Skal fortelle en historie fra virkeligheten, som er like hjerteskjærende som historien fra Ler. Denne handler ikke om dyr men om hvor ille det kan gå med et menneske som opplever å bli krenket.
Dette er forhistorien til den hendelsen da jeg «stjal» bensin for å redde søsteren min.
Det startet i 1955, da ble Vivi født en søndag i januar. Det var mildt 4 – 5 minus. Hun ble født med veneklaffer som ikke fungerte slik de skulle. De klarte ikke få venevæsken tilstrekkelig tilbake fra bena og opp. Det vil si at venevæske hopet seg opp i bena, slik at det så ut som hevelser. Legen sa senere at det er 9 stykker i hele verden som er rammet av dette. Men det skulle være mange år for sent, at han som var ekspert på dette, uttalte seg.
For å gjøre en veldig lang historie litt kortere, så ringte mamma til meg, den dagen jeg stjal bensin (1989). Hun sa at Vivi ville jeg skulle komme. Jeg slapp alt jeg hadde i hendene og reiste med en gang. Vivi brukte aldri spørre om jeg ville komme. Skjønte at det var noe alvorlig.
Litt forhistorie: Vivi fikk ikke hjelp med å holde venevæsken i sjakk. Vi flyttet mye, med en far i forsvaret måtte vi bare henge med på lasset. Dette førte til at det ene sykehuset fulgte ikke opp det andre, så ble Vivis sak og behandling borte i systemet. Mamma (og selvfølgelig pappa) skulle vel ha fulgt opp, men jeg tror mamma hadde mer enn nok med å holde hodet over vann.
Så Vivi ble litt glemt, behandlingslessig. Bena hennes vokste, venevæska hopet seg opp, hun hadde smerter hele livet, men på 80 tallet eskalere det. Da var hun i 20 årene. Mamma fikk henne ikke til lege, hun fikk sår som det satt seg betennelse i. Mamma fikk tak i penicillin (over telefon) . Hun gikk på penicillin så og si hele året, i flere år , kur etter kur, etter kur. Hadde legen sett sin pasient, tror jeg ikke han bare hadde utskrevet tabletter.
Vivi ble bare dårligere og dårligere. Da jeg kom dit den augustdagen i 1989 var det så ille at ingen ville tro det, og jeg vet ikke om jeg klarer å beskrive hvordan det var.
Hun ville omkommet der og da om ikke skjebne hadde hjulpet oss den dagen.
Vivi hadde nok ikke sovet på flere uker, hun var helt utkjørt stakkar. Hun var innelåst på rommet sitt, men hun slapp meg inn. Hun kastet møbler ut av vinduet og sa at maten til mamma var forgiftet, desuten lå det skjeletter under gulvet.
Stakkars søstera mi. Hun var så anspent, redd og tynn at det var ingenting igjen av henne. Bena hennes var store, blodige av digre sår. Det så ut som en hund hadde tatt en stor bit og etterlatt seg et stygt sår, og at såret var blitt betent. Betennelsen hadde alle farger, gul, lilla, rød, blå. Det luktet råttent, dødt kjøtt og jeg skjønte at Vivi hadde ikke lenge igjen. Hvis hun ikke fikk hjelp nå. Jeg tror jeg ba til Gud om hjelp, for å klare å få dette til.
Her i dette huset hadde Vivi vært innestengt i mange år. Hun valgte det selv, men alikevel…. År på år i smertehelvete. Vi prøvde å hjelpe, både mamma og jeg, spesielt mamma (meg ville hun ikke ha så mye med å gjøre) men jeg trengte meg innpå og hun viste at jeg brøy meg, selv om hun takket nei og avviste meg. Jeg brøy meg mye!
Den dagen i august i 1989 var sønnen 5 måneder, han måtte jeg ta med meg. Jeg satt han ned i en baby-gyngestol på stuebordet, inne hos mamma. Hun lekte og tulla med han.
Jeg var inne bak låst dør hos Vivi.
Vivi sa, jeg må bort herfra, jeg kan ikke være her mer, jeg blir innestengt, får ikke puste.
Kan jeg være med deg? Det er farlig å være her, jeg blir stengt inne, får ikke puste. Kan jeg være med deg? Hun gjentok frykten sin mange ganger.
Skal aldri glemme de minuttene fra hun sa det og det vi gjorde siden.
Tror aldri gleden har vært større i mitt liv enn da Vivi sa akkurat de ordene. I mitt stille sinn trodde jeg nok ikke på det, men håpet inderlig at hun holdt på den tanken lenge nok til at vi fikk satt det ut i virkelighet. Vivi har aldri ville vært med meg før.
Jeg sa: Ja, det kan du Vivi, bilen stå utenfor og vi kan kjøre når du er klar.
Hun var så syk.
Hun sa, men jeg klarer ikke komme opp i den høye bilen. Vi hadde en Toyota Haice med stort lasterom.
Gode råd var dyre, hodet jobbet på spreng for å finne en løsning, den måtte komme fort.
