Hvorfor skal det handle om pilegrimsleden på hjemmesiden til en fjellgård som driver med meditasjonskurs? Det er en en forbindelse og link, fordi nabogården til Veåsen (riktignok noen km, men i samme grend) ligger et kloster hvor 3 munker bor. Det er gangavstand fra Veåsen og veien går utenom trafikkert bilvei V.i har besøkt Robert munk (og de to andre to) og de har vært på besøk hos oss. Et spesielt fint møte. Her er en link som lå ute om Hylland klosteret og munkene.
PILEGRIMSLEDEN 1. Etappe Oslo – Frogner (i Sørum kommune) 17.sep.2016
Har lenge ønsket å gå Pilegrimsleden (den gamle kongeveien/oltidsveien) fra Oslo til Trondheim. Endelig var det en som ville bli med. Jon og jeg har kjent hverandre i 30 år, og er gamle venner fra dengang milene ble tilbakelagt raskere enn idag (sånn ca 10 ganger). Vi startet fra Stovner i dag kl 8.40 og var fremme på Frogner i Sørum kommune ca kl 19.00. Ifølge boka til Jon har vi gått 15 km på 10 timer og det skulle vel bli ca 1 km i timen. Skulle tro vi var 150 år, men vi er bare 50 (ca). Ja ja, men hvem har det travelt, mye fin natur å se på.
Foresten, aller første etappe (fra Oslo sentrum til Stovner gikk vi tilfeldigvis for 2 år side, en arrangert tur – kvelds- nattvandring), så den er vi ferdig med.
Har grovt regnet ut , med denne farta vil vi være fremme på Nidaros om ca 6 år (600 km ). Skal gå i etapper , en etappe en gang i måneden (minus vinterhalvåret).
Blir spennende når vi engang i 2020 kommer til Dovrefjell og skal rekke både togtur og fjelletappe på en helg. Ja ja, den tid og den sorg. Har snakket om at vi kanskje får ofre en feriedag eller avspasering for å gjøre to etapper på en weekend (i alle fall når vi kommer til Sør-Trøndelag ). Men den tid og den. , vi får først se om vi kommer oss til Jessheim. Neste og siste etappe i år, er i slutten av oktober, og da kan være snø, sludd og vind. Så får ta et skritt om gangen og se om vi fortsetter å holde tempo på 1 km i timen da, med vintersko og bobledress.
Men Jon er godt forberedt, han pakket en stor sekk (veide sikkert 30 kg) med alt mulig i tilfelle rottefelle musefelle krig. Han sa han ville trene på å bære tungt, så han visste om han ville greie turen når det stormer over fjellet. Og det klarte han i 10 timer i dag. Veldig bra Jon!! Jeg hadde bare en bitte liten sekk med 2 matpakker og en kokesjokolade, veide ingenting.
Uansett, artig var det og kult at du ble med Jon, gamle ørn!! Vi er treige, men vi er seige og sta, som du sa 🙂
Men hva har Pilegrimsleden med Veåsen og Tinn å gjøre? Ingenting!
Men håpet er å få med Jon på enda en tur (når denne er ferdig om ca 6 år 😉 til Bergen, for folk har vel gått den veien engang også (Rallarveien er vel edel av strekningen). Men vi får se da, er langt frem det . . . . . (først Oslo-Trondheim, så Oslo-Veåsen, og videre til Bergen :)))
PILEGRIMSLEDEN
ETAPPE 2
Frogner (Sørum) – Jessheim 15.oktober 2017
Denne gangen hadde vi lyst å slå «rekorden» på 1 km i timen fra første etappe. Så vi startet frisk fra Frogner stasjon og telte 2000 skritt og minutter. Siden et langt skritt er ca en meter, så beregnet vi 2 skritt på en meter.
Vi fant ut at vi faktisk ikke er så treige likevel, Vi brukte 20 min på 2000 kritt = ca 1 km (godt og vel).
Jon tok bikkja og jeg telte. Når tellingen var ferdig, så sier Jon: «håper ikke vi skal holde dette tempo resten av turen?».
Nei, er du gæærn sa jeg, nå har vi bevist at vi KAN være raske, så nå skal vi gå i vårt eget tempo og bare kose oss.
Og sånn ble det, vi gikk 2 mil på 9 timer, så ble ca 2 km i timen. Dobbelt så raskt som sist, ikke fordi vi har trent i mellomtiden, men fordi det var bitende kaldt og vi måtte gå på for å holde varmen.
Bilde: Isingrud
Bilde: Arteid
Bilde: Olavs-gangen var en liten avstikker, en sprekk i fjellet
bilde: Olvs-gangen, her fraktet han skipene sine, står det skrevet i Jons bok.
Bilde: Epleslang på Lautenbakken gård. Hadde tenkt å stjele, smen så kom eieren akkurat ut og da spurte vi pent . . .
Bilde: Dette er kjærlighetsbroa, sier Jon, er vel noe han har funnet i boka si det da . .
Bilde: Feil vei, vi må snu!
Bilde: Ingen brudebil denne gangen, men denne sto ved huset ved siden av Ullensaker kirke:))
Bilde: «Hei du, hvor ble du av? «Tar bare noen bilder borti her!
Bilde: blåbær i oktober:)
Bilde: Blomstringens tid er ennå ikke forbi. men . . . Jon bare leser i boka si han.
Bilde: Litt juks, men i mine øyne så det så vakkert ut!
Bilde: Kløfta
Bilde: Kløfta åpner seg.
Bilde: Ramyveien, vest for Gystad
Bilde: Lekende over mo og myr mens Jon har nesa i boka!
Det som egentlig tar tid med oss er hunden som skal snuse og tisse på alt, Jon som skal sjekke alt på kartet og jeg som må ta bilder av alt.
Tok 1200 bilder i grått trist høstvær, så måtte jokse og sminke dem i fotoshop. Ikke for å vise det finere enn det var , men for å få frem hvor fint det faktisk var. Noen ganger lyver bilder men andre ganger lyver de andre veien.
Når vi kom til Ullensaker kirke leste vi på plakatene om den Norrøne guden Uller (eller Ullr/Ullrn) som kommunen er oppkalt etter og om (hold dere fast) Valdressingene som ikke hadde råd til å emigrere til Amerika på 1800-tallet, som heller emigrerte til Jessheim.
Da lo jeg godt 🙂))))))
Bilde: Ullensaker kirke, også kaldt katedralen.
Jeg elsker Jessheim og har røttene mine der, så for meg er det helt forståelig, finnes ingen vakrere sted på jord, men det var nok ikke derfor de reiste dit!
-De mente nok som gamle Arne fra Tinn i Telemark, en gang han var med oss på tur til Ullensaker og Eidsvoll sa han:
«Er vel ingen sak å drive jordbruk her vel» (han tittet seg storøyd rundt på slette etter slette).
Hadde jeg ikke selv prøvd å bære gress på ryggen opp de bratte hengene i fjellbygda hans, så hadde jeg ikke skjønt hva han snakket om.
Bilde: En liten pust i bakken i Bakke(n)
Bilde: Ja ja jon, både de og vi sliter, du husker vel som gammel bonde?
Turen gikk strålende helt til vi kom til hogstfeltet på Høyfjellet og Presterudtoppen, rett før Jessheim ( apropos høyfjell , dette var kanskje 20-30 m høyt 🙂
Der hadde skogeieren hogget ned alle trær med Pilegrimslede-merkene på, så vi gikk som to huggærne høner hit og dit, frem og tilbake, opp og ned og lette inn på den enes stien etter den andre og forbannet denne bonden opp og ned.
Bilde: Den dyrebare merkingen vi er så avhengig av.
Det begynte å mørkne. Min mobil var tom for strøm. Vi så for oss at vi kom til å fomle rundt i mørke i denne nedfallskogen hele natta, for vi viste veken ut eller inn. Tror det ble et par timer vi gikk sånn og gremmet oss, frem og tilbake, hoppet over tømmerstokker og stier hit og dit, mot nord, mot sør ,mot øst, mot vest.
For å muntre opp Jon litt, fortalte jeg han noen groviser som Marit lærte meg engang, om noen kladdiga hender og om hvor mange føtter det skal våra i min morshas seng når min farsha inte e hemma (tror muligens kanskje det hjelp bitte litt).
Bilde: Hogstfeltet på Presterudtoppen Høyfjellet
Tidligere på dagen, når vi hadde spisepause, kom det mange kråker og samlet seg i nærheten av oss. Mamma er overtroisk og jeg fortalte Jon en av overtroene hennes: Møter du mange kråker samtidig betyr det ulykke.
Da sier Jon at han hadde hørt at det var ravnen som betyr ulykke.
Bilde: På vei inn i spøkelsesskogen med ravn og ravners skrik.
Bilde: Ser du er ravn Jon?
Når vi gikk der på hogstfeltet -desorienterte og deppa, fløy den ene ravnen etter den andre over oss og skreik. Jon og jeg bare så på hverandre og rista på hue i avmakt . . . .
Bilde: Det mørkner og vi finner ikke veien . . .
Tilslutt kom det to reddende engler på en av de smale stiene som gikk under tømmerstokkene, de kom formelig flyvende på sine to terrengsykler (tror man må være engel for å sykle på stier som ligger under tømmerstokker) og de ga oss dyrebare gode råd,
så vi fant tilbake på den rette samle vei igjen . . . Takk himmelen!!
Trykt ankommet Jessheim gikk vi rett på Egon og drakk 10 øl,
så tok vi toget til Lillestrøm og drakk mer øl.
Og av alle mennesker man kan treffe på en pub i denne vide verden, traff vi Marit Mygg (hun med hendene og morshan og farshan:)))))
Det veide opp for både kråker og ravner og umulige bønder!!!!
————————————————————————————————————-
·
PILEGRIMSTUR «ALENE»
Etappe 3
JESSHEIM- HOVIN (LI) 25.mars 2017
– eller det vil si at klokka ringte klokka kvart over fem og det gjorde den vist bare for meg, eller det vil si den ringte også for Jon, men den ringte ikke for oss to sammen, det vil si at………. huff så innviklet…….. Denne dagen ble virkelig en dag noe helt for seg selv.
Jon, hunden og jeg hadde en avtale , vi skulle gå 3. etappe av pilegrims(g)leden eller kanskje vi heller skal kalle den sorgen.
Jon bestemte datoen, jeg organiserte pass av hest, sau, katter, hunder, gård og grund. La meg kl 21.30 fredag kveld, som i seg selv er , ja hva heter det, rigid eller militært, med tanke på at det er arbeidsukens (endelig) slutt og noe endelig kan nytes….
Jon skulle ut på byen på fredag (av alle dager i året og av alle mulige fredager man kan velge i, så valgte han å velge denne dagen, dagen før pilegrims- marsjen på 8-10 timer).
Ok, nok om det, samma for meg, om han velger å gå fyllesyk langs Ullensakers kronglete stier i time etter time, så vær så god, bare han holder avtalen, så er det griet for meg.
MEN…….. det gjorde han ikke (1+1 er som oftest 2). Han svarer ikke på telefon eller melding , helt stille fra Jon.
Sakte men sikkert gikk det opp for meg at han ikke ville komme og sakte men sikkert steg mitt sinne, med tanke på alt som var planlagt og innstillinger som var innstilt i sjel og sinn.
Klokken nærmet seg da vi skulle gått og temperaturen i hodet koker.
