Pilegrimsleden: Etappe 11, 11.mai 2019: Veldre-Moelv (Prestvægen, forbi Prøysenstua)

(elleve elleve porten, se under)

Pilegrimsleden Veldre kirke – Moelv (Prestvægen forbi Prøysenstua på Ringsaker). Etappe 11

IMG_20190511_103559

IMG_20190511_142807

Bilde over: 2 selfy denne gangen, bare fordi vi gikk mot, inn og forbi vår kjære Prøysen s barndomshjem. Her med Prøysenstua i bakgrund. Jeg ser helt forelska ut ser jeg, men bare så det er sakt, det er ikke i Jon……

men i…. Alf  😉

 

Bilde øverst: Startpunkt Veldre kirke

______________

En minnerik dag 11.mai. Sover, telefonen ringer, stemmen sier: Jag er er hos Vivi, har noe trist å fortelle. Ikke helt våken, hjertet synker og hamrer. Det bryter. Styrerter ned trappa for å ringe opp igjen på fasttelefonen men en tanke går på repitknapp i hodet: Det må ikke være Vivi, det må ikke være Vivi, det må ikke være Vivi som er…

Men det var det, det var snille gode Vivi min, som døde plutselig. Et sjokk å våkne til og et sjokk å leve med lenge.

Nå har det gått 13 år og tiden leger alle sår, som det heter. Den gjør kanskje det, jeg vet ikke.

Man kan aldri glemme sin søster, heldigvis og livet går videre heldigvis.

I dag er også 11.mai og vi skal på Pilegrimstur. Et minne igjen, denne gang et hyggeligere minne, skulle blitt, men det ble vist noen tårer til.

Vi gikk Prestvægen (fra Veldre kirke) til Prøysenstua. Der kom mamma så sterkt frem. Vet ikke hvor mange ganger hun ba meg kjøre seg til Prøysenstua, hun elsket Prøysen, han var nesten hellig for henne. Vi var der senest i 2017. Hun fikk se både game Prøysenhuset og det nye Prøysenhuset, men heldigvis (med 2 streker under), ikke hva de har gjort der nå.

De hadde høgd bort alle trærne rundt Prøysenhuset og i dalen bak Prøysenstua, ble jeg så skuffet at tårene rant. Det var så åpent og nakent, ubeskyttet og den fine rammen var borte. Gremmes for trærne skyld, for Prøysen-skatten skyld og for mamma. For hele den vakre plassen som før lå så idyllisk til inne i skogen. At de kunne gjøre noe sånt med gullgruven vår! Ufattelig!

Jeg liker Jon godt, men noen ganger er han  kynisk og kald. Etter mine klagesanger over trærne, sier han bare JADAJADA, trær må høgges, sånn har det altid vært og bonden skal leve og nå er det god pris på tømmer. Uansett hvilken klagesang jeg tok for han,  så var argumentet, penger, penger, penger.

Tror dette vakre fine landet vårt snart går dukken hvis vi ikke snart begynner å tenke på noe annet enn penger. Ungdommen utdanner seg ikke til håndverksyrker lenger, fordi det ikke lenger har status. Vi importerer billige flinke stolte håndverkere fra østeuropa, fordi vi selv ikke lenger kan yrkene eller er villig til å betale nordmenn/kvinner det det koster.

Vi lager ikke sko lenger i Norge, ikke klær, laksen sender vi til Kina for at den skal pakke der, fordi det er BILLIGERE enn å få pakket den i Norge. Pengene er viktigere enn alt i dag, enn arbeidsplasser, enn verdier, enn miljø, enn selvberging, ja tror penger er viktigere enn livet selv.

Aristoteles sa:

Screenshot_20190519_091214

Jeg forstår at bonden som eier rundt Prøysenhuset og Prøysenstua lever av bl.a skogen sin, og må ta den når den er hogstmoden (selv om jeg er uenig i hvordan skogbruket drives i dag).

Men hadde det vært noe greie på Norge, så hadde staten gått inn og supsidiert akkurat denne bonden. Det er snakk om vår nationalskatt Alf Prøysen. Det er kultur, det er terapi, det er opium for folket, det er noe som gjør oss glad og stolt og det berører hele landet. 

Prøysenhuset er  tegnet og bygget for å gå i ett med skogen og det landskapet som vær rundt Prøyse stua.

Så får det omgivelsene så totalt rasert rundt seg, det er en skam for Norge, for Prøysen og for oss som bor her (inklusiv mamma, selv om hun har flyttet). Det er bare til å gråte av.

Og stakkars aktørene som driver huset, som skal leve av bedriften, som satset og ville ære Prøysen, stakkars dem💖

Huff, huff og dobbelt huff, tårene rant når vi gikk inn, tårene rant når en flott artist sang de vakre Prøysens – sangene på senen der og tårene rant når CD ‘n spilte Prøysen selv i pausen. Han forsvarte de små, slo ring rundt arbeideren, fattigfolk, de som  sto bakerst. Som Jon sa, tekstene er like aktuelle i dag som dengang.

Mens Jon var på do, kjøpe jeg en Prøysen-bok til han, men den var så billig at måtte kjøpe mer, ble en krokke med Prøysenhussuvernipolkagriser også. Alikevel ble det ikke nok for å dekke over det de tapte på at vi ikke spiste middag der (bare kaffe og kake) .

Hadde mamma vært med hadde hun støttet opp alt det hun kunne, for å være med på at butikken skulle gå rund. Men jeg kunne ikke finne flere ting som kunne passe til Jon, (for selv har vi ikke plass til fler ting). Og dessuten har mamma etterlatt seg utallelige bøker og musikk av Prøysen.