Jeg sa til Vivi, så overbevisende jeg kunne: Vi finner et teppe, så kan du ligge baki, der er lavt å komme inn og god plass
Begge har vokst opp i en tid hvor hverken sikkerhetsbelte eller annen sikkerhet sto særlig høyt, så hindret heldigvis ikke det oss i å tenke litt utenfor det som er lov,
… men Vivi var skeptisk og redd, ikke så rart. Ligge bak i en haice på hardt metallgulv og to ben med store betente kjøttsår.
Vi listet oss ut dørene, så mamma ikke skulle oppdage oss. Hadde hun gjort det, var jeg redd hun hadde hindret oss, og alt hadde vært spolert.
Mødre har det med å skulle ordne og styre og gjøre ting i beste mening, og ingen kunne vel elske Vivi høyere enn mamma. Hun var hennes øyesten og hun kunne gått i døden mange ganger for henne. Hun gjorde alt, alt som sto i hennes makt for dattera si . Kjærligheten og beskyttelsesevnen var enorm.
Alikevel måtte MÅTTE hun ikke se oss nå. Da ville det bli diskusjon om transport, påkledning, plassering, tidspungt på døgnet, mamma ville nektet oss, Vivi ville gitt opp og slått fra seg å bli med.
Stakkars Vivi, hun hadde bare truse og en fillete pyshgenser på seg . Hun brukte klærne til de omtrent datt av kroppen. Ikke det at hun ikke hadde noe nytt, men hun satte sin elsk på noen plagg og da forlenget hun livet dems så lenge som mulig.
Vi nærmest løp ut i bilen, med hjertet i halsen. Fort dandert med teppe, startet og kjørte fort avgårde, vekk fra ammebarnet, Bårlidalen, og en overbeskyttende mor.
Hadde veldig vondt av begge to og håpet mamma visste at jeg ammet, så hun fant noe passende erstatning. Tror ikke babyen vår hadde med seg tåteflaske engang. Men mamma fant nok råd, en teskje eller noe sånt.
Nå kunne jeg ikke bekymre meg for det, gutten vår frisk, men det var ikke hun som lå bak i bilen. Bilen humpet og ristet, Vivi ropte i angst, jeg prøvde å berolige.
Nå er det bare å kjøre på, tente jeg, kjøre og ikke stoppe. Ombestemmer Vivi seg nå, blir det krise. Kanskje hun prøver å komme ut av bilen (den kunne åpnes innenfra).
Det er den verste kjøreturen jeg har hatt i mitt liv. Tenkte, går ikke dette, har jeg ingen søster mer. Har ikke tall på hvor mange ganger mamma og jeg har prøvd å hjelpe Vivi, komme til lege, sykehus, få hjelp. Men Vivi var livredd, hun avslo stille og bestemt hver gang. Istedet tok hun imot de forferdelige smertene, igjen og igjen, år etter år.
Syketransporten med Haice gikk fra Eidsvoll, mot Dal og ut på E6
Jeg viste jo at det nyttet ikke å kjøre søster til sykehuset, da hadde hun mistet all tillitt til meg og lagt meg for hat og det ville blitt bobbelt traumatisk. Hun var jo helt i spenn fra før, sårbar og utrolig redd, med umenneskelige smerter i tilegg.
En påkjenning det vanskelig lar seg leve inn i.
Så jeg hadde lovt å kjøre til Holtberget, hjem til oss, og det måtte jeg holde.
Til min skrekk fikk jeg se at tanken var tom. Da var vi på Skedsmokorset. Vi skulle helt til Nesoddtagen. Enten så hadde jeg glemt lommeboka på Eidsvoll, eller lagt den igjen i stua, i alle fall, penger hadde jeg ikke.
Det var så mye som sto på spill at å gå og spørre om å få bensin på kreditt, kunne jeg ikke risikere. Vivi ble urolig, jeg sa ingen ting om pengemangel til henne, bare sa vi måtte fylle bensin og håpet hun forstå (i den situasjonen hun var) at det var nødvendig. Det gjorde hun heldigvis, riktignok med redsel i blikket, men hun godtok.
Bensin ble fylt. Dette var før kortenes tid og det meste skjedde manuelt. Husker jeg sto foran disken og sa : «jeg har ikke penger til å betale den bensinen som er fylt på den Haice’n. Det var en ung mann som møtte meg med et vanntro blikk. Bilnummer og adr er det og det, du må sende regning, sa jeg og forsvant. Tror han tok klokka mi også. Det spilte ingen rolle, det var viktigere ting akkurat nå.
Tilbake i bilen, Vivi ventet halvt liggende baki det store lasterommet, sammen med verktøy og annet skrap. Stakkars fine søstera mi, huff. Det kunne vel ikke blitt verre enn det her.
Vi ankom Holtberget, parkerte bile foran den bratte stien opp til huset. Endelig fremme,
phuu. .
Det var så godt å være fremme, at jeg tror skuldre sank flere meter.
2 timer med krisetanker om at bilen kunne stanse, den var gammel, vi kunne pungter, tatt i fartskontroll, alt kunne skje. Politiet kunne stoppet oss, de kunne nektet oss å kjøre videre, brukt tid på å skrive ut bot, osv.
Da tror jeg Vivi hadde fått sjokk, livredd som hun var fra før.
Det skjedde heldigvis ikke noe av det, vi kom hele frem til det lille huset i skogen.