Var utrolige skuffa og gikk frem og tilbake på gulvet og forsto at han faktisk ikke ville dukke opp. Tankene gikk i spinn og karabinkroken gikk av og på halsbåndet, nei, ja, nei, ja, nei, hva gjør jeg, drit i det, bli hjemme…… Bli hjemme. .nå kan du endelig komme ajour med jobben og bruke helgen på det.
For et liv, først jobbe hele uka og så sitte hele helga med jobb da også. Da kan en virkelig begynne å lete etter hvor meningen er i livet.
HerreGud for et samfunn vi driver og skaper (nå driver jeg vist å fyrer opp), fra barnehage (med stressnakke ned i 2 årsalder) til gamlehjem med tidtaking på måltier og påkledning.
Tenk disse to gruppene i samfunnet, de yngste og de eldste, de som er de frieste, de som egentlig ikke tenger å ha noe press og stress på seg, tenk at vi har tillatt at også disse skal under pisken, inn i planene, rammene, bli økonomi og profitt.
Barnehagene lager gode planer så foreldrene kan se (på nettet) at vi er en god barnehage, så foreldrene kan søke denne barnehagen fremfor naboens, så sikrer vi fortsatt drift. Full (så og si 100%)
barnehagedekning har ført til konkurranse om de søte små, som egentlig bare vil ha en rolig fri barndom uten stress og mas, hvor de kan utvikle seg i sitt tempo og gå på eventyr og nyte livet.
Har mange ganger tenkt på hvor takknemlig jeg er som fikk lov å vokse opp i tidenes 2 beste tiår.
Alle mødre var hjemme, og alle barna var ute og lekte hele dagen. Å være inne var for pyser og ute var det ingen voksne brydde seg med hva vi gjorde. Vi gikk på eventyr hver eneste dag i all slags vær og utforsket naturen og hverandre.
Vi klatra i høye trær, gikk på myrer, bada i sjøen, kjørte rattkjelke på bilveien. Det var farlig, men det var jo DET som var gøy, å mestre farlighetene .. Nå må vi se på Ronja Røverdatter for å få en fornemmelse av den friheten vi hadde dengang..
Men nå er jeg helt på viddene.
Nei, jeg blir definitivt ikke hjemme å planlegger, ikke Søren , jeg drar alene, hunden og jeg ut i naturen på eventyr, stier vi aldri har gått, steder vi aldri har sett og farligheter vi aldri har møtt.
Vi seler på og løper til toget NÅ!!
Med sekken på rygg og vannflaska hoppende med skvulpende vann i sidelomma rakk vi både bane og tog. Ventet en time på sentralbanestasjon og reiste videre til Jessheim. Vel ankommet Jessheim stasjon og vi (hunden og jeg) begynner å leter etter pilegrimsledeskiltene , tikker det inn en meldinger på telefonen…..
Wow, det er Jon, (som i mitt hode ligger veldig fyllesyk på sofaen og klarer ikke røre seg) . Han har bare forsovet seg litt, sier han, og spør om vi kan ta neste tog?
Det går en f….. i meg og han får til svar, (som sant er) at toget har gått og i det sitter vi og du kan løpe etter for halv pris……
Men i mitt stille sinn blir jeg glad, da får vi selskap og vi skal gå sammen alikevel. Jeg får vist han mine kjære på Hovin kirkegård og bygda jeg er så glad i.
Er en halvtime å vente før Jon kommer så vi (hunden og jeg) går på K- sirkel og kjøper en veggisburger .
Setter oss ved biltrafikken og nyter den gode burgeren og sender en takk til K – sirkel for pionerarbeid de gjør , ved å være den første bensinstasjon- kjeden som tilbyr vegetarburger på menyen!! Tommelen opp for dere👍.
Mens vi venter, går mine tanker til dagens mål: Hovin kirke. Der ligger min bestemor, bestefar, 2 kjære tanter, 2 onkler og et søskenbarn.
En plass vi har vært mye, og et sted mamma har vokst opp i, så å si. Har trått mange barnesko på Hovin og Sand. Men aldri gått Pilegrimsveien (tror jeg), som barn tenker man ikke akkurat på sånt.
Har sikkert lekt på Raknehaugen uten å vite at det var Raknehaugen vi lekte på , og Nordens største gravhaug.
Burgeren nytes i veikanten ved en skigard og bilene suser forbi .
Når måltidet er avsluttet tar jeg opp telefonen og ser at Jon har ringt.
Ringer tilbake og han spør hvor vi er og jeg spør hvor han er? Han sier at han er på Hovin kirke gård.
HVA?
DU TULLER NÅ?
Nei, jeg tok taxi!
TAXI??????
Samtalen brytes og telefonen er død og jeg ser vantro på telefonen, på hunden, på telefonen igjen……
Dette er vel ikke mulig?
TAXI, tatt taxi?
Vi skulle jo gå Pilegrimslede sammen,
også tar han TAXI?
Jeg er helt forvirra og kjønnner ingenting og temperaturen stige opp i hue igjen.
Da er det altså som jeg trodde, han er fyllesyk og orker ikke gå!
Men hva i all verden er vitsen med å komme da???? ….. for å ta TAXI??
Heit i toppen med burger i magen og en hund som ivrer etter å gå, innstiller jeg meg nok en gang på å GÅ ALENE med min trofaste Trofast. Faan ta, nå får det være nok, nå går vi, ferdig med det. VI GÅR !!!
Telefonen ringer, Hallo!
Hvor er dere? spør Jon.
Vi er på Jessheim og ventet på DEG!
Jammen, jeg trodde dere var kommet til Hovin kirke….?
Det brytes.
Trodde vi var kommet til Hovin kirke?
Tror han vi kan fly eller..?
Eller trodde han kanskje kong Rakne kom ridende forbi her med den raskeste hesten sin og
I det han passerte oss, røvet han oss med seg på hesteryggen og rir i vill galopp til Raknehaugen og Hovin kirke?
Forstår ikke hvordan vi ellers skulle kunne kommet dit så raskt.
Denne dagen er vist dagen for å svelge kameler eller for å skifte hamm, eller overganger heter det vist i dag. Alt er en overgang sa reven og ble flodd!!
Nå Trofast, nå går vi! Dette er vist dagen hvor du og jeg skal være sammen og gå veien alene. Vi skal vise at vi klarer og vi skal kose oss på turen. Vi trenger ingen mannfolk , gjør vi vel Trofast?
Ok, du er jo mannfolk da, men du er andeledes, du er min trofaste Trofast, svikter aldri , tar aldri taxi, er aldri fyllesyk.
Så det e du og jag nu Trofast, du og jag!
Vi vandre med freidig imoot,
vårt sinn er friskt med lite skrot,
mot måle, vi sikter øye,
ja vi skal gå til sola renn,
og kjenne kroppens muskelspenn
La veien gå hvor hen den vil,
Vi vandrer frem med sang og spill..
noe sånt . . .
Stien bukter seg ned i en dal, og her åpner seg en verden med gamle brønner og fine trapper strekker seg opp til himmelen, bekker og solas spill mellom trærne i en blek vårskog …
Vi koser oss….. og sender et bilde til Jon for å gi han mer dårlig samvittighet.
Da skriver han: Jeg kommer dere i møte!
Jeg skriver: Hakke vurdert å ta taxi da😛
Vi bare vandrer videre på vår ferd gjennom dalen mot Haugen gård og Raknehaugen.
Jon skriver: Hvor er dere?
Vi svarer: Kong Rakne og hans kompani kom plutselig ridende her med sin mektige hær og ville ta oss med på et eventyr i Ullensaker storslåtte skoger og marker. Han forteller at han er så stor og betydningsfull at etter sin død vil han få Nordens største gravhaug etter seg. Han har god intuisjon og sier, folk vil prøve å grave meg opp, for å bevise at jeg ligger der, men det liker jeg ikke.
Vi kommer omsider til Raknehaugen,
Men hvor Jon ?
Der står en far med sin sønn og forteller fra hans barndom i Hovin og leken rundt Raknehaugen. Han sier (som kong Rakne sa til oss), at flere har prøvd å grave opp igjen haugen, men gitt opp, fordi det skjedde merkelige ting hver gang de prøvde, hus blandt annet, begynte å brenne…..
Vi går opp på toppen av Raknehaugen og ser utover hele Romerike eller Roomerike. Tenk at dette omrade har hatt et eget kongedømme!! Ikke rart jeg er stolt av hjemfylke mitt. Vi har noe å være stolt av vi Trofast, ikke sant? Trofast nikker og smiler😊 slik bare Trofast kan. Ingen er så klok som du Trofast!
Jon lurer igjen på hvor vi er og vi forteller enda en røverhistorie om kong Rakne og hans mektige Romerike…..
Så kjenner jeg at burgerens fullkornfiber har begynt å virke både her og der og vi må raskt finne oss et sted. Flaks vi er på den høyeste toppen i Ullensaker da, så alle kan se oss. Jeg finner papir i sekken og setter meg ned. Trofast holder vakt, så ikke Kong Rakne rakner helt sammen, midt oppå hans egen Raknehaug.
Takk Trofast, nå er det over, DNA er etterlatt på historisk grund, grundig gravd ned!!
Nå går vi og ser etter Jon. Hovin kirke er rett i nærheten og han bør vel være der et sted.
Ingen å se, sender melding: Hvor er du?
Jon svarer: På Nordbytjern.
H V A ??
Nordbytjern?
Er du gått helt fra vettet eller?
Du kødder nå??
Nei, jeg er rett ved Nordbytjern. Har bare fulgt pilegrims – skiltene jeg.
Men skulle ikke du komme oss i møte?????????
Jo, jeg gjør jo det!
Du gjør jo ikke det hvis du er på Nordbytjern, vi har aldri gått der, pilegrimsleden mellom Jessheim og Hovin går IKKE til Nordbytjern .
Jon: Jeg bare fulgte skiltene jeg.
Dette er nesten ikke til å tro. .
Nordbytjern? Dit er det faktisk ganske langt , fra Hovin kirkegård.
Jeg gir meg (ende) over til musikken, som bestemor sa.
Ja, har ikke han Kong Rakne en finger med i spillet i dette spillet, så vet ikke jeg. …
Vi, Trofast og jeg, setter oss rett ned på Raknehaugen og ser utover Ljøgottjønn
– og minner fra barndommen dukker opp.
Tenk her badet vi sikkert hver eneste sommer i alle de åra bestemor bodde her, også viste jeg ikke at Kong Rakne lå begravd under det teppe vi lå og solte oss på,
.
Ja ja, kong Rakne, du syns vel det var stas med alle de badende barna på 60 tallet som du måtte passe litt på, for vi hadde verken redningsvester, armringen eller foreldre der. Vi hadde baderinger, som i ettertid viste seg å være livsfarlige . Men vi overlevde og hadde masse gøy, mest gøy var det uten de voksnes voktende øyne.
Så Jon er på på Nordbytjern .
Sender han en ny melding: «Snu, kom tilbake, du er helt på villspor, du er på vei til Eidsvoll, SNU»
Jon: ok
Vi går til kirka og hilser på bestemor vi Trofast. Skal tru hva hun mener om dette kolomeratet av en pilegrimstur til hennes distrikt og hjembygd.
Jon kommer omsider og jeg vet snart ikke hvem som er mest stakkar og hvem det er mest synd på lenger . Da sier bestemor: «Det er ingen som er STAKKAR, den går i skauen utta rumpe»!
Vi går videre til LI (var kafe der før), dit bestemor gikk en gang hun lengtet hjem. Hun bodde hos oss på Østli når hun ble gammel og trengte hjelp og da tok hun seg en tur rett som det var.