Men det var mange, mange, utrolig mange fine Prøysenting å kjøpe og flotte gaver til barn, barnebarn, mødre og bestemødre (bilde under)

IMG_20190511_132756

Veldig billig gaver og flotte mennesker de som jobbet der. De gråt også over trærne de måtte hugge, fordi de ikke fikk godt nok feste når grunneier tok hele skogen.

Men når den sorgen er borte, de tårene tørket, så er det plantet nye trær som også en dag blir store ruvende og flotte. IMG_20190511_125138

Over: Prøysenhuset

Under: Prøysenstua

IMG_20190511_143027

IMG_20190511_125015

IMG_20190511_125118

Under: Siste del av Prestvægen, like før ankomst Prøysenstua

IMG_20190511_124358

IMG_20190511_124442

Under: Det var smykke med Prøysen overalt, her i en undergang (barn har tegnet fra Alf Prøysens samling) :

Screenshot_20190519_095329

Bilde over: Fra «Det sto en liten løvetann», «Det var en gang en hønemor» (Kyllingen)  og «I bakventland» og  «Teskjekjerringa»

Under: Fler utsmykninger på murvegger i undergangen (mellom Ringsaker kirke og Moelv), laget av barn (flott tagging:)

IMG_20190511_180526

Bilde over: «Teddybjørnens vise» (Jeg er en gammel Teddybjørn, så snill som bare det…..)

Over: Prøysenstua og  Snekker Andersen og Julenissen.

Under : Prøysenstua og Jon Andersen og May-Britt 😉

IMG_20190511_142807

Men turen startet ikke ved Prøysenstua, den startet på Prestvægen som gikk forbi. Der var også natur og trær i fokus, spesielt et tre.

Men aller først en forklaring på hvorfor det heter Prestvægen. Det er også et navn som går igjen i Prøysens fortellinger. Det heter Prestvægen fordi presten i Veldre kirke (på slutten av 18 00 tallet) måtte daglig pendle fra Ringsaker kirke til Veldre kirke hvor han jobbet . Dette er nesten like langt som vi gikk (hele etappen på rundt 2 mil) Han var så uheldig å ikke få jobben i Ringsaker kirke, eller den var kanskje ikke lyst ut heller. Dengang hadde de verken el-bil eller hybrid. Presten måtte ta sine føtter fått, de to milene han hadde til jobb. Mulig han hadde rideferdigheter.

Uansett han hadde en fantastisk vakker vei til jobben.

Mer om Prestvægen:

http://www.nrk.no/ho/festforestilling-for-proysen-1.11841371

_______

Han ferdes blant annet forbi ei 500 år gammel furu (Tokstadfurua) som Jon og jeg ble stående å  måpe under. Større greiene, kraftigere formasjoner, mektigere tre tror vi aldr har sett. Det var magisk  å skue.

Screenshot_20190512_200453

Screenshot_20190512_200436

IMG_20190511_115200

Over: Tokstadfuru (fra 1516). Den har vært langs pilegrimsleden siden før reformasjonen i 1537, da pilegrimsvandring ble forbudt (Norge gikk fra katolsk til protestantisk). Det vil si at den var et lite tre når Kristin Lavransdatter gikk pilegrimstur med lille Nokve på ryggen 😉 Bare en av Sigrid Undsets oppdiktede personer, men alikevel…. Et tre som har stått og sett folk komme og gå i 500 år er noe å ta av seg hatten for. Stått der i deilige sommerkvelder, i iskalde vinterstormer, i milde mai morgener. Det er mange år, mange årstider, mange måneder, mange uker, mange dager og timer, minutter og øyeblikk, å stå ute. Det er en levende plante som har tålt mye og opplevd mye. 

IMG_20190511_114959

At trær har kraft, det må være sant, for dette treet sugde oss inn i seg. Som skrevet over, så kan jeg sørge over hugde trær, får vondt, blir uvel, sint, lei meg.

Har ikke lest så mye om Alternative tanker rund trær, men når jeg nå leser (for å skrive her), så er det noe som er veldig galt med norsk kunnskap om skog og trær. Skogen bruker uendelig lang tid (lenger enn flere menneskealdre) på å bygge seg opp igjen, etter blytunge skogsmaskiner har ferdes der.

Når vi ikke forstår at et tre som er 100 år, bare er tenåring og ikke høgstmodent, så har vi mye å lære. Vi vil heller ikke forstår nytten av gammel urørt skog. At Norge kun har ca 2% igjen av denne gamle uberørte skogen, så……  andre land har reagert forlengst.

Vi tror at andre er verstingene og vi er hellige, bedre.

Her er et  program som gikk på NRK om trær, sett i et annet perspektiv enn penger og porofitt:

https://www.nrk.no/kultur/xl/traernes-hemmelige-liv-av-peter-wohlleben-1.12933317

Jeg får ikke gjort så mye, annet enn å  ta vare på Veåsen’s skog, og å skrive om det her. Hadde de ringt fra Hamar og sakt en bra sum, vet jeg hva pengene skulle gått til. Men har mange planer, så måtte vært himlende summer :))

Sønnen vil redde regnskogen, men jeg tror han heller bør starte i Norge.

Så var det den videre turen, hvordan var nå den igjen. Jo, den gikk litt langs Mjøsa. Det var bitende kalt og litt regn nå og da, litt mye nå og da.

Nede ved Mjøsa, sier Jon at han vil kjenne på vannet. Ja, vær så god, sier jeg.