Det første Vivi sa var: «Jeg kan ikke gå opp den stien».
Jeg tenkte det er det minste problemet.
Hun var lett som en fjær og det hadde ikke vært noen sak å bære henne på ryggen.
Når vi var kommet så langt, så var den lille bratte stien en bitte liten hump å regne.
Men Vivi, satt seg på bakbeina, hun ville absolutt ikke det, ikke gå, ikke bæres på ryggen, ingenting.
Hun var vel helt totalt utslitt etter den turen.
«Jeg sitter her, sa hun. Sitter her i bilen, det er fint her. Hun ville være i bilen. I den møkkete, kalde harde bilen.
Kjære deg Vivi, du kan ikke være her, det er kveld og du skal få en ordentelig seng. Vi prøver å gå opp?
Men nei, ikke aktuelt, det ville hun ikke.
Dag kom ned, flink som han er og rolig, småprat han lenge med Vivi om stort og smått. Tok det pent og rolig, hadde god tid .
Dag og jeg hadde vært sammen i endel år, fått 2 barn, vært på Eidsvoll på besøk.
Alikevelen Dag og Vivi hadde aldri snakket sammen før nå.
Så skulle det vise seg at Vivi likte Dag veldig godt og hun fikk tillitt til han. Han fikk lov å bære henne på ryggen opp den bratte stien og inn i huset og der ventet både god myk seng og mat.
Vet ikke om den var så god for Vivi, hun satt oppreist i sengen hele natten og pratet (det ble en natt til uten søvn). Smertene i bena hennes måtte vært uutholdelige, men det virket ikke som hun lot seg merke av det. Eller så var hun vant til det. I den grad det går.
Hun snakket fort villig og blitt med Kinemor. Hun var da 4 år, åpen og fortellende som 4 åringer flest, svarte så godt hun kunne på alt Vivi spurt henne om. Vivi likte å prate med Kine.
I samtalene med Kine slapp hun maset med lege, sykebil og innleggelse. Kine ga henne et pusterom.
(før når vi kom på besøk, trakk Vivi ofte seg tilbake) så dette var nok første gangen de fikk kontakt med hverandre, de også).
Veien videre ble tung og vond. Vivi nektet å bli med sykebilen, den kom og måtte dra igjen, gang på gang. Den kom til Holtberget og dro fra Holtberget like tom.
Vi sa til ambulansefolka: «Ser dere ikke hvor syk hun er, dere må ta henne med dere»!!!
De sa: «Når hun ikke vil, kan vi ikke» .
«Skal hun dø her da», sa vi.
«Vi må følge reglene» , sa de.
Så da satt vi der uten mulighet til å gjøre noe. Hva Vivi tenkte, vet jeg ikke.
Så bare hun var lettet når de dro igjen. Pustet ut og slappet litt av.
Hun vant igjen.
Hun hadde ikke sovet på flere uker, hun hallusinerte og var helt utslitt stakkar. Kunne de ikke se det, at hun ikke kunne avgjøre dette selv? Vi var helt oppgitt.
Grunde hadde jeg fått hentet hjem. Tanten vår som er sykepleier sa at det kan være bakterier i Vivis sår som kan være farlig for et lite baby som han. Vi måtte være forsiktige.
En ting til å være bekymret for.
Såret var åpent, vi kunne ikke stelle det, vi fikk ikke lov. Vivi tillot det ikke.
Vi turde heller egentlig ikke røre det, var redd vi gjorde vondt verre.
Enda en dag gikk, Vivi spiste litt, men sov ikke, kanskje hun duppet litt av av og til og så gikk skravla igjen.
Vivi har aldri vært kjent for å prate mye, så når hun gjorde det nå, var det tydelig at hun var overanspent.
Vi ringte tante Irene igjen, fortalte nattens løp og ingen tegn til å ville legge seg inn.
Den dagen lærte jeg noe nytt og veldig viktig. Tante Irene sa , hvis du skriver under som tutor kan de ikke nekte å ta henne med.
Tutor hva er det?
At du tar ansvar for innleggelsen, mot din søsters vilje.
Det som kan skje er at hun kan spørre om hvordan hun ble innlagt , senere , og hvem som tillot det, mot hennes vilje. Da vil det komme frem at du har skrevet under, at du tok den avgjørelsen. Det er en risiko du må vurdere om du vil ta.
Hadde jeg vist dette før, hvorfor sa ikke ambulansefolkne det til oss? Vi kan da ikke vite om sånt vi som ikke jobber med slike ting.
Klart jeg skriver under, hvis det kan redde livet hennes, ingen tvil. Det får ikke hjelpe om hun anklager meg i ettertid, bare hun får hjelp nå før det er for seint.
Irene kom, Vivi var ikke begeistret, hun ville rense såret, legge på omslag, det var ikke populært. Sykebil kom, et trist syn. Vivi skrek etter oss, ville ikke bli med. Innerst inne viste hun vel hva som kom til å skje.
Dagen etter ble Vivi operert, amputert begge bena. Huff, for et traume.
Hun hadde sorg i lang tid over bena sine, ble innlagt på Sunnaas for opptrening med proteser, lærte seg å gå uten støtte, konstant press på stumpene, gnagsår, kastet protestene, valgte heller rullestolen.