Hun var vant med å gå mye, sommer som vinter, på bar mark og på ubrøyta veier, tidlig om morgenen til jobb, og sent om kvelden, hjem fra jobb, fra gårdene hun jobbet på i distriktet.
En arbeidsdag fra 5 om morgenen ti 11 om kvelden. Hadde ofte lange strekninger å gå også.
De bodde i Låkeseter (i nærheten av Li og enda nærmere der vi skal gå neste etappe) Hun ble alene med 6 unger i 1935, da minstemann/kvinne (mamma) var 2 år. Mannen fikk tuberkulose og døde etter 3 års sykeleie på tuberkulose- hjemmet på Svenskestulsletta (tror det lå der), like ved LI.
Tante Signe (nr. 4 ) fortalte at de ofte sto på trappa og ropte på mamman sin om kvelden (stua lå langt inni skogen). Når det nærmet seg at Martha skulle komme hjem om kvelden, gikk de ut og ropte inn i skogen
Fikk de ikke svar, viste de at de måtte klare seg uten mammaen sin den natten.
Arbeidsdagen var lang og på vinerstid kunne det være vanskelig og slitsomt å komme seg hjem hver natt.
Barna var ca 2, 4,6,8,10 og 12 år og de største måtte hjelpe til fra de var 5- 6 år. Til og med med fødsler, måtte de trå til. En av dem gjorde det som 6 åring.
Hva gjør man da?
når det er langt til jordmor, eller jordmor ikke når frem og mannen ikke er tilstede.
For å overleve måtte man vel bare bruke de hendene som var til rådighet.
Mamma har fortalt at de ikke alltid hadde mat å spise, eller ved i ovnen. Kalde vintre var det. Under krigen var det ofte ÷40. Så det var vel ingen dans på roser akkurat.
Vi kan klage i dag, men de færreste av oss vet vel hvordan det var i de harde 30 åra og under krigsårene.
Så jeg skal slutte å klage på deg Jon og heller berømme deg for entusiasmen og pågangsmotet ditt og takke for en fin tur. Både den strekningen vi gikk sammen, og det vi ikke fikk gått sammen, var bra begge deler,
(for da fikk Trofast og jeg
litt kontakt med Kong Rakne
—————————————————————————————————————————————–
PILEGRIMSLEDEN
Etappe 4
Li (i Ullensaker) til Eidsvoll stasjon 20.mai 2017
Turen i april ble avlyst fordi jeg var syk. Vi bestemte ny dato en måned senere og jeg er fortsatt syk. Det turde jeg ikke si til Jon, skuffe han enda en gang, så jeg stilte opp (med sykkel). Ja, det er svakt, pilegrimsleden skal gås -ikke sykles, men alternativet var verre…… (taxi;).
Jon stusset selvfølgelig, men han så jeg ikke var i form, så fikk fort forståelse. Snill som han er, skulle han ta sykkelen i oppoverbakkene også, sa han.
Jon sviktet ikke han. Noen steder mellom Andelva og Vegamot var det så bratte smale stier at Jon så nesten like syk ut som meg, der han slet med en gammel damesykkel opp bratta . Men han kom seg opp uten å klage nevneverdig.
Ellers hadde jeg utrolig flaks, for dette er vel den eneste etappen med mest asfalt og bilveier.
Vi startet på LI, ned til Vilberg, inn Dag -sjøveien og bortover den flotte grusvei helt til Elstadgårdene, derfra bilveg til Trandum- sjøen og Østli.
På Østli fortalte jeg Jon om alle de gode barndomsminner fra vi bodde der på 60 og 70 tallet. At alle pappaene våre var i militære på samme arbeidsplass (Sessvollmoen) og om det gode samholdet som var.
At vi feiret høytider sammen, St. Hans med motorkrossløp og kjempebål på Auertjern, nyttårsaften hvor alle gikk rundt i sirkelen og holdt hverandre i hendene og så på (noen få men nok) raketter,
– og 17.mai på Trandum, hvor militære fant på fantastisk morsomme leker for oss ungene. Alt var nært og i gangavstand. Husker spesielt godt at vi klatret opp på en høy stige, i 17.maistasen, og hoppet ned i en stor seilduk som militærene holt i og kastet oss opp i været. Kommer aldri til å glemme den fryden det var å sveve der i lufta og siden få sveve gang på gang…
Så flyttet vi til Eidsvoll og da satt vi utenfor den «fine» Eidsvollsbygningen og spiste is. Ikke rart jeg lengtet tilbake til barndomslandet.
Militær-korpset kom masjerende hver 17.mai -morgen kl 07 rundt den sirkelen som alle rekkehusene var bygget i på Østli. Jeg elsket musikkorps, så å våkne til trommer og trompeter var som å få en lykkepille, lys våken med en gang, løpe til vindu, åpne det og høre instrumentene dundre i ørene og se de fine uniformene som gikk i takt rett utenfor huset. Jeg kunne nesten ta på dem. Det var helt ubeskrivelig magisk for ei lita jente.
Så flyttet vi til det øde Eidsvoll og alt var slutt. Ingen musikkorps utenfor vinduet, ingen seilduk på 17.mai, ingen venneflokk som kom å ringte på og aldri noen militære som lagde fest for barna. Ingen barn som ville ha oss med å bade i herlige Hersjøen, eller fange rumpetroll i myra eller sykle til Auertjern og bade alene hele dagen lang.
Østli var et paradis å vokse opp i, øde og sentralt på en gang, unik natur, innsjø, myrer, enger å fange gresshopper i, sanddyner å krosse med sykkel, blåbærskogen rett i nærheten, flust av akebakken om vinteren, skøytebane som forsvaret sørget for rett utenfor alles dør (i midten av sirkelen).
Husene var bygget i en sirkel som liksom beskyttet oss mot farer utenfra. Vi hadde alt både sommer og vinter og alltid noen å være sammen med og feire store dager med, og ikke minst foreldrene til hverandre som brydde seg om alles unger.
Etter at vi flyttet til Eidsvoll gikk søster og jeg i demonstrasjonstog mot at vi hadde flyttet til dette Gudsforlatte stedet og protesten var selvfølgelig rettet mot mamma. Hun var synderen, som hadde dratt oss ut i dette uføre.
Vi hater Eidsvoll. Vi kunne ikke få NOE av det vi fikk på Østli. Vi ville bare tilbake og vi tenkte mange stygge tanker om Eidsvoll.
Vet ikke hva det er med dere Eidsvollinger, men vi følte aldri at vi kom inn på dere. Vi forble innflyttere.
Så bodde vi i Eidsvoll i mange år og uten at vi merket det – ble vi vel som dere, innesluttet og reservert;) Og når en kommer ut av den svart/ hvitt barne- tankegangen så er vi vel ikke så forskjellige alikevel. Folk er folk og mann er mann……
Hvor var vi, Østli ja, og så kom Risebro med sin spennende historikk, og med utsikt over skolebakken vi syklet for å komme til Mogreina skole.
Før ble ikke skoler rangert sånn som nå, etter yteevne, kvalitet osv osv, men vet at Mogreina skole har meget godt rykte i dag.
Når vi gikk der var det også en bra skole. Jeg stortrivdes og fikk en ubeskrivelig lærer som heter Kjell Gunnar Rise. Jeg elsket han. I 1.kl skrev han en egen sang til oss som han spilte på piano mens vi sto målløse rund han og hørte på. Jeg var i alle fall målløs, for han sang så pent om oss og melodien var så vakker.
På Risebro hadde også faren til bestevenninna mi ender (tror det var ender eller kanskje gjess, samma det fugl er fugl…….) i en bi-dam til Hersjøen/ Risa. Vi fikk lov å bli med han og hjelpe til, og det var så fint å leke der. Så stille og øde liksom, rett i nærheten av hjemmene våre.
Men nå var det historien til Risebro: Jon forteller at ordet Risebro kommer av at de la bunter med ris på vannet for å komme over før broa ble bygget. Vil tippe de var ganske lei av å bytte ut alle disse risbuntene hver gang de ble slitt av all ferdsel med hest og vogn, for når de først bygget den fine steinbroen, så ble den nesten like bred som moderne broer er i dag. Alikevel er det bygget enda en ved siden av den igjen.
Henrik Wergeland kom også hit, fra Eidsvoll prestegård, til den vakre sorenskriversdatter på Risebro og fridde til henne og hun sa NEI (ikke rart, han var jo fra Eidsvoll;).
Spøk til side, Henrik Wergeland tok nok dette tungt, for ut av den skuffelsen og sorgen kom hans diktertalent frem. Han murte seg inne i 10 år og skrev dystre, melankolske, vise og historiske dikt om hvordan livet kunne være.
Mens jeg seilte av gårde på min gamle damesykkel uten gir, trasket Jon traust på sine sterke føtter steg for steg. Hittil hadde jeg hatt bare nedoverbakker, så formen var foreløpig OK, klarte henge med.
Fra Risebro skulle vi opp Steinbakkeen. Jon tok sykkelen, gentleman som han er, og jeg tok bikkja, gentlekvinne som jeg er (bikkje er mi, men samma det, mann er mann og hund er hund…..).
På toppen av Steinbakkeen var vi ferdige begge to. Jon tok seg fort inn igjen, men jeg kjente at formen gikk nedover.
Brukte de siste kreftene på å fortelle Jon om tiden på ferikolloniene (Sesvoll I og Sesvoll ll) når vi sykle-gikk forbi dem på Dal.
Om de gale barna fra Oslo som ville leke med en hoggorm og ungdommen MayBritt (20 år) som måtte ta ansvar og skar hode av ormen med en pinne, mens ungene så på. Det var den gang!
Så kom vi til Letohallen og da sa det stopp. Fant underlaget og la meg rett ned på gresset foran et selskap som feiret en konfirmant.
Jon kom etter hvert og bestemte mannhaftig at nå tar vi toget og reiser hjem. Jeg hadde ikke krefter til å si imot. Han fortsatte å mase og bestemme, og jeg lå der som et slakt.
Igjen gjentok han at vi skulle komme oss til Dal, at det ikke var langt og at der fikk vi tog direkte til Oslo osv osv.
Jaaaa, tror du ikke jeg vet det, jeg er vokst opp her og er kjent. Kan du slutte å mase nå….
Kjente jeg ble provosert og ble også trassig fordi han var såå bestemt på å følge meg hjem.
Så var det dette målet om å komme til Eidsvoll stasjon. Vet ikke hvor mange ganger Jon hadde snakket om; at bare vi kommer oss til Eidsvoll så kan vi starte på kremen opp mot Hamar og de ville flotte skoger……Vet han gleder seg sykt til det!
Så skulle JEG være den som hindret dette, for annen gang? Huff, hadde ikke lyst til det. Så mens Jon sto der å formante meg om å dra hjem, så lå jeg der å tenkte på hvor dårlig samvittighet jeg ville få hvis vi brøyt nå.
«Jon, kan du være stille nå, vi fortsetter til Råholt, bare la meg hvile noen minutter til ?»
Vi ankom Råholt kirke. Der mintes vi ei lita jente som gikk bort så altfor tidlig.
Folk gikk inn gjennom kirkedøra .
Sa til Jon, at han fikk gå inn og be litt for meg. Men når vi kjente på døra var den låst.
Dessuten var ikke Jon i modus til å be. Trofast hadde dratt så hard pga han ville nå igjen meg, så Jon var AV i armen og sa han ikke kunne løpe like fort som jeg syklet. Han var sliten pga hunden og humøret var ikke på topp.