Etter å ha trukket hånden fort opp igjen, hutrer han overraskende: «Huff, DET var kaldt, jeg skal i all fall ikke bade».

Screenshot_20190512_210450

Jeg ser vantro på han og sier: Bade???? Tenkte du noen gang at det var en mulighet å bade?? «Ærlig talt Jon, det er kjøleskaptemperatur i lufta, trodde du virkelig at vannet (av en eller annen mystisk grund) skulle være mye varmere??????».

 

Neeei, sier han og ser ut som han ikke helt forstår hva det snakkes om.

Screenshot_20190512_210622

 

«Herregud», sier jeg og går videre, rister  på hodet, «er det muuuulig….»

Noen ganger kan en begynne å lure…

Lekent løpte han ned til vannet med et håp om at det kanskje gikk ann å bade når det er is i lufte, ja ja ja…

Hadde han vært en selvplager, isbader, asket osv, men Jon er det motsatte, han er livsnyter, vil ha det behagelig, spiser ubegrenset med sjokolade, pølser, øl og med røyk i hånda!

IMG_20190512_133856

Fra Prøysenstua går ferden videre mot Ringsaker kirke, fortsatt på Prestvægen (bilde under)

IMG_20190511_144716

Kaldt, regn  …….   milde mai lot vente på seg. Jon holt humøret oppe, jeg surmulte over døde trær og snauhogst overalt.

…. rart at ikke trærne er hogstmodne når tømmer prisen er lav? tenker jeg. 

IMG_20190511_144821

Det gavner ingen at en  får magesår, så slutt å bekymre deg.

Nå, Jon, hva skjer? Vi kommer ut av den deilige fredelige, helende skogen og Jons øyne lyser opp som stjerner. What, hva er dette for noe da, midt i Prestvægen? IMG_20190511_122206

Han sikler ved gjerde og drømmer seg bort i hestekrefter, diesel, store landbruksmaskiner.

Han smiler og sikler, forteller om å grave bare for å grave, løfte grabben, heise, slippe osv

Gutter, gutter, gutter …

Kom med flere Greta Tunsberg, sier jeg,  Hjelp!!

Fokuser her nå, videre, over dette industrifeltet, over disse ombyggingsveiene, prøv finn pilegrimsleden, please få skogen tilbake.

IMG_20190511_122211

Mer industri, mer industri,

 

-hvor er den vakre pilegrimsleden?

IMG_20190511_122446

Hva har skjedd med Prestvægen?

Nye veier ødelegger mye, landskap og dyrkbar mark.

Ikke tenk på det nå, finn tilbake til skogen, hvor er skogen?

Der ja Jon, der er skogen vår ❤ se så fin den er du 🙂

IMG_20190511_145034

Kan vi klare oss uten den tror du?

IMG_20190511_145044

Den gamle skogen, den med sjel?

cof

Det er ikke alle som liker pilegrimsvandrere, religion og kirker. Den gamle risen kastet denne steinen mot Ringsaker kirke, sniddet kirkespiret og landet her:

IMG_20190511_152133

IMG_20190511_152247

Denne hyggelige mannen var nærmeste nabo til steinen og kunne fortelle oss mangt om området, blant annet om en meget gammel bevart gård bak denne steinen (oppi lia).

Men så var det det å huske hva han sa da.. Heldigvis tok jeg en liten videosnutt og der kom navnet frem: Samsal (det under er Google stoff, men er det samme som denne naboen sa))

Samsal er en gammal storgard og tidligere adelig setegard i Ringsaker. I middelalderen hadde garden et stort gods, som på et tidspunkt omfattet parter i 38 garder i Ringsaker og Biri. Samsal har blant annet hørt til de norske adelsslektene KusseValravn og Skaktavl, og beholdt sine setegardsrettigheter til 1855.

Screenshot_20190512_222116

Bilde over: Samsal gård (tidligere gods). Tatt fra nettet.

Kan ikke glemme synet fra Prøysenhuset, det sitter i. Bøndene som bruker store tunge hogstmaskine og ødelegger, ikke bare der de høgger men også skogholt i nærheten. Når det kommer en maskin som veier like mye som 10 elefanter  (har ikke funnet ut vekta på dem, men tipper de veier over 10 tonn), så er det klart det ødelegger nabo trærne også. Røtter vokser ikke rett med i jordas indre, men sidelengs. De blir rett og slett most, saften trykket ut, de mister fotfeste og begynner å falle (slik Prøysenhusfolke beskrev at trærne rundt Prøysenhuset gjorde når bonden tok trærne rundt.

Det finnes inenting ute i naturen som veier 10 tonn, det er naturstridig og ødeleggende. Moder jord har ikke skapt det.

Fjell veier flere tonn, men de går ikke rundt i skogen og hugger trær.

Heldigvis og takk og pris driver noen skogsdrift på gamlemåten, de heltene kan du lese om under (en ung mann i 30 åra, er håpet for fremtiden, han kan gå foran som et godt eksempel, som så mange ungdommer gjør idag,  – mer miljøbevisst som de er💖

En artikkel av Martin slørdal:

«En utdøende rase»

Men Tony (32) har tro på tømmerhogst på gamlemåten. – Dessuten er jeg min egen herre på jobb, og det føles godt, legger han til.

Skogen i Våler kommune i Hedmark er ikke helt som annen skog. Her felles fortsatt mange av trærne på naturens premisser. Uten å etterlate dype sår.

– Jeg jobber ikke etter klokka vet du. Jeg følger heller sola, sier Tony Kolstad(32), skogsarbeider i Våler kommuneskog i Hedmark, og organisert i Fellesforbundet.