Innlagt på psykiatrisk avdeling annenhvert år i mange år. Meg ville hun ikke ha noe med å gjøre. Tror ikke det var pga underskriften, var vel heller fordi det alltid hadde vært sånn.
Men hver gang hun ble innlagt var pappa og jeg favoritt. Så fort hun ble frisk, var det bare mamma og henne.
Dette begynte å bli et mønster gjennom mange år, så den siste innleggelsen hun hadde i 2002 kom jeg på noe lurt.
Fordi Vivi var pliktoppfyllende, opptatt av rutiner og disiplin, avtalte vi (mens hun enda var på sykehuset) at jeg skulle besøke henne hjemme på en bestemt dag. Tok en torsdag for da sluttet jeg tidlig på skolen og vi hadde mange timer sammen.
Klokketro og god avtaleholder som Vivi var, viste jeg at hun aldri ville avlyse en avtale, når hun først hadde sakt ja, så holdt hun seg til den. Vivi sa heller aldri ja til noe hun ikke ville, hun var sannhetens apostel.
Vivi døde 51 år gammel, ukjent årsak. Jeg fikk lov a komme hver torsdag, vi dro på kafe og koste oss. 4 år fikk vi sammen, en gang i uka. Hun sa det var den beste dagen i uka. Jeg spurte om jeg skulle komme 2 dager i uka. Nei, det var ikke aktuelt, en dag var best
(kanskje det blir som å spise gitteri hver dag).
Dette var våres egen dag, bare oss to ute i verden.
Et stort paradoks var at jo større kjøpesentrene var, jo mer likte Vivi dem. Strømmen storsenter var favoritt. Akkurat som hun skulle ta igjen en årrekke med isolasjon. Pulserende liv ville hun ha.
Vivi hadde ikke mobil, ville heller ikke ha det. Hun ville heller ikke låne min, men jeg fikk «lurt» henne til å skrive en melding til Tone (ei barndomsvenninde av meg som gikk ut og inn hjemme hos oss) som jeg viste Vivi likte godt.
Tone svarte med morsomme replikker og humor og det ble en positiv opplevelse.
Det endte med at Vivi sente melding til 30 kontakter på telefonen min (venner, kollegaer, slekt, naboer). Personer Vivi aldri hadde møtt eller snakket med.
Hun skrev alltid: HEI, VI ER PÅ VEI TIL VORMSUND(STRøMMEN/Jessheim) . HVA GJØR DU? HILSEN MAY-BRITT OG VIVI.
Så og si alle svarte og Vivi koste seg med alle de små historiene folk hadde å fortelle om hva de gjorde akkurat da. Vet ikke hva Vivi følt, men jeg ble så glad (på Vivis vegne) over alle som svarte.
Flere av dem kom i begravelsen hennes også, uten som engang ha sett bilde av henne. Mange kollegaer fra Rommen skole stilte opp og rektor ga de permisjon. En stor ting å gjøre, synes jeg.
Jeg hadde sluttet der, men de kom alikevel.
Utrolig varmende💖
Det var mange i begravelsen, naboer, dagsenteret, familie, flere av mine venner som støttet opp. Det varmet så utrolig at Vivi fikk en verdig avskjed. Absolutt alles deltagelse var veldig godt 💖
Noen sa de ville savne torsdags- meldingene fra Vivi, for de følte at da var det noen som brydde seg om hva de gjorde, at de ble sett på en måte.
Ofte lite som skal til i livet for å glede og Vivi var den som nøyet seg med lite. Hun forlangte ingenting av noen. Hun ga derimot mye fred og ro. Husker hun sa engang i bilen mens vi kjørte til et av senterne våre : » Jeg har ikke noe å snakke om jeg».
Hvorpå jeg sa : Synes du snakker hele tia jeg Vivi😊
(en ting Vivi hadde lært meg, var å holde kjeft, så andre kunne slippe til, derfor…… snakket ikke jeg annet enn når Vivi startet en dialog. Så da ble det sånn da, at det var hun som sto for pratingen, jeg svarte og hun var den som tok iniativet.
Når hun fylte 50 år
tyv-sendte jeg melding til alle de 30 kontaktene på telefonen (i forkant). Og alle sente koselig bursdagshilsner til jubilanten. Så innboksen var full, når Vivi fikk tlf.
Tenkte det kunne være hyggelig å få bursdagshilninger på en så rundt dag. Var jo eneste markeringen hun skulle ha (bortsett fra mammas tradisjonelle bursdagsbløtkake og sikkert god middag). Men ingen gjester eller selskap, det var langt utenfor Vivis interesser.
Men de hilsningene på sms likte hun ikke.
Det hun ikke likte var at da gikk hun glipp av å høre hva de andre gjorde den torsdagen.Det var det hun hadde glede av, ikke 30 bursdagshilsner.
Dumme meg, det som skulle være en glede ble en skuffelse.
Så feil kan en ta.
Men vi traff både Tone, datteren hennes og pappa på gamle Nebbenes, Vivi fikk krone, vi spiste god middag og vi hadde det fint. Det ble et lite koselig selskap.
Mamma var utenfor, som vanlig.