Jeg tenkte; hvilken fantastisk oppfinnelse sykkelen er, her kan jeg forflytte meg (sittende) fra A til B lettere og fortere enn en voksen frisk mann kan, helt utrolig…..
Aldri prisgitt asfalt, støy og tilgjengelighet så mye noen gang som nå.. Mens Jon hang etter for halv pris fløy jeg avgårde, i sittende stilling, tråkket rundt av og til og kom langt avgårde på kort tid. Og vips var vi (eller jeg da) på Eidsvollsbygningen.
Da var jeg så kjøttsulten at jeg var nær ved å kaste meg over kjøttdisken på Statoil. Har vært veggis i en del år nå, men etter å ha vært syk i flere uker (med dårlig matlyst) har jeg fått sykt lyst på de saftigste biffer og de feteste koteletter.
Fristende å bare kjøpe det på Nebbenes kafe, som var rett over veien, men tok meg i det, tenk om kroppen får sjokk, 3 uker nesten uten mat og det første den får er en feit biff…… Da må ihvertfall Jon bære meg hjem.
Får nok ta noe lettere,
ille nok som det er dette her.
Trodde Jon skulle sjekke skikkelig rundt Eidsvolls- bygningen; foran, bak i stallene og på alle de omkringliggende tilhørende ærbødige hus og bygninger. Men det skulle han vist ikke, han bare studerte plakaten en stund og så var han ferdig.
Det sto vel neppe noe om hvordan tjenestefolkene led for den flotte herremannen Carsten Anker der. Ikke nok med at de måtte bære serveringbrett med varm luksusmat (de nok aldri fikk smake på selv,) og tunge favner med ved og fulle tisse-potter for fint -folket lange veier, men de måtte gjøre det inni trange hemmelige ganger i veggene som finnes i hele denne Eidsvollsbygningen.
I disse gangene var det ikke lys eller vinduer og gangene var vanskelig og smale å gå i. Akkurat som det ikke var jobb nok å SØRVE alt i et stort digert hus om de ikke skulle gjøre det i en klaustrofobisk bortgjemt gang med trapper.
For en nedverdigelse og ha arbeidsdagen sin slik inne i en mørk vegg. Fy faan, for et menneskesyn de rike hadde på den tiden. Tjenerne skulle rett og slett være usynlig, ikke ses, ikke høres.
Ikke rart det spøker der. Det hadde jeg også gjort hadde jeg jobbet under sånne forhold. Håper inderlig «de fine herrer» måtte krype på sine fine knær og selv hente ut de gamle døde tjenestedamene (noen måtte vel dø der inne før eller siden) som hadde viet livet sitt til denne bygningen og et liv i mørke.
Nei, vi drar videre Jon, dette er ikke noe blivende sted. Vi har sett nok.
(Men all honnør til Eidvollsmennene, de gjorde en uvurdelig jobb for landet vårt, hurra for dem!!! og hurra for alle kammerpikene som serverte dem god mat så de kunne tenke klart!!!).
Så starter den vakreste og mest overraskende delen av turen, langs Andelva (renner fra Hurdalsjøen) på de mest idylliske stier, dekorert med struttende hvitveis overalt. Sola kom også og gjorde sitt, og er det et sted og et tidspunkt jeg skulle ønske jeg var full av boblende energi, så var det der.
Turen gikk ikke så bra med sykkel så bena måtte tas fatt, og bilder måtte også tas (er en annen sykdom jeg har, kalles «kanikkegåforbietmotivutenåknipsesyken» ). Jon sparer mye energi som ikke må feste alt på linsa.
Det var så utrolig idyllisk, Andelva bukter seg så fint mellom små øyer hvor fugler hadde hekket, og vannet var klart og blått mot den lyse vårhimmelen. Gamle store flotte furutrær bøyde seg over vannet. Stien fulgte trofast elveleie i alle sine svinger og krumspring, omkranset av hvite og gule vårblomster.
Får håpe de stakkars kammerpikene fikk seg noen rekreasjonstimer langs denne perlen.
Tilgi meg Eidsvoll, viste ikke at du hadde en så vakker perle gjemt rett i nærheten av der vi ofte ferdes. Det skulle jeg vist og brukt før.
Men det var også bakker og smale stier og selv om bakkene var naturskjønne i den spirende lysegrønne fine våren så var kroppen min nesten ikke til å få med seg oppover. Men det måtte gås , ikke noe tog eller buss her inne.
Nådde Eidsvolls elste gård (Dønnum) Vegamot, gamle Mork videregående skole/ Husmorskolen (der læreren skulle ha det til at det var SÅ vanskelig og SÅ nøye å skjære og steke rå løk, at vi som gikk der (i 1977) fikk nesten sjokk når vi kom opp i stekt løk til eksamen, i alle fall jeg).
Surfa ned til Eidsvoll kirke. Kjære Vivi fikk kirsebærblomster på graven sin og noen gode tanker fra Jon og meg ,som begge har/hadde ei søster som heter Vivi.
Klokken 22.05 ankom vi Eidsvoll stasjon, solen hadde gått ned og det var kalt ,,( godt jeg hadde med lue og boblebokse).
Jon tok en øl på toget (kunne vært restaurantvogn der, men det var det ikke). Så han kamuflerte den godt bak sykkelen og sekken sin.
Stakkars Jon, jeg lå som ei fille på togsetet og han måtte ture og feire alene.
«Det kosta mye dette her Jon, å klare denne turen, men VI klarte det sammen, koste hva det koste vil og du reiste kjærringa og sykkelen gang på gang……
TUSEN TAKK FOR TuREN!
Etappe 5
Fra Eidsvoll stasjon til Lysjø til Huttaheita 1-2 juli 2017
Starter på Eidsvoll stasjon kl 08.20
Jon har vært røykfri på alle turene, men denne gangen tok han med seg røykpakka for å slutte, sa det var en fin anledning, siden dette var siste røyken han hadde (aldri sett han røyke så mye som på denne turen), men nå har jo ikke jeg sett han så mye heller da, annet enn på disse turene.
Han har vist sluttet en gang før (for noen uker siden). Plutselig fikk kom det så negative pessemistiske meldinger fra Jon (jeg viste jo ikke at han hadde sluttet å røyke). Kunne ikke forstå at positive Jon plutselig plutselig var blitt så sur. ..
Nå prøver han altså igjen så får jeg støtte han så godt jeg kan. Har truet han med (i tankene) at jeg ikke orker å redde han om han skulle segne om av et eller annet røypåført når vi er midt inne i villmarka. Han er tung og jeg er lat, så det ville aldri gått, men det nytter jo ikke å si til folk at de har ansvar for egen helse og at deres uansvarstagende går utover resten av verden (i alle fall de som er nærmest akkurat der og da). Heldigvis ingen som har kommet på antireklamen: SJOKOLADE DREPER. Der kan vel hende at den gjør det og da er i så fall jeg solgt.
Nå slutter altså Jon å røyke, så da slipper jeg å bære hans kropp eller ta munn til munn osv, hadde ikke huske hvordan det var uansett, 30 og 2 eller 15 og 1. Det forandrer seg hele tiden, så tilslutt vet en nesten ikke hvilket hull en skal puste inn gjennom og hvor en skal komprimere (snart blir det sikkert lettere å nå inn til hjertet gjennom ryggen).
Nei Jon, det er fornuftig av deg å slutte å røyke, så slipper jeg både gjenopplivning og belastningskader.
Jada, det finnes mobilteleforner og 113 og sykebiler og sykehelikopter osv, men de kommer ikke på momanget og det kan være minutter om å gjøre. Der vi har gått i Eidsvoll`s ville skoger var det ikke dekning nok til å få sendt en liten melding og taxsjåføren sa vi hadde flaks som ble reddet ut av lynnedslag, haggel og tordentornado på dag nummer 2 da vi liksom skulle gå til Espa. så det er veldig godt at du nå slutter, for når vi kommer opp på Dovrefjell (en eller annen gang i 2023), så er det antagelig enda lenger til folk og dessuten kan det være tåke.
Apropo å være lat, innrømmer det, orker ikke slite. For at ikke sekken skulle bli for tung kjøpte jeg meg en sovepose som var på størrelse med et eple og hadde vekt som et brev.
Fikk Jon til å tro at teknologien er kommet så langt at soveposer er blitt så små (Jon er utrolig sjarmerende godtroende). Sannheten er at dette er bare et beskyttelsestrekk av lett silkelignende stoff til å ha over soveposen, så den ikke blir skitten.
Men det holt på å bli ris til egen bak, for den stekende varmen forsvant jo fort når kvelden kom og pilegrimshytta vi skulle sove i kunne jo vært kald og vi kunne faktisk gått oss bort og måttet sove ute, hva hadde jeg gjort da da, frøset ihjel, eller krøpet inn til jon ? Sikkert det første;)
Ja, skrekken var at jeg måtte krype til korset (Olavs) å be om å få varme meg oppi posen til Jon. Spesielt med tanke på hans masing og mine avvisninger. Da hadde vel et av hans ønske gått i oppfylle (tror jeg da, eller kanskje det er bare kjeften (og bakbeina) pån…….. i alle fall, for sikkerhets skyld måtte vi unngå for en hver pris.
Vi får vente til vi kommer til Nidaros, så får kjøpt den hvite kjolen jeg tenkte jeg skulle ha og vi går sammen opp katedralgulvet ….. i ca år 2024
Tenker det bør skje noe hvis vi først kommer oss helt opp dit. Er vi på pilegrimstur så er vi på pilegrimstur! for all del, den tid og den sorg, mange meter skal tilbakelegges og mange hindere overkommes og sikkert mange.
Håper ikke Jon leser dette, for da får han vel ville tanker og begynner å trene sånn at han slipper å vente 6 år……
Uansett, tenkte egentlig foreslå litt lenger tur, videre vestover og ned vestlandskysten til sørlandet og rundt der og opp til Oslo og så over Veåsen og videre nordover til Finnmark. Så tenker at aldershjemmet og 90 årsdagen er mer realistisk tidspungt .
Synes det går fort nok som det gjør. Jon har skiftet jobb og går mer i jobben sin, og det merkes. Han langer nå plutselig ut og jeg ligger og peser langt bak. Får bare fortsette å sinke han, så vi ikke kommer til Nidaros før tiden.
Han skyller på at jeg har vært syk og derfor trenger rekonvaliseringtid. Det er bare tull. Sannheten er at han ikke har bil og at Oslo sporveier/Ruter eller hva det nå heter nå (Unibuss/Nettbuss) og at ledelsen i disse selskapene ikke tenker på at sjåførene også skal komme seg på jobb for å starte den første ruta som går om morgenen.
Derfor er Jon så innihampen sprek blitt, fordi han må gå halve Oslo rund for å komme seg på jobb for å få startet opp den første bussen som skal komme til din holdeplass for å frakte deg på jobb.
Takket være Ruter må jeg også begynne å ta buss på jobb. Det er jo eneste måten å få denne kroppen til å løpe til noe som helst. Og siden jeg er så gjerrig må jeg (i mitt hode) gå til neste kommune for å spare de kronene det koster å slippe å betale for en sone ekstra. Pluss at det er vanskelig å komme opp om morgenen. Disse kombinasjonene gjør at jeg MÅ løpe til et busstopp som ligger 1 km unna.
Fy Oslo Sporveir/Ruter, fy for at dere så dårlige systemer så Jon er nødt til å bli altfor sprek for meg.
Men du kan jo kjøpe bil da Jon eller bytte jobb?
På denne turen sa han til og med at han kunne tenke seg å gå alene, for da slapp han meg og hunden som sinker han, så da er det bare å begynne å ta buss for meg. Være med i konkuransen.