** SE FOTOREPORASTJE I VÅR PAPIRUTGAVE **

Utdøende rase

Det er mørkt ute, og skogen har et strøk av blåtime over seg. Skogsarbeiderne i Våler, Tony og Odd Bjørn Evensen(58) sitter inne i den flyttbare brakka og drikker kaffe. Døsig summing fra ei motorsag trenger så vidt gjennom veggene. Det er Steinar Rundberget(64) som er i gang med dagsverket.

– Vi er en utdøende rase, sier Tony mens vedovnen knitrer i bakgrunnen.

Det er få skogsarbeidere igjen. Rekrutteringen er dårlig og skogsarbeidere er ikke lønnsomme nok. Kanskje ikke så rart når en skogsmaskin feller ti ganger flere trær per dag enn hendene til Tony, Odd Bjørn og Steinar. De som utdanner seg til å felle skog i dag kalles skogsmaskinførere. Ei motorsag som durer blant furu og gran har blitt en uvanlig lyd.

– Det at jeg utdannet meg på Sønsterud skogskole var et bevist valg. Jeg tror denne måten å drive tømmerhogst på er sunt for skogen. Dessuten er jeg min egen herre på jobb, og det føles godt, slår Tony fast.

De fleste har sett ei hogstflate etter en skogsmaskin. Skogbunn, kratt og røtter ligger maltraktert tilbake. Skogsmaskinen tar ikke hensyn til habitatene til planter, fugler og småkryp som lever der den passerer.

Biolog Ola Martin Wergeland Krog er ikke nådig mot den moderne skogsdriften.

– Tømmerprisene er omtrent de samme som i 1985, så maskinene blir større og større for at driften skal være lønnsom. Det jobbes i all slags vær og føre, dag og natt. Det er klart at når en 5 tonn lassbærer kjører på bløt skogbunn så må det bli stygge kjørespor, sukker biologen.

Akkord

Tony jobber seg sakte innover i skogen. Med motorsag, fellespett og målebånd tar han ut ett og ett tre. Noen ganger setter han seg ned på en stubbe og vurderer hvilket tre som er det neste. Når treet har gått i bakken danser motorsaga over og under stammen. Kvist og sagflis spruter til alle kanter, før volumet måles med klave og målebånd. Resultatet noteres med penn og papir på «fjøla».

– Se på det gamle treet jeg har felt her. Dette er en sværing, sier Odd Bjørn entusiastisk.

Trærne ser ut som de er en del av et dominospill. De ligger oppå hverandre, nesten i mønster. De store trærne gir større innhold i lønningsposen. Skogsarbeiderne går mye alene i skogen, og mener det er greit å ha litt press på seg.

– Jeg føler det er frihet ved å jobbe på akkord. Vi bestemmer selv hvor mye vi vil stå på i løpet av en dag, forteller Tony.

Mitt siste tre

Varmen, maten og praten i brakka er kjærkommen nå på vinteren. Odd Bjørn og Steinar har jobbet i skogen store deler av livet. Selv om det er dager med 30 minusgrader og ryggen kan bli like stiv som furustammen kunne de ikke tenkt seg noe annet liv en dette.

– Jeg har ti merker i Birkebeinerrennet jeg, sier Odd Bjørn

– Nei nå må du slutte å ljuge. På julebordet kommer du vel til å fortelle at du er verdensmester også, ler Steinar.

Å jobbe med motorsag i all slags terreng er forbundet med risiko. En del av sikkerheten er at de tre skogsarbeiderne er i nærheten av hverandre om et uhell skulle være ute.

– Jeg hadde blitt etterlyst om jeg ikke møtte opp i brakka til avtalt tid. Jeg ville jobbet enda mer forsiktig hvis jeg jobbet alene her ute, sier han.

Arbeidsklærne har tørket over ovnen. Tony dytter snus opp i leppa, Odd Bjørn ned i leppa, og karene gjør seg klare for ei ny økt. Steinar har strøket til skogs allerede. Kanskje Tony er alene i brakka om noen år?

– Jeg ser for meg et liv i skogen. Det ville vært spesielt om jeg skulle felle mitt siste tre i morgen. Om jeg skulle gjøre det ville det nok vært ei furu, avslutter Tony.

** Se fotoreportasjen i pdf-utgaven av bladet **

 