Så flyttet sønnen og jeg til Tinn, det ble lang vei til Eidsvoll, men jeg sviktet aldri. Spurte Vivi om vi kunne ta kafé besøk på fredag istede for torsdag (litt lettere når fri dagen etter), men NEI, det gikk ikke, det var torsdag og ingen annen dag.
Jeg tok permisjon/fri hver torsdag på den jobben jeg fikk i Tinn og kjørte til Eidsvoll torsdags morgen. Vi tok vårt hyggelige kafé besøk, runder gjennom nille, lekebutikk og GLITTER og 10`ern, som vi alltid brukte.
Men det ble ikke som før, litt amputert, for jeg måtte dra tidligere pga jobb dagen etter.
Etterhvert «nektet» mamma meg å komme annet enn annenhver torsdag. Jeg strittet imot, men Vivi ga etter, så da ble det sånn.
DEN SKJEBNESVANGRE TORSDAGEN
Det var et møte på jobben på kveldstid den torsdagen. Jeg argumenterte flere ganger med at jeg hadde permisjon hver torsdag og planer for den dagen. . Det nyttet ikke, møtet var obligatorisk.
Så måtte det triste budskapet bringes til Vivi, jeg viste hun ville bli lei seg. Hun viste det aldri, men jeg hørte det i svare : «Å». Ingen argumenter, bare et stille «Å».
Hun diskuterte aldri, men jeg kjente skuffelsen hennes langt inn i hjerterota.
Hadde det vært i dag, hadde jeg aldri vært så pliktoppfyllende. Klart jeg hadde valgt søstera mi fremfor et unyttig møte. Ingen tvil.
To dager før (9.mai) snakket Vivi og jeg sammen på telefon. Det var bursdagen min og jeg husker at jeg klaget over at ingen hadde gratulert meg.
Kunne bitt av meg tunga om jeg viste hva hun slet med akkurat da.
Torsdag 11. mai 2006 dør Vivi.
Det var den dagen jeg skulle vært der, men pga det møtet kom jeg ikke.
Jeg ligger i senga, mobilen ved siden av ringer. Det er hjemmesykepleier i Eidsvoll, hun sier; jeg er hos Vivi nå. . Vi har noe trist å fortelle deg. Hjertet mitt stoppet. Samtalen ble brutt. Telefonen var tom for strøm.
Kan huske hvor hysterisk fort jeg løp ned trappa og ned til fasttelefonen. Vet ikke hvor mange ganger tanken om at Vivi må ikke være død, Vivi må ikke være død, det må ikke ha hent Vivi noe. Det for gjennom hodet mitt som et opptak uten stoppknapp.
Men det var hun… Vivi var død
Helt ufattelig….
Jeg viste ikke at hun var syk engang…
Hvordan kunne det skje?
Hva døde hun av?
Vi snakket jo sammen for 2 dager siden, da ville hun ut på tur.
Tror jeg var i fornektelse i flere måneder, trodde ikke det var sant.
Tårene renner når jeg skriver dette. Det var så ubeskrivelig trist. I mange mange måneder etter klarte jeg ikke gå inn på noen av de 3 kjøpe – senterne vi hadde vært på torsdager, våre fine torsdager💖
Det var ikke til å tro, jeg trodde det heller ikke.
Det var ikke bare meg i sorg.
Mamma, stakkars mamma, mistet sitt barn, det verste som kan skje en mor.
Mamma sluttet å prate, sluttet å spise.
Alt stoppet liksom opp. Jeg klarte ikke gå på jobb, sa den bare opp, forsvant, kom aldri mer tilbake.
Flyttet til mamma, søkte jobb i Eidsvoll, et vikariat på Finstad skole, en skole i nærheten av mammas hus, for å prøve å være en støtte.
Historien fortsetter og fortsetter….
Men før fortsettelsen blir fortalt, er det noe som bør sies.
Vivi ble ertet i alle år på skolen. Hun hadde noen gode venner (håper jeg) men mobben var altid etter henne. Kommenterte bena hennes, pekte, lo, slang hånlige bemerkninger. Hun var utenfor altid, ble ikke regnet med. De snudde seg etter henne, hevet øyebrynene, det var noe hele tiden.
Mamma var alltid der parat til å forsvare, løp etter rampungene med hevet knyttneve. Hun tillot ikke så mye som et skjevt blikk. Mamma var beintøff, når det gjaldt å ta de som trodde de ustraffet kunne krenke datteren hennes,
. Hun kunne gått over lik for Vivi.
Vivi gjorde ferdig ungdomskolen, hadde bra karakterer, flink i regnskapslære, norsk, engelsk og musikk.
Pappa og etterhvert jeg, mente vel at Vivi måtte ut i utdannelse og jobb. Rasjonelle og kyniske (kanskje) som vi var.
Vivi ville ikke, hun nektet.
Hun hadde jobbet litt et sted i Eidsvoll (husker ikke hvor det var, kanskje utplassering). Ikke engang der fikk hun gå ufred, plagåndene var overalt.
Så hvis jeg tenker tilbake, dette vitnet jeg har vært til min søsters liv, så er det å «Ut å stjele hester» bare småtteri å regne, når en tenker på hvilken belastning flere år med mobbing og trakassering kan ha.