Husk på det da Jon, at det var faktisk jeg som fant på dette!! Men det hjelper vel ikke det, mannfolk gjør som dem vil, de vil være fri (fri for heftelser).
Så nå er det ikke lenger jeg som trenger å bekymre meg for at jeg skulle måtte bære en 100 kg kropp fra villskogen i Dalstrøka ovenfor et eller annet sted, nå er det heller at Jon (som i tillegg til gåiningen i Oslos gater har sluttet å røyke), kommer til å løpe fra meg og bruke 1-2 år på turen isteden for 6 (kanskje). Vi får se da.
Men dette har jo ingenting med pilegrimsturen vår å gjøre egentlig. Disse skildringene blir bare lenger og lenger, så tilslutt er det vel knapt bare Jon som orker å lese dem…
Det er det samma det, finnes mange uleste bøker i folks bokhyller . . . . dessuten har jeg ferie og skriver så masse jeg vil….. he he
Apropos bok, sa til Jon (noe jeg sier ganske ofte) at hvis vi går vestover etter at vi har nådd Trondheim, går den flotte kysten til sørlandet og opp igjen på andre sia (pilegrimsstier går vel fra alle krinkelkroker i dette landet, alle måtte jo til Nidaros), så er vi sysselsatt til vi er ca 90. Hvis han blir med på det skal jeg skrive bok om turen.
Da sa Jon, trenger ikke gå der , for det er det skrevet bok om før, folk har gått der før, kan bare lese boka.
Da sa jeg (noe jeg skal repetere temmelig ofte): OK Jon, så det er det samme å lese en bok om en ting som å gå der og oppleve det på kropp og sjel??????????
Jon bare overhører meg . . . .
Greit det Jon, neste gang vi skal på fest (etter en etappe på en av pilegrimsturene våre), så skal jeg kjøpe øl og vin til MEG og til deg skal jeg bare goole litt fakta og øl og vin også kan du L E S E om øl og vin mens jeg sitter og koser meg og drikker , he he he HA HA HA
Ok, folkens, fra spøk til …… dette var bare intro, nå først begynner skildringen, men….. bare en ting til, jeg husker jo ikke hva alle plassene vi går forbi heter, husker ikke engang i min egen hjembygd Eidsvoll, så det er ganske mye risørtsh (som man sier på norsk) som må til for at dette skal bli riktig, bare så det er sakt……… . . sikkert derfor det blir så lang intro 😉
En tur begynner med å pakke sekken. Vi skulle overnatte, så da gjalt det å tenke rasjonelt. Liten sovepose var innkjøpt (selv om det nesten førte til fella). Vurderte å ikke ta med tannbørste. Den veier jo litt den også, og alle monner drar, sa musa . . . men kom på den plomba som datt ut forleden og tanlegeskrekken, så tannbørsten ble med (med tannkrem på, tannkremtuben veier mest). En kvart dorull og den letteste trusa, thats it. Det som veide mest var all maten, mat må man jo ha.
Minnet Jon på at han måtte tenke på middag til lørdag, frokost søndag og matpakke. Da skriver Jon tilbake at han bare smører en ekstra matpakke.
Herregud så stusslig. Der har vi trasket og gått i 10 timer også skal vi ikke ha middag når vi kommer frem engang. Da skriver Jon: Tar med øl og akevitt. Det var selvfølgelig bare tull, så jeg pakket en tomatsuppepose og sa at Jon fikk ha med seg to ekstra skiver med smør til tomatsuppa. synes litt synd på han, som ikke unnet seg mer enn noen svette matpakker på en sånn langtur, kokte et egg til han, tok med en ansjos -boks (i sherry) og kaviar. skrelte egget for å spare vekt og ansjosbokser finnes i utrolig små størrelser – flaks.
Er litt rart, for når en ønsker å glede noen er det akkurat som det ikke spiller noen rolle om det koster litt …… det gir energi å glede (trodde i alle fall han skulle blir glad).
Når vi starter på turen får jeg se hvor stor sekk Jon har. Han skrev riktignok på melding dagen før om vi skulle låne en hest. Sa som sant var at vi har to i Tinn, så hvis vi går om Telemark kan du få hest?
Eller så kom jeg over denne på bussen en dag:
Dagen kom med fuglesang og Jon kunne virkelig trengt en sterk hest til sekken sin. Han bar med både dopapir, tørkeruller, våtservietter, skift for alle værtyper, kniv, saks, 1,5 liter vann, kaffetermos, flere tuber med smørost, vestlandslefse, muslibarr osv osv……
…… så min plan om å overaske han med noe godt gikk rett i vasken i det øyeblikket størrelsen på sekken kom til syne.
Han hadde snakket mye om dette ølllet og turakevitten, men jeg trodde ikke i min villeste fantasi at han hadde tatt det med, men der tok jeg feil, for den som hadde med 8 åtte ÅTTE store bokser med øl, det var Jon. De var til meg sa han.
Enten er han gal, eller så må det være noe annet!
Så der hadde jeg en sekk som var lett som fjær og Jon en som var tung som bly (eller som en kasse med øl).
Bilde: Jon med sekken på sundbua i Eidsvoll
Vi startet vandringen mot Lysjø (som er på grensen til Stange i Hedemark) fra Eidsvoll stasjon (tok tog fra Oslo kl 07.34 og T-bane fra Vestli/Romsås kl 06.30). Planen var å komme til Lysjø i dag (kveld/natt).
Vi gikk forbi der Skibladner (verdens eldste hjulbåt i drift) ligger ved kai og forbi den flotte gamle Eidsvoll stasjon, som ble pusset opp rett før OL i Lillehammer (sånn at de som kjørte tog forbi, (på vei til Lillehammer), skulle se hvor vakker Eidsvoll er). Ikke lenge etter at OL var avsluttet blir stasjonen lagt ned (det var de penga). Ny stasjon bygges bortenfor den gamle.
Så fikk Dæli (som det gikk gæli. . . for) vondt i ryggen og kjøpte opp den fine stasjonen (tror ikke det hjalp noe på ryggen men …… han fikk i alle fall noe fint å se på ).
Vi gikk forbi den knelende soldat mellom jernbanebrua og sundbrua. Sa så kjekt til Jon at det er et minne fra krigen, men det var FEIL. Soldaten er et minne fra 1814 og symboliserer vel fred og frihet (soldater pleier vanligvis å skyte og drepe, ikke knele). Så da lærte jeg det- etter bare 49 års tilknytning til Eidsvoll (bedre sent enn aldri).
Kunstmeren Gustav Lærum har laget den i 1828 og det ble krangling om hvor den skulle stå, på Eidsvolls plass i Oslo eller i Eidsvoll.
Samma det, Eidsvoll er Eidsvoll (ifølge Jon trenger man ikke reise til en plass, man kan bare lese om det i en bok og da er det vel det samme hvor denne statuen står (Oslofolk kan jo bare lese om den, trenger ikke å reise til Eidsvoll;)
Men……. synes det egentlig er en rar plassering (når den først skal stå i Eidsvoll), når de først hadde slik strid om plasseringen. Nå står den in the middel of nowhere, midt imellom to bruer og begge bruene er lagt ned for mange år siden og samme med stasjonen, ingen trafikk der lenger. Stakkars soldat, alene står du, ingen ser deg lenger.
Foreslå at Oslo kan få den nå . . . så slipper den stå der bortglemt. »Sundet er jo nesten nedlagt det også, butikker stenger og alt flytter til Råholt eller Jessheim.
…… eller den kan flyttes til Eidsvollsbygningen (det er nær Råholt).
Vi går over brua, gjennom det øde sundet (ser ikke så øde ut på bilde, men vi så ikke en sjel)
Bilde: Sundet i eidsvoll.
og opp til Vilberg skole. Minner dukker opp, spesielt fra 6 klasse. Nå skal jeg endelig få hevnet meg på den læreren vi hadde da. Det er mattetime (jeg var elendig i matte og alle fag). vi skal jobbe med mattestykker (kanskje ikke så rart) og får utdelt fasiter så vi kan sjekke svarene selv (i grupper). Klassestyreren oppdager at han har for få fasiter og står og klør seg i hodet. Kreativ som jeg var, kommer jeg på en lys ide og sier impulsivt: «Du kan låne min, jeg har fasit i sekken».
Det skulle jeg aldri sakt, før jeg fikk sukt for meg ble rektor og sikkert et titalls lærere kontaktet for å undersøke meg og min sekk og mitt forhold til fasitter og hvorfor jeg hadde det og hva jeg brukte ha de til og at det sikkert var forklaringen på at jeg ikke forsto noen ting i matte osv osv osv.
Dette var dråpen som fikk meg å hate denne mannen dypt og inndelig resten av min skolegang.. Han hengte meg ut for hele klasse og fikk meg til å føle meg som den største skurken og forbryteren hele verden – FORDI jeg hadde med meg en skarve fasit på skolen. En som mamma kjøpte for å hjelpe meg i matematikk og for å sjekke om hun hadde hjulpet meg riktig. Han trodde vel (i sin enfoldighet) at vi førte svarene rett inn og dreit i utregningen. Da kjente han ikke mamma rett. Han burde sannelig tatt en samtale med henne før han satte himmel og jord i bevegelse for en jævla fasit.
Mamma var så nøye med at jeg skulle gjøre lekser og at jeg skulle gjøre det ordentlig at det fantes vel ikke det menneske i denne verden som var mer nøye på det enn henne. Herregud, at det går an å ta så feil . . .
Bilde: Vilberg barneskole. Fin bygning – dårlige minner.
Har vært lærer selv og hatt sånne søte små, sårbare barn og heldigvis aldri følt trang til å hevne meg på dem. GJØR ALDRI DET HVIS DU ER LÆRER, DU LAGER VONDE MINNER SOM ALDRI GLEMMES.
Jeg har glemt denn læreren for lenge siden, men når skolen står rett foran meg, så er det klart en husker!
Så går vi forbi Vilberg ungdomskole. Det var som å komme til en annen planet å begynne der. Plutselig ble jeg respektert som menneske og fikk den hjelpen jeg trengte. Kan ikke huske en eneste motbydelig lærer, alle fikk stjerne i boka hos meg, til og med rektor. Ikke fordi han var så snill men fordi han tok skikkelig rotta på de snørrungene som fortjente det. Vi hadde så respekt for han at vi nesten tissa på oss når han så på oss. Vår klasse hadde han i matte og jeg var livredd i hver time, men også fasinert over hans autoritet og hans sans for rettferdighet. Jeg steg fra asken til ilden (eller hva det heter) og fikk nesten beste karakter i matte. Rektor trodde det nok var hans ære, for han tok meg frem for hele klasse og skrøt av meg (sikkert fordi jeg gikk fra hjelpeklasse til å bli en av de beste elevene i nesten alle fag). Men det var nok ikke din fortjeneste det rektor, jeg forsto ingenting av dine forklaringer på tavla, desverre.
Det jeg gjorde (sikkert takket være mors opplæring) var å gå hjem og lese forklaringene som sto først i hvert kapittel i matteboka. Leste det omigjen og omigjen og til slutt satt det. Men du var kul alikevel du:). Og klasseforstanderinnen vår elsket jeg, Ingjerd Kristensen.
Mange gode minner fra denne skolen. Husker klassevenninden Unni Edvartsen og jeg (og sikkert noen flere) sto på trappa i friminuttet og pratet. Unni var en engel og snill med alle. Trist hun skulle gå bort så tidlig ❤
Phu…… godt vi snart er ferdig med Ullensaker og Eidsvoll, sånn at blir ferdig med alt dette personlige…..
