Jon forteller:
PILEGRIMSLEDEN TUR 14 STANGE KOMMUNE.
Lørdag 27 – søndag 28 juni 2020.
Vi får starte med året 2020 og undertegnede. I januar oppsøkte jeg lege pga
smerter i høyre ben. Hva var det med benet herr doktor? Han klemte, bendte, dro og slo. Au! – Å, det er bare isjias det men siden du er så gammel kan vi jo sjekke mere.
Der fikk jeg den!
Og jeg fikk mer: de tok bilder av brystet og fant ut at hjertet ikke var ok. Hjertelegen testet og sa at blodtrykkstabletter skulle få blodtrykket ned og hjertet opp.
Spis og bli frisk, jeg ble sykmeldt.
Dro benet etter meg som en tømmerstokk og greide å dra på meg en prolaps også!
For å reparere en isjias er det viktig å bevege seg, gå bortover. For å reparere en prolaps er det viktig å være i ro. Blir mye tabletter – og akevitt av sånt!
Kiropraktor som gjorde det hun kunne. Så smalt det i kjeften; tenner som ville meg vondt, samtidig kom coronaen og stengte ned alt. Bare ikke smertene mine.
Jeg sto faktisk i kø på polet en mandag i april, tro det dere! Alt gikk på vent i flere uker før de begynte å lukke opp igjen i samfunnet. Tannlegen sa at jeg måtte trekke to tenner, kiropraktor sendte meg over til fysioterapeut og hjertelegen sykmeldte videre.
Heldigvis datt det ut en tann av seg selv, så det ble rabatt hos tannlegen. Blodtrykket har blitt bedre men hjertet må følges opp litt til.
Fysioterapeuten har «banket» meg igang og jeg har fått hjemmeoppgaver. Ligger på matte hjemme og bøyer og tøyer. Tør ikke tenke på hva turnkommentator på tv i gamle dager, – Pål Clasen – ville sagt om innhold/utførelse.
Men jeg har blitt bedre – mye bedre. Kastet krykkene og bruker kjepp når jeg går turer.
Litt lang innledning dette her men det er årsaken til at det har vært liten aktivitet på pilegrimsleden med May Britt og meg. Vi har jø møttes over en øl og trigget hverandre, så da ble vi enige om å ta «tulleturen» som en begynnelse. Den vi måtte oppgi da vi fikk et forferdelig tordenvær, en gang for lenge siden. Hunden hennes ville grave seg ned og vi kunne jo ikke bare gå videre. (?)
Men nå skulle vi gå den – uten hund. Fra kommunegrensa Eidsvoll/Stange til «Bolleland» Espa. Egentlig til Espa stasjon men vi har jo gått fra bolleland før, til stasjonen og videre. Jeg gleder meg til å prøve bena og ikke minst – å få gå tur med May Britt igjen. La oss begynne!
Første t-bane til byen og tog til Eidsvoll. Planen var å ta en taxi til utgangspunket.
Eidsvoll kan skryte av Eidsvollbygningen, Skibladner og Gullverket men en taxi harèm ikke! En time satt vi på stasjonen og så morgendisen over Vorma togene forsvinne i det fjerne og turen vår forsvinne i det blå.
Litt telefonmas og humørsvingninger, husk jeg er syk (det kan jeg bruke mye) da dukket bilen opp og vi havnet på Spitalsvegen i Stange kommune.
Vi er i gang!!! Og nå husket vi på å ta en selfi også.
Været var bra og jenta er vakker – hva kan gå galt?
Kondisen Jon, kondisen. Nå var det jeg som hang etter, ville hvile og ha pauser. Turfølget var såre fornøyd. Nå fikk hun ta bilder, filme, lukte på blomster og klemme trærne.
Tidsplanen vår sprakk med en gang.
Innover en fin grusveg med innlagt matpause møtte vi en flokk sauer og da skulle M.B. ha en samtale med dem. Snakker aldri til meg med det målet, er mere militært det. Men jeg trives i det militære, lot henne føre og tok så mange pauser jeg turte.
Det var en vakker natur, først litt grusveg så inn på skogsstier. Sol og varmt men behagelig skygge blant trærne. Og for et flott lys det ble der inne. Tørr sommer i år også, småbekkene fra alle myrene rundt her var nesten tørre.
Espa turlag har forresten blåmerket ca. 100 km. med stier. Så her er det mange muligheter ved siden av pilegrimsleden. Anbefales da det er flotte omgivelser å gå i.
Mygg og knott hadde tatt fellesferie tror jeg, for vi ble ikke plaget denne dagen.
Stange almenning ligger både i Eidsvoll og Stange kommune. Den er på hele 126 000 dekar og ligger som nr. 41 på listen over norges største grunneiere. Statsskog er så klart størst. Almennningen leier ut hytter fiske og jakt ved siden av skogsbruket. I 2019 avvirket de ca 41 000 kubikkmeter med skog.
Almenningen hadde allerede i 1923 fredet noen mål med gammelskog. Allerede den gang sto det gran som var over 200 år gamle. Mange av kjempene har nå blåst ned men det er fortsatt gammel og grov skog der.
Norge – ditt nærmeste ferieland. Bruk det!!
Så kom vi til Romsætra – som tilhører Nordre Hestnes gård på Espa. Denne setra ble åpnet opp igjen under krigen og ble drevet til 1947. Vi (jeg) tok en pust i bakken og skrev i loggboka som ligger der.