Vivi isolerte seg, men ikke før hun fikk så store smerter at det gikk på psyken løs. Før det sto hun oppreist i giftige blikk og nedlatende ord. Hun gikk på fritidsklubb, til hun var så gammel at hun ikke slapp inn lenger. Hun søkte de som hadde vett til å godta henne som hun var og så lenger innover i personen Vivi. For hun var virkelig en edel sjel. Velsignet var den som turde gå mot strømmen og ta kontakt.
Noen vil si at Vivi fikk livet sitt ødelagt, ingen utdannelse, ingen jobb, ingen familie.
Noen (også i familien) sa : Hva skal det bli av Vivi?
Må vi bli AV noe?
Er vi ikke nok i oss selv?
Er det ikke nok å være født?
Vi ER vel ikke utdannelsen vår? jobben vår? barna våre? , huset vårt? bilen vår ?
Noen vil si Vivi liv var ikke verd å leve,
jeg vil ikke si det.
Kunne skrevet en bok om hvor verdifull Vivi var for meg. Hun ga meg så mye fred i sjelen som inget annet menneske har gjort.
Vil si en ting tislutt, ikke døm før du vet den hele og fulle sannheten om et menneske, det kan ha hent så mye du ikke kunne forestilt deg. Ta vare på hverandre, enn om noen gjør noen grove feil, vi er bare mennesker alle sammen💖
Bilde over: Vivi 6 år
Under: Gluntan som Vivi var stor fan av
HISTORIEN FORTSETTER
(for døden er ikke et endelig pungtum)
Etter Vivis død gikk mamma inn i en slags sjokk tilstand som varte lenge. Hun forandret seg. Fra å være en mamma som var meget aktiv, pratet og spøkte mye, ble hun en som ble stille og urørlig.
Så heller aldri at hun spiste.
Jeg hadde fått jobb på Finstad skole, og var borte mange timer, men fra jeg kom hjem og utover ettermiddagen og til vi la oss, spiste hun ikke.
Hun repetere dødsforløpet til Vivi igjen og igjen, at Vivi sikkert var sint på henne fordi hun ikke var hos henne akkurat når hun døde.
Igjen og igjen sa jeg: Kjære mamma, du gjorde jo det eneste riktige, du ringte legen for å få hjelp. Og at Vivi valgte å forlate oss akkurat da du ringte legen, det kan ingen laste deg for. Hadde du ikke ringt legen, hadde du iallefall anklaget deg selv.
Det nyttet ikke hva jeg sa, mammas sorg var for tung til at jeg (eller noen annen) kunne løfte den av skuldrene hennes.
Vivi hadde fortalt til mamma at hun ikke fikk puste, da hadde mamma ringt legen. Klart det, alle ville gjort det. Men hadde hun vist at hun hadde så kort tid igjen, at livet var over i løpet av få minutter, da hadde selvfølgelig ingen ringt legen, da hadde enhver sittet hos sin kjære og vært der gjennom dødskampen.
Men hvem kan vite sånt?
I måned etter måned fortsatte anklagene. Mamma fikk ikke fred. Det kjæreste hun «eide» på jord var borte, kanskje meningen med livet forsvant med Vivi. Hun var utrøstelig.
Jeg viste ikke mine arme rå, hva skulle jeg gjøre? Mamma hadde ikke noe særlig nettverk, så hvem kunne kontaktes.
Tante Signe (mammas søster) hadde altid vært en god støtte oppigjennom, men hun var på sykehjem og hadde nok ikke så mye å gi som før.
Så det var ingen å ta av, som mamma hadde tillitt og var fortrolig med.
Tror forresten en tidligere kollega fra Brensmark kom på besøk, ei skjønn dame med tonnevis av empati og forståelse. Men mamma satt igjen med skyldfølelsen uansett. Tror ikke 10 ville hester kunne fått henne på andre tanker.
Tiden gikk, ingen forandring, det var vondt å se sin mamma lide på den måten.
Tenkte, jeg MÅ finne en måte å hjelpe, noe må da kunne gjøres?
I vår familie har vi alltid vært litt åndelige /spirituelle. Mamma hadde nok flere evner enn hun ville fortelle om, og det var stadig snakk om vardøgger og overnaturlige ting.
Hun fortalte fra, den tid vi bodde i Indre Troms, pappa var utstasjonert der og vi bodde på Bardufoss i noen år. Mamma trivdes veldig godt der oppe, fikk mange venner. Hun blomstret.
En dag hadde hun fått et smell i øret og umiddelbart fått en følelse av at pappa til ei av Vivis venninde hadde skutt seg.
Kort tid etter fikk de det triste budskapet. Mammas antagelse var rett.
Mannen hadde skutt seg.
Denne og flere lignende historier om spesielle hendelser, vokst vi opp med, så jeg viste at mamma var åpen for at det finnes mer mellom himmel og jord.
Neste tanke ble, litt absurd kanskje, og skummel, men……. kunne det være mulig å få kontakt med Vivi på den andre siden?
Og spørre henne om hun var sint på mamma?
Jeg viste jo at hun ikke var det, men…. hva hjalp det mamma, hun viste det ikke. Ville ikke tro det.