Vi passerer Eidsvoll gymnas eller videregående som det heter nå. Som hevn fra barneskolen og lærerne der klarte jeg å få nok poeng (28) til å komme inn der på gymnaset. Ville aldri gå der, men bare tanken på at jeg kunne hvis jeg ville var berusende. Som tidligere skrevet havnet jeg i stek-løk-riktig-hysteriet til Fr.Pettimeterløk på Mork videregående (husmor)skole.
Så går vi forbi Vilberg helsetun og mange minner dukker opp fra dengang Vivi lå på den psykiatriske avdelingen der. Alle besøkene, sårheten, smertene hun måtte bære, både psykisk og fysisk, alle turene hun satt så umåtelig pris på og den gudommelige ydmykheten hennes. Snille gode Vivi ❤
Vivi 6 år (1955-2006)
Veien må gå videre. Et sted vi gikk forbi, sto det: «Å gå Pilegrimsleden gir livet mening». Kanskje det, vi får se . . . .
Veien går opp til Østsidveien og krysser Tynsåkerveien. Store herskapelige bondegårder som ligger rett ved sundet, har aldri satt mine føtter der eller kjent noen som bodde der.
Vi går forbi Storlåtte Tønsaker gård hvor Henrik Wergeland som vanlig fikk NEI når han gikk på frierføtter. Han ba om Lars Torsteinsen Tønsake`s datter Albertines hånd (1820åra) men hun svarte som datteren på Risebo (sikkert også sa): «Første betingelsen for at en kan gifte seg er vel at en kan fø ei kjerring». Så da fikk han den, , , , , , slag på slag, ikke rart han ble dikter!
På Tønsaker har det også ligget en kirke fra gammelt av og det har vært eget sogn. En prestegård -akkurat som den Wergeland kom ifra.
Bilde: Tønsaker gård langs Tønsakervegen, noen hundre meter fra Vilberg .
Så kommer vi forbi Skovset langs Østsidevegen. Der får vi se et helt nydelig forseggjort drivhus med utskjæringer og pynt. Jeg roper til henne som steller i hagen at det er det fineste drivhuset jeg har sett. Hun svarer at det er ikke drivhus, men overnattingshus for pilegrimmer.
Hun er meget hyggelig og jeg ser på ansiktet hennes og et kjennetegn der at jeg har gått på skole sammen med henne, men husker ikke navn. Hun forteller at hun heter Anne Mette Morterud (fra Styri) og tilbyr hunden vann og vi takker ja. Utrolig koselig hus og hage (og «drivhus») og utrolig gjestfri dame.
Sier til Jon at jeg må revurdere mitt inntrykk av eidsvollinger og han er selvfølgelig helt enig.
Trasker videre og kjenner at den skarpe Eidsvollufta ikke er den tropevarmen som sekken ble pakket i. Ullgenser mangler, langbukse, vindjakke osv
Ser bort på Jon og all øllen han bærer. Fleipa jo bare når sa han måtte ta med bare øl til meg, siden ikke liker akevitt. Sa han heller måtte helle ut halvparten av akevittflaska og erstatte det med 4-5 øl pga alkoholprosenten. Trodde ikke at han var så gal at han gjorde det….. enda giver han på med godt mot og sliter hunden med seg for hver lille bittelille tulletisselukt han vi smake og lukte på.
Bilde: Trenger noe godt å lukte på vi også:)
Bilde: Her er vi et sted mellom Hemli og Hol og traff ei hyggelig dame som spurte om vi trengte herberge.
Bilde: På Hemli
Jeg synes egentlig det er for langt å gå med bikkja til Liastua, 1.5 km, så skjønner ikke hvorfor ble med på dette, eller foreslo dette. Missliker å gjøre noe i varmen, sola begynner vist å skinne på oss og eidsvollingene…..
Vi bruker ha to spisepauser på 10 timer. Hvorfor det egentlig? er jo veldig lite!! Hjemme spises det hele tiden og NÅ når vi går og går så . . . . .
«Du…..Jon, skulle ikke vi ta en pause snart? Spise litt? Trenger å feite meg opp etter sykdomsleie vet du, gått ned 10 kg sikkert (har ikke vekt da, men ar klær).
Vi stopper på Sander, der lå et menighetshus som vistnok ble brukt til alt mulig når det var behov, også som erstatning for Langset kirke (når de hadde behov for mer plass).
Menigheten «Effata» bygget det (maskinlaft), ferdig på bestemors 13 årsdag 14.september 1902. Effata betyr LUKK DEG OPP . Effata er et ord fra Jesus eget morsmål og han som uttrykte dette (ifølge den nye testamentet) var døv og stum.
Uansett, her spiste vi vestlandslefsa til Jon og han tok seg en blås fra tidenes siste tobakkspakke. Vi tenkte verken på Jesus eller at døra skulle lukke seg opp, sommervarmen stekte i tømmerveggen og trappa lå svalt i skyggen.
Bilde: Farget glass i vinduene på Effata-kirke huset i Sander.
Ferden går videre, livet går videre, vi må reise oss, få ting gjort, fingern ut, og raua i gir. Kanskje det er det de mente med disse visdomsordene om Pilegrimsleden – at ferden gir livet mening. Er antagelig bare en brøkdel av svaret….. uansett vi må videre, sele på og gå.
Jon klager på at jeg tar så mye bilder, men tror ikke han har tenkt på hvor mye energi det egentlig tar.
En som ser verden gjennom en linse kan ikke gå glipp av noe og må være årvåken som en hauk. Det nytter ikke å sove bort en cm av veien. akkurat på den cm kan det hende at hvis du bøyer deg ned eller går litt på skrå eller løfter armene litt opp så kan det bli tidenes bilde, – man vet ALDRI.
Så om Jon har blitt sprekere siden sist har han langt igjen…
Hvor var vi, hvor er vi Jon? Vi går igjennom Sameiløkka, Østenga. Ljødal og Brødstad:
Jeg venter fortsatt på den ville skogen Jon?? Ulv og bjørn skulle det vist være der også?
Skal fortelle dere en hemmelighet, den ville skogen kom aldri. Den skogen som Jon hadde gledet seg sånn til, den ville og farlige, den som bare tøffe menn tør å gå inn i, den kom aldri. Vi gikk mest, aller mest på breie grusa skogsbilveier eller riksveier som man hadde sakt for noen tiår tilbake. Joda det var natur og lite hus, men ikke akkurat den villeste ville skogen som Jon hadde skiltet med:
Bilde: Kanskje dette er ca på Holt (ekke godt å si, -Jon leser kart og en annen tar bilder, kanskje vi skulle samarbeide mer Jon?) De lokalkjente får heller sende klager så får vi rettet opp skadene! Kanskje er det Habberstadvangen?
Opp med porter igjen med porter.
Bilde: Holtdammen, demning, turbin og stømproduksjon.
Gustav Boden fra Vermland ble med ei eidsvoll-jente og kjøpte Håltåa som da var nålefabrikk. Han startet smie og ansatte 22 karer. Han fikk 6 sønner og 4 startet i smia. En av disse ble utsatt for en ulykke i smia, han satt seg fast i drivreima, ble med oppunder taket og fikk revet av foten.
Hørte du det Jon……? Ikke bare bare . . . Får være glad vi kan gå vi, selv om det går sakte……
Bilde: Nå er vi på Langset
Bilde: En sommerdag på Langset:) Ps. Fint på Langset, aldri vært der før, tenk det, er kanskje en SKAM
Bilde: En bekk som rant ut i Holtdmmen i nærheten av Habberstadvangen
Bilde: «Vær sin smak sa vintapperen og drakk mens de andre sloss»
Bilde: Jon ler fordi jeg detter i vannet og mister mobilen …. plask, klarte alikevel ta bilde og vet du hva Jon: mobilen er v a n n t e t t. Bare tuller: Husker ikke hva Jon lo av, var sikkert noe dumt . . . . . . . . . . jeg sa!
Bilde: Jon hadde med seg en Villa farris flaske som det fremdeles smakte Villafarris av (ikke så rart da, nå er den fylt i bekken og innholdet er jo Villafarrisbrunt;)
Bilde: Bekken som renner ut fra Fløyta, ved Gunnesfallet (kanskje). Her er vi i alle fall rett ved Fløyta.
Bilde: Jon bader i Fløyta og wovven HAR badet i Fløyta.
Bilde: Langs Fløyta
Bilde: Nord-østsiden av Fløyta
Vi møtte en sprek nedelender som også går pilegrimsleden. Han hadde gått fra Risebro samme dag og kommet helt opp her til ca omtrent Langset ,kan vi vel grovt kalle det. Han slo av en liten prat og hastet så videre, skulle til samme overnattingshytte som oss, men sa han hadde med telt hvis hytta var full. Vi (eller jeg da) sa at vi hadde ikke telt, så om han kunne være grei å bare slå opp det og legge seg uttafor.
Han svarte ikke på det, ba adjø og hastet videre. Jon ble så merkelig rastløs og utilpass, så viste det seg at han var blitt smittet av den samme sykdommen som denne nedelenderen hadde og den sykdommen heter væremannogvisesegsykdom
. Tro egentlig ikke nedelenderen hadde den sykdommen, han var bare SÅ sprek. Sikkert gjort noe for det, men du kan ikke sammenligne deg med han Jon, det forstår du vel. For det første er du 20 år eldre og for det andre har du 3. ganger så tung sekk (med øl) og for det 4. har ikke du trent og du røyker som en svamp (20 om dagen ifølge deg selv). Så vær så snill og stress ned, stikk finger`n i jorda og innse at slaget er tapt sammenlignet med denne mannen.
Han når frem til hytta en halv dag før oss og han okkuperer sikkert alt. Det må vi finne oss i. Vi trenger ikke (eller du da) sammenligne deg med han. Han er han og vi er vi. Får si som gjengen på SKAM, vi må bare innse at vi er de største looserne på denne skolen. Oversatt blir det omtren: VI ER DE STØRSTE LOOSERNE PÅ DENNE FERDEN. Enkelt og greit.
Jon nekter å innse realitetene og snører sekken for å gå videre med en gang. Han girer seg opp, enda mer opp for hvert menneske vi møter. Vi møter endel folk på vår vei,spesielt koner, hester og andre vandrere. Jeg passer på å si til alle at vi har tenkt å bruke 6 år til Trondheim og ser hver gang skrått bort på Jons skuffede fjes som SKAM(ER) seg over looserne.
Vi vandrer videre alene, vi loosere. viste du det Jon, at loosere kan ha det trivelig sammen og glede seg over de små ting. Når livet går sakte kan man få med seg små detaljer som andre ikke oppdager. De går glipp av mye og vi får mye. Så noen ganger er looserne vinnerne……. tenk på det du Jon.
Etter en stund tar vi en rast i grøfte og drikker litt vann og spiser en pølse og koser oss.
Bilde: Pølsa di var ikke så hard Jon!!
Etter at magen er litt full og halsen utørst, pakker vi sekken. I det vi reiser oss opp og skal gå tar jeg en titt rundt om kring, titter på heiene og skråninger og på skogen og leter etter fotomotiv, må jo få med seg alt…….. Jeg tror nesten ikke mine egne øyne, men akkurat på linje med der vi sitter og langt opp i skogkråingen på en stein står det en skulptur alene og forlatt, ganske målplassert og uventet med hatt, øks og pondus. Jon er også målløs, imponert.