Sitat Slutt
____________
Det er skrevet mye om hvor ødeleggende skogsmaskiner er for skogen vår og det er å håpe at disse som har skrevet og kjempet, blir hørt en dag, før det er for sent.
Mitt syn er enda mer kontroversielt enn å snakke om stygge spor, dyr som setter seg fast i gjørmehull etter skogsmaskiner, stygt/umulig for turgåere å ferdes osv.
Jeg er så crazy at jeg mener at et tre er mer enn et tre. Verdien strekker seg høyere enn tømmer – pris, skogsbunnen eller fugle/dyrelivet i skogen, som også blir forstyrret selvfølgelig.
Noen sier brann oppstår av seg selv, naturlig, skog svis av, alt blir borte da også. Det blir helt andeledes med en hogstmaskin, enn en skogbrann.
Nå er vi på pilegrim og dette begynner å ligne på en «bok» om trær. Men trær opptar meg tydeligvis. Tror må ha fått det inn med morsmelk. Mamma var mer enn gjennomsnittet opptatt av trær. Hun så verdien i å la trær få vokse seg store, voksne og gamle. Hun smykket (rammet inn) sitt hus med store flotte trær.
Vi i Norge tror vi har mer enn nok skog, vokser overalt, tror vi. Sannheten er at vi lar ikke skogen vår stå ifred til den er voksen/gammel nok.
Om du noengang har gått i en gammel (riktig gammel) skog, så vet du forskjellen. En ung skog er fint det også, men en gammel skog er noe annet.
Norge har ikke mye gammel skog igjen.
En gang var jeg i et land som hadde virkelig gammel skog. Trærne var opptil 10 meter i diameter.
Når et tre har samlet lys, næring, sol, vind i så mange år at det har blitt 10 meter i diameter, da blir det stort og majestetisk for oss små mennesker. Da blir vi små i både størrelse og kraft.
Vi opplever noe som er hinsides oss selv og forstår ikke at det går an.
Og det gjør det heller ikke, det går ikke ann for oss å forstå hva som bor i disse trærne.
Tror nesten ikke det behøves beskrivelse på hvordan det føltes.
Alikevel vil jeg sitere en som har vært i en sånn skog og som vil forklare det med andre termer enn kubbikkpris og dollar.
Dette er fra boka: «Den niende innsikt». Deler av boka handler om en reise til Perus gamle skoger. Å gå i disse skogene er som å være i en katedral, bare enda mer høytidelig, mektigere,  mer energi, disse trærne utstråler kraft som om luften der vibrerer av spenning. En blir ærbødig, takknemlig og liten. Som om Gud/universet/kilden har skapt det og puttet lysår på lysår inn i dem, samt visdom lag på lag. Å hugge et slikt gammelt tre ville være det samme som å brenne den eldste bibelen/koranen/hellige boken i verden. Mye visdom ville gått tapt.
De fleste av oss mennesker klarer ikke suge visdom av et gammelt tre, men de fleste kan få en en god følelse av å gå i en gammel skog.
      Og hva er en god følelse, annet enn noe som føles bra. Det som føles bra er helende for kropp og sinn.
Healing er ikke noe hokus pokus, det er kun varme/energi fra en person som vil oss  vel, ikke noe annet.
Alle har denne evnet. Kalles også ubetinget kjærlighet. Det er det mye av i naturen og blandet dyrene (de er fri for ego og arroganse).
Mange såkalte åndelige personer (selv om vi alle er  åndelige, vi ånder jo, har åndedrett), inklusiv Prinsesse Martha Louis sin nye kjæreste Shaman Durrek Verrett snakker mye om å elske seg selv. Det er kanskje en forutsetning for å kunne heale optimalt.
Vi mennesker er ofte mer glad i andre enn oss selv. Det kan virke martyraktig, men det er det ikke.
Tenk deg ditt lille barn som undergraver egne behov fremfor andres (please venner, lar seg utnytte, tråkke på ext ). Det svir i mamma/pappa-hjertet og er ikke godt å se på.
Samme med oss, vi elsker ikke oss selv så høyt når vi undervurderer det vi får ros for, lar andre styre vårt liv, vår tid, opprettholder gamle dårlige vaner selv om vi vet det ikke er bra for helsen.
Om våre barn hadde gjort det samme som vi gjør med våre tanker, ord, gjerninger,  hadde vi felt tårer og hjertet hadde blødd.
Så vår kjærlighet til oss selv er ikke i nærheten av 100%. (kanskje rundt 10-20).
Og hva med dyrene?
(nå er jeg vist i gang🤣).
Hva med hvordan vi behandler dyrene? Jeg er med på det selv, så skal ikke heve meg over noen.
Jeg er veggis men kjøper torturerte dyr til hundene  og kattene våre. Jeg støtter også den industrien, dyr som rett og slett blir torturert gjennom  hele livet.
Har du vært inne i en kyllingfarm? fiskeoppdrett? grisehus? Har du sett kalven bli tatt fra moren ved fødselen, puttet inn i en egen bås i anndre enden av fjøset?  Moren står og skriker hjerteskjærende etter barnet sitt, kalven gråter og skriker tilbake. Et barn og en mor hører sammen etter en fødsel. Hvordan kunne vi finne på å tukle med det?
Hvorfor tror vi at det kjennes andeledes for den enn for oss mennesker, når vi blir tatt fra barna våre?
Hvor mye kjærlighet er det i disse handlingene, måten vi behandler dyr på? Hvorfor støtter vi en slik produksjon? Dyr lider hver eneste dag, hver time, hvert minutt.
Nå har jeg fått blod på tann (selv om jeg ikke spiser blodmat😅).
Et tankeeksperiment (fra virkeligheten). Hvis vi hadde vært kinesere og spist hunder. Hunden din skulle bli mat (den står ute i «grisebingen» og feites opp. Friheten er tatt fra den, den får aldri turer, får aldri være ute i frisk luft/naturen.
Er det en god tanke?
Grisen har det slik.
Kyllingene har det slik.
Hønene har det slik.
Oppdrettsdyr har det slik.
Dyr i forsøkslaberatorier har det slik.
Hva er det vi egentlig holder på med?
Er noen dyr i skaperverket født til å bli frarøvet å være ute i naturen? Er det ikke der de naturlig hører hjemme, der de finner mat, føder, lever, bygger hus? Er det greit å tukle med skaperverket.
Men det verste av alt, er at vi spiser dette kjøttet, fra et individ som er pint fra fødsel til død.
Kan det virkelig være sundt?