Så…. hvordan gjør man sånt?
Hvem kontakter man?
Hvem er til å stole på?
Hvor finner man dem?
Tanken slapp ikke taket.
Det måtte bli sånn.
Det måtte gå an å finne noen!
Vi hadde flyttet bøkene til Vivi hjem til mamma. Stua var full av bøker. Der på bordet lå en bok hun hadde fått av meg. Boka s tittel: DIANA.
Vivi elsket prinsesse Diana, hun lå hennes hjerte nær og alt som hadde med Dianna å gjøre, ville hun ha.
Så DERFOR fikk hun denne Diana-boka i gave en gang.
Det var en spesiell Diana-bok, skrevet av ei dame fra Nesoddtangen, et kanalisert budskap fra Diana etter hennes død.
Jeg grep boka, leste om forfatteren, fant telefonnummeret i telefonkatalogen og bestemte meg for å ringe.
Herregud, følte meg så liten, dette var jo helt sykt.
Men kunne det hjelpe mamma, så var det verd det.
Dama i andre enden svarte. Hun var vennlig meget forståelsesfull og ville gjerne hjulpet til, men….
– hun var syk og fikk det ikke til.
(så dumt, hjertet sank…
nå som jeg endelig hadde tatt mot til meg og ringt…… så kunne hun ikke
Så sier hun, jeg kan anbefale en annen som er flink, hun er ei venninde, hun kan sikkert hjelpe deg, hun heter Eva Botn. Hun bor i Bergen.
Vi legger på.
Herregud jeg kan ikke reise helt til Bergen, det går ikke. Nei, det er umulig. Jeg har Veåsen med dyr og må være der i helgene.
Alikevel ringte jeg henne, vet ikke helt hvorfor, et siste halmstrå kanskje. Tenkte, kanskje det går.
Eva Botn kunne ta meg imot, hun var på rekreasjon på MS- senteret i Hakkadal og hadde eget rom, så det var bare å komme.
For en flaks, Hakkadal er jo rett i nærheten. Kunne ikke passet bedre. Det ordnet seg.
Dagen for avtalen kom og jeg dro. Kjørte oppover Nittedal og den fine Hakkadalen. Noen geiter gikk ute å beita og det fikk meg til å føle meg hjemme, i alle fall litt.
Ellers var jeg ganske nervøs og anspent da Eva vennligst ba meg sitte ned i stolen på rommet hennes.
Jeg svettet i hendene og følte meg så usikker.
Eva snakket rolig, men myndig, vennlig men kraftfull. Tror det var kraften hennes jeg ble så skjelven av.
Ja, hva kan jeg hjelpe deg med Maybritt?
Eeee… jo det er mamma, eller… det er søstera mi, eller det vil si, det er mamma som tror at datteren hennes, altså søstera mi, er sint på henne, fordi hun ikke var hos henne når hun døde.
Da får vi se om vi får svar på det, sa Eva, lukket øynene og så ble det stille en stund…
Så «forandra» rommet seg og jeg begynte å le. Ja, nå er hun her, sa Eva.
Vet ikke hvorfor jeg lo, men akkurat som den humoret til Vivi fylte rommet…
Jeg slappet av og følt den freden som Vivi altid hadde gitt meg.
Ja, nå kan du spørre, sa Eva.
Først spurte jeg om noen praktiske ting (litt for å teste) som hvor nøkkelen til leiligheten hennes var. Fra den dagen Vivi døde og vi skulle rydde og vaske huset hennes, var nøkkelen sporløst borte.
Vivi hadde altid orden på ting, alt sirlig og dandert på samme plass hver gang, ingenting overlatt til tilfeldigheter.
Så derfor var det så rart at den nøkkelen plutselig var borte.
Vivi svarte på det
(vi fant nøkkelen) .
Men Vivi hadde viktigere ting på hjertet enn trivielle ting som nøkler. Hun ville fortelle at hun hadde begynt å jobbe
… ja, det heter ikke jobb her, for ingenting er tvang eller fordi vi må, det er heller en ære å få gjøre det. Vi gjør aldri noe vi ikke har lyst til eller er engasjert i.
Men…. hva jobber du med da Vivi?
Jeg var jo utrolig nyskjerrig, herregud så spennende, der oppe liksom..
Jeg hjelper døende over hit, til den andre siden. Det er en ære og jeg synes det er stort å få være med å hjelpe sjeler over, og spesielt de som strever med overgangen.
Wow, er det sant?
Jeg ble varm om hjertet, kjære søstera mi, er det noen som passer til den jobben, så måtte det vel være deg💖
Jeg ble så stolt og glad og sa: kan du hjelpe meg når den tid kommer?
Eva sier det stråler kjærlighet, men ikke et svar.
Ja, ja, tenkte jeg, herregud, hvis jeg lever til jeg er 100 så er det vel ikke sikkert at Vivi har den jobben lenger. Kan ikke forlange det.
I ettertid, har jeg vært hos flere som Eva Botn og alle har sakt det samme, at Vivi forteller at hun arbeider med å hjelpe døende trygt over.