Allikevl nekter han, orker ikke å gå i krattet opp til statuen og ta en nærmere titt. Ikke snakk om at du ikke vil/ orke det, du SKAL gå opp dit og du skal også opp på steinen for…… DETTE skal det tas bilde av.
Hvilken kommune i verden har en statue stående i svarteste granskogen, så ingen kan se den uten å gå baklengs og samtidig snurre seg rundt og se mer opp enn ned. Det er Eidsvoll det! Ja ja, opp med deg Jon, dette må foreviges.
Bilde:»Bjørkerotgubbestatuen»laangt der oppe på Laaangsett (Bjørnholtet)
Bilde: Jon endelig oppe hos Bjørkerotgubben, vakke så ille Jon?
Vi kommer til et stort, flott, godt forankret oppslag som forteller oss omstendelig om en stor severdighet i Eidsvol kommune. Den har fått eget monter så og si og er godt synlig. og innrammet på en estetisk flott måte. Vi som fotturister er nysgjerrig på alt som kan berike en ellers kjedelig ensformig veg, så vi gikk bort til severdigheten og studerte teksten og nyheten.
Her sto det om Eidsvolls stolthet, nemlig kommunens største gran. Den er hele 36 meter høy og rommer 11 kubikk.
Vi tittet øye vatt og sårt, til venstre og høyre, oppe og nede, østover og vestover, pluss nord og sør, men så ikke denne granen vi Eidsvoll??. Granen var fjernet men det fine monteret sto stødigere en trære i skogen rundt. Forstå det den som kan.
Et tips til Eidsvoll kommune og eier av denne skogen: Skift ut bilde av grana med en opplysning om den flotte «Bjørkerotgubben» rett bortenfor, for den var det så og si helt umulig å oppdage og den FINNES jo faktisk!
Ferden går videre med eller uten opplevelsen av Den største grana i alemenningen. Dette var kanskje det nærmeste vi kom den ville skogen til Jon. Ingen hus, ingen hytter, ingen folk, ingen biler, øde, øde øde. Så her kunne det nok være både ulv og kanskje bjørn.
Men vi så noen som gikk uten beskyttelse, noen som har søte små ullkropper og ta vare på og som passer godt på dem som den mest dyrebare skatten de har, Det er det kjæreste de har og det eneste de bryr seg om i livet. De går over lik for å beskytte dem og de gjør alt som står i sin makt for å verne om barna sine, og de er de mest bedårende individ jeg vet om.
Kjære regjering, kjære storting og kjære alle politikere som vedtar lover og bevilger penger, forstår dere ikke at bøndene må få øremerket midler til å gjete sauene sine for å klare å drive med dette. De sørger for mat på alles fat. De har det viktigste yrket i verden og de gjør slik at du og jeg kan fortsette å leve. Og la de få nok, til å leie inn folk som får skikkelig betaling for en ansvarsfull jobb som varer døgnet rund, som ikke er for pyser men folk som tør og kan å overnatte under åpen himmel. Sauene må ha gjeterhund og en kyndig som kan styre den. Sauene må selvfølgelig holdes samlet, (ikke spredt overalt slik disse og sikkert alle andre gjør) av gjeterhund og de må passes på natt og dag. Dette er ikke en jobb for en tilfeldig forbipasserende, men for «fagfolk» og må betales deretter.
Før i tiden kunne jo alle dette, til og med barna, men nå har vi fjernet oss så langt fra naturen at de fleste er redd for den (å ligge alene under åpen himmel).
Disse kan ikke gå i denne villmarken ubeskyttet, det er klart som dagen og ren logikk. Se på dette bildet: Jon kommer med hunden, søya kommer løpende etter for å ta hunden for å beskytte avkommet sitt, selv om vi ikke har gjort noen ting, ikke sett på dem en gang. Jon går fort og prøver med hele sitt kroppspråk og energi fortelle søya at vi er ingen fare, vi skal bare gå forbi og la dere være helt i fred.
Hva tror du skjer om dette hadde vært en ulv? Selv om ulven hadde vært mett og ikke hadde intensjon om å ete lam den dagen. Ulven vil blitt angrepet av søyene. de ville gyvet løs, stanget o av all sin kraft for å beskytte ungene sine.
SÅ IKKE SKYLL PÅ ULVEN, VÆR SÅ SNILL.
Det er og har alltid vært menneskets ansvar å passe på sine dyr. Vi må tilbake til gamle verdier og begynne å gjete de stakkars husdyrene våre igjen. Slutte å la profitt og penger råde og begynne å tanke på hverandre, naturen og dyrenes velferd!! Alle har rett til et liv på Jordkloden!
Bilde: Hunden ble jaget av alle søyer vi møtte, de ville angripe den, et under at vi kom oss unna, Jon sto imellom og beskyttet. Trofast er vant til sauer og oppførte seg rolig og var ikke truende.
Bilde: Mange sauer går uten beskyttelse i dette landet. Hadde våre forfedre hørt om det hadde de snudd seg i grava og sakt: «For noe tull, klart dere må gjete dyra deres»! Hvordan har vi moderne mennesker kommet frem til det at dyra skal gå alene og når noe skjer med dem, så er det ulven sin skyld? En merkelig logikk!
————————
Nå tror vet betydningen av pilegrimsvisdomsordet: Vandringen gir livet mening. Hvis ikke vi hadde gått her på denne veien i time etter time, så hadde sikkert både Jon og jeg sittet hjemme med en pose sjokolade, pils og bestilt en stor feit pizza og skravlet om løst og fast og ingenting med noen venner – blitt feitere og dummere og slik hadde det sikkert fortsatt ut ferien.
Istede går vi her (Jon har riktignok med seg 8 dobble pils), men vi går da i alle fall og Jon får da virkelig merke for hvert skritt -tyngden av sine laster ;)…… eller mine ifølge han.
Så meningen med visdomsordene må bli at det er bedre ut å gå enn inne å spise pizza 😮 eller . . . . ?
vi får gå litt lenger så kommer kanskje på noe lurere . . . .
Dagen er ekstremt varm og det står på skiltet at vi kommer til Fløyta igjen. Finner i alle fall en bekk som vi lauger oss i, drikker brunt Villafarrisvann og gleder oss over at det verken er fluora eller klora, bare rein skit og myr, dobbelt så sunt og mer enn det, enn springvann.
Jon gir meg ny kunnskap om vannet vi drikker i springen, at det ikke bare er klora og fluora, men at gråvannet blir renset og brukt en gang til og sendt ut i springen til oss og før det blir sendt ut for andre gang blir det klora og fluora enda en gang. Rensinga tar bort bakterier men ikke fluor og klor. Om dette gjelder bare Oslo er usikkert, sikkert alle byer og kanskje tettsteder også.
Kjære dere folk som leser dette: Gå ut i skogen og drikk vannet der, anbefales altså!!!! Selv om det er litt brunt og smaker myr, så er det titusenganger sunnere for kropp og sjel enn vannet i springen (bare det renner og ikke står stille)!
Bilde: Deilig vann ved Ovrigangen (betyr kanskje overgangen) «Alt er en overgang sa sauen og ble flodd (av ulven), huff, den var stygg. En gang til: «Alt er en overgang sa reven og ble flodd». …. Ja ja, sikkert vondt for rever også!
Bilde:På veg mot Dorrsvangen.
Bilde: Jon metter seg på C-vitaminrik Gaukesyre (kløverlignende)
Nå er Jon veldig sliten, han må støtte seg til et tre og puster og stønner. Det er nå han lar det gå utover bikkja og skylder på at den må snuse på alt og at det kan da ikke være nødvendig når vi skal gå så langt at den MÅ snuse på absolutt alt. Det er da jeg sier at det er det som er tur for den å snuse på alle deilige lukter. Den kan ikke lese på alle oppslag eller bli klokere og inspirert av pilegrimsboka di, den kan ikke ta seg en blås eller ruse seg på kaffe eller den akevitten du skal ha etterpå. Det eneste den har er luktene langs vegen og det er livet for den, det er det beste den vet og den forlanger ikke noe mer enn det og det ligger her langs hele vegen og er helt gratis.
Forstår du det Jon! Synes du det er så MYE forlangt at han får den gleden?? Tenk om vi var fornøyd med så lite, da hadde verden blitt et bedre sted, tror du ikke det Jon?
Jon er ikke enig og skjønner ikke at det kan være nødvendig . . . . .
Du liker vel å lukte litt du også Jon . . . . . . på damene?
Vi går bare videre, Jon gidder ikke argumentere for hundelivet, han ville aldri pådratt seg en hund og har mer enn nok med å leie denne en gang i måneden.. Vet egentlig ikke hvorfor han gidder å gjøre det, antagelig for å blidgjøre meg, eller fordi han elsker bildene jeg tar (som hadde vært umulig med et bånd i hånden), eller fordi han innerst inne elsker hunder. Han er i alle fall ganske snill mot den!
Det må ha vært mye jobb å holde disse stiene oppe, bygge broer og kviste og rydde. Vil sende en takk til de som har gjort det mulig for oss å vandre på desse fantastiske små veiene uten å behøve å bli våte eller oppskrapt. Det er sikkert både bønder og kommuner som samarbeider og et stort dugnadsarbeide som er gjort. Tusen takk!!
Ja litt våte kan vi jo bli da, men det er ingenting mot hva det kunne vært . . .
Bilde: Grønnsjøbekken?
Må gudene vite hvor vi er, tror vi nærmer oss Lysjø
Bilde: Ja, det viser seg at vi er rett ved Lysjøheim (overnattingsplassen) ved Lysjø.
På bilde under ser vi hytta og gjett om det var to slitne vandrere (som hadde gått i 10 timer) som vart gla :))))): 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂
Så kom skåret i gleden. Tunet til Lysjøheim og omegn var full av sauer. Vi hadde gledet oss til øllllllen og akevitten men vi kunne ikke ofre bikkja…… dessuten ble vi skuffet over andre ting også. Nedelenderen satt kry på altan og fortalte oss at han hadde vært der i mange timer allerede. Jeg så Jon synke sammen og skynta meg å si at dette er ikke plassen for oss, det er for mange farlige sauer og dessuten ……..
må vi finne en lysere plass som muntrer opp Jon, så jeg dro han med videre forbi hytta, ned en vakker bjørkeale`-bakke
Og der lå den flotteste lyseste Lyssjø i all sin prakt.
Se her du Jon, her kan vi være 🙂
Dette utrykket fikk Jon da:
Svett under barten, sliten og kje . . . . får alikevel prøve å få han til å le (smile liiittt da. . .
Smil og smil fru . . . . . samma det, smil er smil og mann er mann . . . .
Vi fant oss en plass, satte øllen i sjøen og vovven stakkar sovnet med en gang, – før festen begynte . . .
Her sitter vi og ser lengselsfult utover den fine Lysssssjø og det eneste vi tenker på er at alle de 8 øllllene skal bli kald nede i vannet!
Hallo Jon, synes du sitter uttafor hagen din jeg Jon????? Liker du den ikke????
OK, såpass ja . .
Det er 18 årsgrens på denne bloggen her . . .
OOKÅ, fikk mot til å gå inn i hagen din også nå`a . . . . .
Ei so har fått i seg de 8 ølllene eller . . . . .
Pakk sammen Jon, vår tur er ikke slutt, selv om festen er på sitt beste, solen har gått ned og nattekylen siger inn
Vi må videre, kan ikke sove i lånt hytte og hage og kan ikke sove ute i tilfelle ulv. Vi må gå videre . . . .
Pån igjen og sute og traske . . . .