Hva skjer i  kropp vår når VI ikke trives, når vi har det vondt?
Flere  kjemiske stoffer produseres, tenk bare på kaldsvetting, så vond kjemisk lukt den har.
Har vurdert å sette lam på søylene her på Veåsen, slakte de selv, fryse kjøttet og gi det til hundene/kattene istede for hunde/kattemat fra butikken.
Men… hvordan skal en klare å slakte dem?
Vil jo ikke klare det, men… da hadde vi i alle fall spart noen dyr i industrien fra å blir torturert.
Har også vurdert å erstatte kjøtt med meieriprodukter til hund/katt. Det ville kanskje gått. Hundemat vokser ikke på trær.
Jeg vet ikke om noen sånne trær. Så hvor naturlig er katte og hundemat for katt og hund?
Et gammelt jungelord sier:
«If nature didn’t make it, don’t take it»
Det er ikke lett…. å ta fult ansvar for seg selv og leve i total kjærlighet. Ikke rart Shaman Durek Varrett og alle de andre må minne oss på det igjen og igjen.
Lurer foresten hva han sa til hans majistet kongen hvis han fikk servert biff, peppersteak, spekeskinke på 17.mai?
Kanskje noe sånt som: Tusen takk herr Konge, men jeg spiser ikke mine venner og det synes jeg ikke du  skulle gjøre heller.
Hvor Kongen sikkert sa  (åpen, empatisk og god som han er) : » Det var interessant, det skal jeg diskutere med Sonja».
Hvorpå Sonja sikkert sier: » Ærlig talt Harald, nå synes jeg du går litt for langt altstså, vel er vi åpne og moderne Harald, men der går vel grensen, selv for oss».
Videre sier hun sikkert : Tenk når vi skal invitere  Prinsesse Astrid, for ikke å snakke om dronning Elisabeh på slottsball og det eneste vi serverer er plantebasert mat, hvordan tror du de reagerer på det Harald? “
Da sier Harald: Hvordan ville du reagert, hvis det var deg som kom til Bukkingham Palass og fikk servert vegetarisk mat? »
Sonja tenker: Hmm…» et stort skritt å ta Harald, men om vi får tak i en gourme-vegetarkokk, så kan det gå.
Barna våre er sannelig tøffe og kontroversielle, så hvorfor ikke lære litt av dem Harald? »
Og snipp og snapp og snute,
Og fra den dagen var det bare vegetarmat på slottet, Skaugum/kongsgården ble nedlagt, dyra sluppet fri
-og det skulle ikke forundre meg om du møter noen av de dyrene på bussholdeplassen eller på trikken i Oslo sentrum (da blir sikkert Jon glad, han som kjører buss der). 
Og vips var Norge blitt et foregangsland for god behandling av dyr og i likhet med India fikk folk selvfølgelig lov å ha med seg både hellige og uhell(d)ige kuer på trikken.
Vet foresten ikke om han Shaman Derrek er veggeterianer. Spørs om han ikke er det, siden han snakker så mye om aldring og oksydering.
Antioksydanter hjelper mot oksydering og oksydering fører til aldring. Finnes ikke så mye antioksydater i kjøtt, fisk og meieriprodukter.
De florerer i blåbær,
nyper, kirsebær, bjørnebær, krekling, solsikkefrø, hvalnøtter, brokkoli, avokado m. m
(desverre ingenting fra dyreriket)
En trøst kan være at det også finnes endel i kaffe og sjokolade 🙂
Men… livet fortsetter vel å  gå sin skjeve gang og vi spiser det som vi altid har spist.
Det krever mot å få nye vaner,
Familien, venner, naboer, kjæresten vil grine på nesa, lure på om du er blitt gal eller fanatisk, venner måper og ekskluderer deg når de skal på gourme restaurant, kollegaer lurer på hvilken fiks ide du har fått  osv osv….
Men… det er vist ikke å elske seg selv å danse etter andres pipe!
Det er heller ikke å elske Jon,  å bare skrive (her) om ting han ikke interesserer seg for eller har vært med på.
Pilegrimstur ja..  hmm… hvor i all verden var vi nå?
I regnskogen eller flathogsten på Hedmark?
Vi er i Ringsaker og her er foresten mer eventyr og livlig fantasi, ikke om kongen og dronninga og den svigersønnen som aldri går gjennom nåløye (før som nå).
Før var det ydmykhet og arbeidsvilje som erobret prinsessen og halve kongerike, nå er det skilte enslige mødre og shamaner.
Ikke er det så andeledes heller, for de har en ting til felles, de er modige og tør å dumme seg ut.
Hvor dumt var det ikke at Askeladden stoppet og hjalp ei 100 år gammal kjærring som hadde satt fast nesa si i stubben og atpåtil ga bort hele nistepakke si.
Det var mot til å gå nye veier det også.
Han hadde tross alt viktige ting å gjøre, (vinne prinsessa og halve kongeriket) .
Skjebnen ga han en liten «hjerteprøve»  først.
Jon og jeg møtte ikke den gamle kjærring på 100 år, heller ingen som satt fast, men vi møtte trollet (risen) i Ringsaker.
Han er ikke å spøke med han heller . Alle vet jo at riiser og troll er sterke, men alle vet kanskje ikke hvor ekstra sterke de blir når de  blir sinte.
Vi gikk bare på veien og ante fred og ingen fare (tenkte på snauhogst, Prøysenstua og neste mål og sånn, og   Ringsaker kirke). Da det plutselig dukker opp en mann i veien som peker på en diger stein som Risen hadde kastet i vår retning,  fra andre siden av dalen, mot den kirka vi akkurat var på vei til.
Skrekkslagen måpende, tittet vi på mannen, steinen og kirketårnet laangt der borte.
Klarte han virkelig å kaste den stoore steinen såå laangt, spurte vi?
Ja, sa mannen, han var sint og da veit du..
På oss?
Ja, dere og alle de som er kirkegjengere. Han prøvde treffe kirka.
Er vi kirkegjengere Jon?
Går du fra kirke til kirke i år etter år, er du antagelig kirkegjenger. Bare så synd at alle kirkene vi kommer til er stengt.
 Kjerka ødlegger for utsikten til hans, sa han (mannen) for riisen altså, desuten liker han ikke kristenmanns blod, fysh han hater det.
Takke seg til vikinger, han tålte dem bedre.
Sagnet forteller at det var to troll som kranglet og så ble steinen kastet. Den traff ikke kirka, men steinen hadde så høy fart at tårnet ble skjevt av lufttrykket.
IMG_20190511_152247.jpg
Over: steinen
Under; det skjeve tårnet på Ringsaker kirke:
Screenshot_20190518_181006