Nå er det 13 år siden Vivi døde og jeg kontakter stadig disse med disse evnen. Ei som er flink som også er fra Bergen, men bor på Jessheim, heter Therese Dalseide, hun er faktisk niesen til Eva Botn.
Hun er ikke så streng som Eva, så det er lettere å slappe av.
En gang jeg var hos henne, sa hun: Vivi danser rundt her i skjørt, smiler og er glad.
Jeg måtte le, danser hun rundt, i skjørt?
Men…. skal ikke Vivi passe jobben sin og være hos de døende?
Nei, sier hun, det er hun ferdig med, nå har hun sluttet i den jobben. Nå er hun helt fri og danser rundt her…
Ok, så jobber varer ikke evig? Foresten 13 år i samme jobb er ganske lenge.
Ja, nå ville hun ikke mer og da sluttet hun, enkelt og greit.
Herlig tenkte jeg, helt herlig, 13 år i den alvorlige jobben fikk jammen være nok.
Så nå er det tid for å danse og more seg, ha det gøy?
– «Yes👍 en tid for alt
Jeg: det var på tide… 🥰
I den siste konsultasjonen sier Vivi at hun har begynt å studere. Hva vet jeg ikke. Det var vanskelig å forklare. Men… (hold deg fast) hun planlegger sitt neste liv på jorda).
Da, sa jeg, nei, nei, nei, kære Vivi, ikke gjør det, ikke kom tilbake til denne klongerdalen. Du har det mye bedre der du er nå.
Hvorpå Vivi sier: «Det er mange som trenger en engel».
Jammen, herregud Vivi, du trenger vel ikke altid være den engelen, kan du ikke bare slappe av og kose deg oppi der og leve livet og gjøre hva du vil.
Du vet jo hvilken tvangstrøye det er å leve her. Folk plager hverandre, utestenge, mobber, dømmer osv osv
Inni meg tenkte jeg, huff det må hun ikke, her er ikke noe bra sted. De der oppe har det så godt og har glemt hvordan det var her nede.
Dessuten hvis Vivi kommer tilbake må jeg jo lete etter henne og beskytte henne, så hun ikke får et smertefullt liv igjen.
Herregud, hva er det jeg tuller med, tåpelige tanker.
for noen tåpelige tanker, klart Vivi passer på seg selv og velger sikkert en funksjonell balansert og harmonisk familie og nettverk.
Dessuten har hun mer enn nok av styrke, det har hun jammen bevist gjennom den tøffeste kvinndomsprøven av et liv hun levde.
Hun klarer seg garantert.
Så sånn er det, enten du tror på det eller ikke, Vivi vurderer å komme tilbake.
Har også vært i kontakt med mamma (hun døde i fjor) hun sier derimot at hun håper hun slipper å komme tilbake.
Helt enig, sier jeg, ikke noe å trakte etter🤣
Hvordan det gikk med mamma og sorgen, er en annen historie. Men kort fortalt var det kanskje bitte litt trøst i at Vivi ikke var sint på henne (noe hun selvfølgelig ikke var).
Den det hjalp mest var nok meg, fra den dagen hos Eva, har Vivi ofte vært hos meg. Det jeg merket det best på var lettelsen jeg kjent, som om sorgen slapp tak og ble til en slags fred.
Før dette møtet med Eva var det umulig å gå inn på et av de 3 kjøpesenterne Vivi og jeg brukte besøke.
Hadde jeg bodd i Tinn, hadde det ikke vært noe problem, men siden jeg hadde flyttet til Eidsvolls måtte jeg inn på Jessheim storsenter av og til å handle.
Men som sakt, det gikk ikke. Det var helt umulig å få det til.
Det gikk greit helt til jeg kom til de første trappetrinnene mot døra, da strømmet tårene på, så det var bare å snu og prøve en annen dag.
Men den dagen kom aldri, at tårene ikke kom, så jeg ga opp. Handlet heller i en annen butikk.
Etter møtet med Eva Botn, tenkte jeg at jeg fikk prøve meg igjen, på Jessheim storsenter. Gikk opp trappa, inn døra, fremdeles ingen tårer, inn på lekebutikk, der var dama med gullhjertet, klarte til og med å møte henne og fortelle om Vivi, uten å gråte. Gråten kom først når hennes tårer begynte å trille.
Så om det ikke hjalp mamma , så hjalp det meg enormt, var en tung stein lettere.
Det som virkelig hjalp mamma opp av sorgens sorte hull, det var Veåsen og dyra der.
For mens jeg tok årsvikariatet på Finstad skole i Eidsvoll og bodde hos mamma, hadde jeg en snill nabo til å passe dyrene (Arne) på Veåsen.
I desember ble han syk, innlagt på sykehus og det var krise. Grunde var reist, lei av stillheten i Tinn og hadde dratt til USA, så hva gjorde jeg da?
Fortalte situasjonen til mamma, uten tanke på å spørre henne om hjelp, bare fortalte at gamle Arne var blitt syk og at dyra ikke hadde pass lenger.
Da sier mamma stille: » Jeg får dra og passe dyra dine for deg jeg da».
Og slik ble det til at mamma ble MorVeåsen 💖
Bilde: Vivi på Glitter
Veåsen Fjellgård i Tinn i Telemark 