Klok ord fra Vibeke Martinsen;
«Barn som er aktive skal være roligere, barn som er rolige skal være mer aktive.
Barn som jobber godt alene, skal delta mer i grupper.
Barn som snakker for mye, skal være stille i timen.
Barn som er flinke i matte skal ha utfordringer, barn som sliter i matte skal øve mer – og barn som sikkert kan mer, underyter.
Barn som scorer på fotballbanen bør sentre, og la andre slippe til.
Barn som sentrer bør tørre å skyte selv.
Barn som blir glade for å vinne bør ikke rulle seg i det, og barn som taper skal forstå at sånn er livet.
Barn skal stå opp for seg selv men ikke ta igjen.
Barn skal være seg selv, men oppføre seg pent.
Barn skal ha fantasi, men ikke finne på ting.
Barn skal være modige, men forsiktige.
Barn skal være litt bedre enn andre, men ikke vise det. Barn skal være trygge på egen kropp, men både veie og spise riktig.
Barn skal naturlig kle av seg i garderoben, men ikke vifte med kroppsdelene andre steder.
Barn skal være friluftsmennesker og sporty i helger og hver ettermiddag, men uthvilte og klare på skolen hver morgen.
Alt dette mens de hver dag «på jobben» får nye oppgaver de aldri har sett før, og forholder seg til veldig mange mennesker hvor alle er i konstant forandring.
Jeg bare lurer – hvem vet hvor langt unna smertegrensen disse barna våre er?
Hvorfor er ingenting bare bra og bra nok?
Hvorfor kan de ikke bare få være den de er og føle det de føler?
Må de gjøre alt, kunne alt og være overalt?
Hvorfor skal de «bli noe» når de blir store – holder det ikke med større?
Hva er feil med de nå?
Når glemte vi at forskjeller er det som gir oss muligheten til å utvikle både oss selv og samfunnet vi lever i?»
– Vibeke Martinsen –
Litt humor?
Veåsen Fjellgård i Tinn i Telemark 