Her ved denne flotte nationalskatten forteller Jon en trist historie om en kjær slektning han hadde, som ligger her. Synd ikke Vivi også kunne bli med (søsteren til Jon) å besøke denne graven.

Litt fakta om kirka, Sitat:Ringsaker kirke er en av landets vakreste og eldste bygninger. Kirken er en steinbasilika og tradisjonen knytter den til Olav den Helliges kristningsverk. Kirken var viet til Olav.Håkon Håkonssons saga skriver at kongen lot bygge en gildehall på nabogården til prestegården. Denne nærheten til kongsgården forteller at vi har med et svært gammelt kirkested å gjøre. Den første kirken her må imidlertid ha vært en trekirke. Mange trekk ved den nåværende steinkirken gjør det sannsynlig at den er bygd omkring midten av 1100 tallet. Trolig er den oppført av de som sto for byggingen av Hamardomen. Kirken er bygd av kalkstein som er tatt fra et brudd like i nærheten.

Det som er usedvanlig ved Ringsaker kirke er at den er bygd som en domkirke i miniatyr, en basilika med tverrskip. Ved å etterligne domkirkens arkitektur ble kirkens status markert. I 1594 ble det bygd spir på det gamle romanske tårnet. Det spiret som står der i dag er fra 1694.

I koret står alterskapet, kirkens største klenodium! Det var den siste katolske sognepresten, som også var kannik ved domkirken, Anstein Jonssøn Schonch, som ga skapet til kirken. Det er laget i Antwerpen omkring 1530, og regnes for et høydepunkt blant de kunstverkene fra senmiddelalder som er bevar i våre kirker.

Kirka ligger vakkert til i et skålformet landskapsrom, avgrenset ved Stein gård i nord og Solbakken i sør. Beliggenheten gjør at samme hvor man kommer inn i dette frodige landskapsrommet er kirken og dens plassering i forhold til Mjøsa hovedmotivet.

Ringsaker var også et maktsenter i det gamle Heidmorkområdet. Området ved kirka og prestegården har hatt en viktig plass i førkristen tid. Helleristningene og bygdeborgen ved Stein, Svendhaugen (en av de største gravhaugene i kommunen), og et større gravfelt i tilknytning til den, forteller om dette. Sagaene forteller om flere avgjørende hendinger som fant sted her.

Det fortelles blant annet at 5 småkonger møttes på Ringsaker og ble enige om å kjempe mot Olav Haraldsson ca. 1030. Olav fòr hardt fram for å kristne landet og de som ikke ville innordne seg eller ta imot den nye troen ble hardt straffet. Tradisjonen sier at kirken ble bygget på det stedet der Olav overmannet de 5 småkongene. Kirken ble antagelig bygd midt på 1100 tallet og ble viet til St. Olav. Pilegrimene hadde et viktig kvilested her.

Flere bygninger i området er kulturhistorisk interessante. Hovedbygningen på Prestegarden har en fredet kjeller som man mener er i fra middelalderen, og bygningen ellers er bevaringsverdig. Nabogardene Stein og Lille Ringsaker har vakre bygninger og en interessant historie.

Sitat slutt.

___________

 

Bilde under: vi ankommer Ringsaker kirke, Jon ville plukke Hvitveis til sin kusines grav, men det var så bitende kaldt at vi så verken Hvitveis, Hestehov eller Løvetann. Og da ble det verken Løvetann eller Hvitveis, ei heller Prøysens sang «Det sto en liten løvetann, så freidig og tilfreds». Når ikke engang den blomstrer, da er det kaldt.

IMG_20190511_160138

IMG_20190511_160016

Over: En opplysningstein ved Ringsaker kirke, som opplyser om at det bare er 45 mil igjen til Nidaros.

Må innrømme at det fristet ikke så veldig å gå akkurat denne turen . Man forbinder mai med milde deilige solskinnsdager, vårblomster i grøftekanten og sødme og smil.

Yr. dottno meldte regn og ned mot 0 grader, jeg holt på å melde avbud til Jon.

Noen ganger kommer staheten og vrangvljen til nytte: «ikke faan om jeg skulle være den som avlyste turen».

Men det ble en diskusjon på turen, hvorhvitt vi kommer oss helt frem eller… , og når det blir, og om vi da er for gamle og skrøpelige.

Det går jo ikke akkurat fort. Sist vi gikk var juli i fjor.

Det året gikk vi 2 etapper. Planen var (når vi startet for 4 år siden) at vi skulle gå 5-6 etapper i året.

I år gikk vi ikke i april (det var ikke Jon sin feil) men min (salg av hus, advokatsak, bilkatastrofer,  hestedødsfall, svigermors plutselig bortgang osv). Det ble for mye…  istedenfor ble det å gå fra pub til pub i Oslo og bearbeide og slokke sår.