Litt senere kom vi til en bekk med litt vannføring. Der måtte vi hvile i klukkingen fra bekken og det nydelige sommerlyset gjennom trekronene.
Men det var mere som klukket. Sjefen dro frem en miniflaske akevitt og forærte pasienten i høytidlige former- Å, du å du! Jeg skal aldri være sur på henne mere. Det har jeg brutt allerede, beklager her og nå.
Men som det smakte. Ligge ved en bekk, en sommerdag, småprate og smånippe.
Som M.B. sier: vi skal ikke løpe gjennom pilegrimsleden. Vi skal se og lære, oppdage og undre.
Amen! Og skål.
Vi passerte noen hogstflater og de trærne som grenset inn til pilegrimsleden var kuttet ca. 1,5 m. Oppe. Så noen steder gikk vi i åpent terreng med store påler på begge sider.
Men mesteparten av turen gikk i flott skogsterreng og vi kom til Filip koia, benker og bord i solveggen. Navnet kommer fra finneinnvandringen på 1600 tallet. Det var en del av de her også. Vi tok mat – og 5 min. på øyet, som ble mye mer. Det var sjefen som ba om oppmarsj videre. Synd, for det var godt å ligge i skyggen av koia og høre graset gro. Derfor ble det videre med korsmenn, mørkemenn og syke menn.
Lyset som kommer mellom trærne og treffer skogsbunnen er fortryllende vakkert.
Kan jo risikere å bli frisk av det!
Ta dere tid folkens!
Alt har en ende, både stien og turfolket ender i en veg ved Nilsberg. Og der har vi vært før!? Kort fortalt, så var vi på biltur for noen uker siden og skulle se på en hytte ved Espa. Vi kjørte da litt rundt og snudde akkurat her. Så vi flulgte bare på nå, til bens. Leden går jo langs vegen ned til Espa stasjon. M.B. gikk og sang høyt –
kaffe og softis. Det er mye varmere å gå langs en veg i solsteika så det var nesten så jeg begynte å synge med.
Jammen da går vi rett ned her da, til bolleland.
May Britt og hennes innfall – jeg har gitt opp. Jeg blir med! Bratte lia nedover tett i tett med løvskog og kratt, torner og brennesle. Men vi sparte mange meter og fikk flere rifter på kropp og sjel enn på en landeveg. Da vi fikk Espa bolleland i sikte ymtet jeg frempå med at vi som har vært her så mye: burde vi ikke kalle vårt første barn for Bolle?
Da ble May Britt sitt vanlige May Britt igjen.
Heldigvis, det gikk fort over.
Fordi bolleland KRO var åpent!! Kaffe og softis ble byttet ut med ønsket om en halvliter duggfrisk .. Og jeg ble med på det også.
Så der satt vi – utsikt over Mjøsa en flott sommerkveld, med en øl og enige om at vi
fortjente en til.
Mere øl kom og bussen til Oslo gikk. Kroa stengte , betjeningen ønsket oss god kveld og fortalte at i natt ville det bli regn og torden.
Samma det – som MB pleier å si. For nå ville hun bade i Mjøsa, hun hadde ikke badet ute i år ennå. Jeg foreslo Espa stasjon, for bak der var det jo en fin plass ned til vannet og mulig vi kan finne en overnatting?
Derfor vandret to litt animerte byfolk den lange vegen til Espa stasjon langs gamlevegen, en varm sommerkveld og så utover en flomstor Mjøsa.
Er det noe rart at jeg liker turfølget?
Espa stasjon ble oppført 1880 – er nå nedlagt siden 1983. Står og forfaller, venterommet i retning Hamar er i bruk av jernbanens folk.
Vi er også folk – så vi krysser sporene, gikk forbi bygningene og ned til vannet. Brygga lå 25 cm. under vann. Du først sa M.B. – jeg skal filme. Så da var det av med klærne – ned i vannet og…… det var deilig!! Faktisk!! Etter en varm dag er det ikke problem å flyte i Mjøsa, varm selv med flomvann. May Britt kom seg uti hun også, så glad. Årets første bad og vi lekte oss uti der en stund.
På med tørre klær og utforskning av sovemuligheter. Selve stasjonsbygningen sto åpen og det
var forfallent og herverk der. Vi la oss ved venterommet mot Hamar, stort takoverbygg og fester for MB sin hengekøye.
Togene som passerte fikk sikkert noe å rapportere hjem om. På natten var det torden og lyn og mye regn. Men vi var tørre.
Tidlig en søndag morgen gikk to litt støle sjeler tilbake til bolleland, denne gang for kaffe. Grått oppholdsvær passet på oss hele vegen.
Ingen av oss greide å bestille billetter på Elverumsekspressen så det ble taxi til Tangen stasjon. Der var det også åpent venterom så vi satt tørt mens regnet kom.
Og toget kom – og trøttheten, og Oslo.
Nå har vi tatt igjen det tapte. May Britt mener jeg ikke går så fort som før og at vi må beregne mere tid.
Jeg var fornøyd med alt og gleder meg til neste gang.
Takk for turen May Britt!!
Jon
Nyt norsk sommerkveld!
ALT GÅR BRA!
Veåsen Fjellgård i Tinn i Telemark 