Eller vi orka ikke det heller, vi var på en pub hele kvelden og snakke skit. Mens Kinemor var på Veåsen og passet dyra og trodde vi var på tur.

Så vi er ikke akkurat asour.

Jon synes det var mye å bruke 6 år til Nidaros. Husker han klaget over det første året vi gikk.

Kjære Jon, dårlig nyhet, vi kommer til å bruke det dobbelte. Tolmodighet er en dyd.

Bank i bordet, la oss holde oss friske i 12 år til. Hvis ikke er vi sikkert stae nok til å forsere Dovrefjell med både stokk og rulator 🤣

Spøk til side, dårlig spøk var det også. Vi er bare 72 og 70 år om 12 år, og det er vel ingen alder.

Mange som har giftet seg da. Den som venter på noe godt…

Bilde under: Her ved denne flotte kirka ble vi en stund og spiste matpakkene våre. Jeg vet ikke om Jon følte at han eide denne kirka litt, for han begynte å ommøblere på kirkegården, flyttet benker og rigget seg til med Absolutt vodka og greier.

Screenshot_20190518_184822.jpg

Screenshot_20190518_190026

Vet ikke hvor stuerent det er å drikke Vodka på pilegrimstur og sitte på kirkegården og drikke den?

Det blir vel som å ha en på innerlomma når du løper Grete Waitz løpet. Respektløst.

Jeg drikker ikke i sånne sammenhenger, ikke i Grete Waitz-løpet heller, synes det var en uting når folk gjorde det. Vi drakk vi også, men klarte vente til etter løpet.

Nå har det visst startet et nytt løp som kaller seg for Tom Waitz-løpet, med legalt stopp på hver pub. Håper ikke mannen til Grete heter Tom, i sa fall  er det forkastelig. Jon mente det er etter  en amerikansk musiker. Håper det.

PS. Det var undertegnede som  kjøpe ABSOLUTt’n til Jon.  Jon hadde bare med seg brunosten sin han, og kaffe, (eller banan var det vist denne gangen). Pluss en ekstra matpakke til hundene.

Jon er utrolig søt, snill og omtenksom, MEN når det gjelder turlogestikk, menneskekjenning og utskeielser, er han elendig.

Vi kom frem til Moelven [etter mye om og men(n)] kl 8 på kvelden.

Jon var sliten og sur, jeg blid og glad.

Jon sur fordi han var sliten, jeg glad fordi vi var fremme.

Jon har vært blid på hele turen, jeg sur pga snauhogst osv.

Sekken til Jon var som vanlig tung, tung, tung.

Screenshot_20190518_194225

I tillegg leide han to hunder, som gikk i hver sin retning,

 

snuser den ene, så gikk den andre,

gikk den andre , så snuser den ene.

Screenshot_20190518_194640

Det er lik 0 flyt.

Det er vel det idrettsutøvere kaller å komme ut av rytmen og tape krefter, mot og energi. Jon gikk sånn i 10 timer (minus 1 1/2 t pause). Ikke rart han var sliten.

Tiltross for alle disse unnskyldningen så burde han vist at vi avslutter hver tur med 1 øl eller 10. Men det var vist helt ukjent for han.

Han snakket bare om buss/tog/taxi tilbake og nektet å ha fokus på øl og feiring.

Måtte riste både han, hodet hans og kroppen hans, spole tankene tilbake i tid, fortelle han at det finnes noe som heter;

campingplass

hotell

hospits

motell

vandrehjem.

Jon ristet på hodet og trodde ikke på noe av det. Han snakket om at han var redd for alsheimer tidligere på turen, begynte virkelig å lure.

 

Men er nok noe helt annet som plager han nå, nemlig lavt blodsukker. Legen min sa engang, at man kan få selvmordstanker av for lavt blodsukker. Så gjelder å få i Jon (og meg) noe mat (og godt drikke) snart.

MOR i nøden ringte campingplassen, bookket hytte, spurte både pubben (rayal)  og campingen om tillatelse til 2 slitne hunder (pluss sur gubbe😅).

Begge sa ja, alt i box, bare å bestille øl.

 

Når øllen kom… da smilte Jon

(riktignok et slitent smil, men det var et smil)

PS. Han ble bare blidere og blidere utover 😉

Screenshot_20190518_193634

ptfbty

TAKK for turen Jon, du er en flott turkamerat og jeg veit at du ikke er så uenig med meg som du gir utrykk for, du må bare erte og få balanse i synspunktene. Det er bra det. Hadde vært utrolig kjedelig om du var enig i alt…

Flere bilder: (rekkefølgen på bildene blir baklengs, Moelv-Veldre🙂 (starter med Mjøsleden, vakker promenade langs Mjøsa, så Ringsaker kirke, videre til Prøysenstua og så til Veldre kirke.

 

 

For spes intr. 11/11 «porten». Dette er fra nettet, husker ikke hvor, finner ikke igjen linjen.

Tallsymbolet 11:11 er forhåndskodet i vår cellulære hukommelse før vi stiger ned i ”materien”.

Når man opplever å se 11:11 inviteres man fra å gå fra dualistisk egosentrisk tenkning til enhetstenkning hvor man er mer i tjeneste for andre. Tallet 11 symboliserer skapelsen og ser ut som en portal.Når man ser 11:11 kan man tenke ego 11 og sjel 11 og hvilke av disse man er i tjeneste for.11:11:11 er en numerisk sekvens som melder direkte fra til vårt DNA gjennom frekvens 33 om at det er på tide å “våkne opp”. Meldingen setter i gang en overføring av energi som vekker opp sovende koder i vårt DNA.

11 er de første av mestertallene, og

Reklame