…… mot ukjent mål.
Så skjer det vi mins hadde ventet oss . . . . .
et paradis åpenbarer seg
et fantastisk tun, to store våningshus, en flott laftet låve, et fint stabur, vakker utedo, altså en hel gård (uten strøm og vann, jippi!!!), kunne ikke blitt bedre. Jon og jeg er så begeistret av vi går nesten fra skaftet og vi føler oss som konger (oss gutta) eller like heldige som Lavrans og Hjertrud i Kristin Lavransdatter, i sine glansdager (før Erlend kom).
Vi gjør som herskapsfolk flest, koker posesuppe og spiser fra samme fat. Jon overasker med fersk loff, fra den endeløse innholdsrike sekken sin og vi er de lykkligste i hele verden. Plassen heter Finsbråten og er til utlån for (bare) OSS (gutta;)
Neste morgen våkner vi til sol på slottet vårt, som stråler i kapp med oss . . .
Vi har ikke så mange dyr her på herregården vår enda men en hund har vi da fått…… og noen sauer truer i skogen, vi hører bjellene.
Så ble det deilig frokost akkurat så fin som ønskelig og Jon ble glad for ansjos og egg og gleden var på min side!
Eventyret kunne endt godt men det gjorde det ikke. Nå kommer et kapittel som det ikke kommer til å bli skrevet noe om. Dagen startet dårlig idet vi forlot Jørungård (Finsbråten) og ble bare verre og verre. Vi skulle egentlig gå til Espa og Jon trodde vel at vi plutselig skulle klare 5 km i timen når vi før har gått 1. Han måtte på jobben kl. 03.30 og den bussen fra Espa som gikk da og da måtte han ha.
Sa til han at det er umulig, det må du forstå, det går ikke, vi klarer aldri det, blir bare stress. Vet ikke hvem som var med oss eller mot oss, Jon var sur som ei potte og jeg løp etter for halv pris mens fotokamera rullet og gikk.
Tror nok det var noen der som passet på oss og var på vår side (eller ikke) for når vi kom til Huttaheita og skogene bortenfor skogene så bestemte værGUDene av vi skulle få det verste været noesinne, torden, styrtregn, haggel og lyn. Hunden gravde seg ned (med kløv) og var livredd. Dekningen på mobilden hadde vært elendig begge dagene. Mamma ringer fire ganger daglig og det eneste jeg hørte på svareren var sus.
Så sto vi der IN THE middel of nowhere og vet ikke hva Jon tenkte men kjærringa tok kommandoen og ba han ringe etter taxi for Guds skyld. vi skulle for egentlig opp på den største toppen i distriktet med lynet løpende etter oss.
Hadde (heldigvis) kommet til en slags bilvei. Hadde vi vært 3 timer før ute, som vi ifølge Jon skulle ha vært, fordi det var mitt ansvar å vekke han så han kom opp til jobben sin osv osv og det var sikkert mitt ansvar at han drakk 100 beger med akevitt dagen før og sov som en stein til klokka 12.
Samma det, skakke gifte meg alikevel jeg…… heldigvis!!!!
Når taxisjåføren kom, sa han at vi hadde hatt dritflaks som hadde fått såpass dekning at vi kom frem til han.
Så vi hadde litt hjep undervei og hell i uhellet . . . .
Trofast stakkar prøvde å gjemme seg overalt.
Takk for turen i går, den var kjempeflott. Turen i dag kunne vi spart oss, som man reder ligger man, man er sin egen lykkes smed og etter glede kommer sorg og riset bak speilet osv. Livet går opp og ned og det blir ikke alltid slik en har tenkt seg . . . .
Vi kom til Espa (som planlakt) men ikke som fortjent. vi kom dit med taxi (tradisjonen tro).
Men bra det gikk som det gikk, for orker ikke skrive enda mer, blir jo aldri ferdig. De bildene fra de stedene vi rakk på dag 2 (2.juni før uværet kom) de får vi se når vi blir pensjonister og gamle og grå (enda gråere) og sitter på et eller annet gamlehjem og mimrer over hvor spreke vi var før, da vi orket å gå 1 km i timen . . . .
———————————————————-
Pilegrimsleden Espa-Tangen (i Hedemark) 6.etappe 1.august 2017
Ikke så mye å skryte av (7km) men det var det vi klarte i fellesferien og midt på sommeren, sånn er’e bare. . .
Normale folk tar sommerferie på sommeren men Jon tar sommerferien på høsten (hele september) så i stede for å ha all verdens med pilegrims -gå -tid , hadde vi like lite tid som ellers i året, sånn var det. .
Dagen starter med bil til Eidsvoll og halve familien er med, jo fler folk, jo mer logistikk, pluss at Jon skulle være med fra Oslo.
Vi diskuterte lenge hvordan ta igjen stykket fra «Huttaheita « til Espa: taxi fra Espa? Taxi fra Eidsvoll? Og hva med hund i taxi? -ikke bare 1 men 2 stk hunder måtte vi ha med pga logistikken med mamma som ville en tur til huset sitt i Eidsvoll og hunden hun bruker ha kan ikke være der alene- og mamma kan heller ikke passe den i Eidsvoll og heller ikke den andre kan hun passe, så det var mange hensyn å ta, pluss det med taxi eller ikke og frem og tilbake. . .
Rett før vi var klare og planen var lagt (taxi fra Eidsvoll til Espa og gå Huttaheita -Espa en annen gang), gå fra Espa til Tangen og ta tog derfra og hjem.
Da jeg låser døra og vi skal til å gå, sier Jon: « Skulle vi ikke bare ta bilen din til Espa da. .? . « Jeg ser på han- vantro og glor mens nøkkelen stopper å vri seg i låsen for hodet blir helt forvirra .. . . Det eneste ordet som dukker opp er
S U R R E H U E. . .
Vi skulle ikke ta fly om Bergen også da?
Vi tok bilen, parkerte på det beryktede Bolleland og gikk derfra til Tangen .
(Ps. Espa-boller smake akkurat som alle andre boller).
Det er første og siste gang vi tar bil. Ikke ble det pils på oss etter endt tur heller, og bare krangel om hvor mye en egentlig kan drikke når en skal kjøre bil 1 til 2 til 3 timer etterpå. Dessuten fortjente vi ikke pils heller, etter bare å ha gått 7 km, SKAM.
Hele turen gikk først til gamle Espa stasjon (som er nedlagt såklart, vi er i Norge nå) og så langs Mjøsa,
Bilde: Gamle Espa stasjon.
Bilde: Nedlagte Espa S-lag og i det hele tatt nedlagt. Det eneste Espa har klart i moderne tid er å få et nytt sentrum og det sentrum er ikke noe sentrum, for det er kun en bensinstasjon langs den nye trafikkerte E6 og istedenfor for Espa kaller de seg for BOLLELAND (er bare i Norge noen kan finne på noe sånt).
Bilde: Men markjordbærerne har ikke lagt ned virksomheten, de produserte i mangfold rett ved stasjonen og ga villig av sine frukter til oss. Har aldri sett så mye markjordbær på et sted.
Tips til Espa: Bytt navn til FINN ET STRÅ OG TRÆ DOM PÅ og begynn å selge markjordbær. . .
Bilde: Fantastisk markjordbærland ved gamle nedgrodde Espa stasjon. Bilde slutt.
Bilde: Pause (etter ca 10 skritt;) nedenfor den «nedgravde» Espa stasjon. En rasteplass ved Mjøsa (litt gammel søppel og div. men ellers bra nok for oss (vi trodde ikke Espa hadde noe bedre å tilby vi, inntil . . . denne plassen dukket opp:
Bilde: Så beklager Espa, her var det fint, men vi følte oss ikke fine nok til å sette oss ned her (dessuten hadde vi akkurat tatt en rast på søppeldyngebaderasteplassen nedenfor den stakkars stasjonen som dere nedla.
Bilde: Stasjonen er nedlagt, ikke fordi det ikke bor mennesker der, for det gjør det, men fordi lokkføreren skal kunne ha det litt gøy når hsn kjører forbi Espa og da kan han rekke tunge og peke nese når han kjører forbi og rope mens han henger ut av vindu: «Erta berta Espa , stopper ikke hos dere lenger så det så» . . . så kjører han bare videre til et mye viktigere sted f. eks Hamar. Flaks for de som bor i Hamar og flaks for de som bor i alle store byer. . . . så peker vi nese til de som var så dummeste og å bli født i distriktsnorge. . . . de får skylden seg selv! Først får de en stasjon og så får de ikke en stasjon, sånn er’e bare Bilde slutt!
. . . men bare en ting til, til det bilde, nå skal de bygge jernbanebru over Mjøsa, omtrent akkurat ca her, på 100 meters dyp. De skal gjøre inngrep i Norges største innsjø og naturperler med en bru rett ved der Tangen og Mjøsa «slutter» alikevel . Enten så er de halvfulle og uten bevissthet her i landet eller så må vi være mindre intelligente. . . . Legge ned små stasjoner gjør vi over hele Norge, de har vi ikke råd til å drive, men å bygge nye traseer og bruer over breie innsjøer det har vi råd til (der det ikke trengs) .
Det er som mamma altid har sakt om slikt no: De lar krona gå og sparer på 1øringn, eller sakt med dagens målestokk: De lar 1000 lappen gå og sparer på krona. Bilde slutt!
. . . så vi fikk sett grundig på den Mjøsa (i 6 timer). Siden Mjøsa nesten hører til Eidsvoll, har jeg aldri hatt noe godt forhold til den. At den er Norges lengste innsjø på over 10 mil hjelper ikke.
Vorma renner inn i Mjøsa ( eller Vorma går ut i Mjøsa, inn-ut, samma det vel Jon, nå vet snart ikke forskjell på inn og ut, er ikke vann vannrett da? . . .da er det vel det samma med inn eller ut , inn i Mjøsa, ut av Mjøsa. Vorma går i allefall gjennom Eidsvoll og for meg er de to ETT.
Elsket å bade som barn, men det fristet aldri å bade i Vorma (skitten, kald og umulig å komme seg ned i vannet). Tenk å bo så nærme den beryktede og anerkjente Mjøsa (som alle snakket og snakker om) og ikke kunne bade en eneste gang på en halv barndom?
Bilde: Vovven finner mange spennende lukter langs Mjøsa og Jon kommer til å slutte å klage på hunden når han igjen bare får ansvar for en, for om han klaget med en hund (at den stopper og skal lukte på alle Tulletisselukter, så ga han seg ende over når han fikk TO hunder som måtte lukte på alt ×2 . Bilde slutt!
Fysjamei. . . . som skrevet tidligere, jeg lengtet bare tilbake til Herlige Hersjøen og deilige Auertjern.
De krangler om rett side av Mjøsa, spiller ingen rolle for meg, ingen sider er rett, begge er feil!
Rett skal være rett, når Jon leste fra pilegrims- boka si og fortalte at Mjøsa var (er) over 450 meter på det dypeste, DA ble jeg litt imponert alijevel, er drn virkelig det.. . .?
Hvordan er det egentlig mulig?
Tinnsjøen er 480 meter dyp, men den ligger blant høye fjell, så det er mye mer naturlig, men at «lille ynkelige Mjøsa» er 450 meter dyp, er jo helt utrolig. . .
Landet rundt er så å si flatt (som nabomannen Arne sa, som hadde drevet fjellgård i Tinn siden 1935, når han kom på besøk til meg i Eidsvoll: « Er vel ingen sak å drive jordbruk her vel, er helt flatt jo» sa han med et fnys!
. . . .så synes virkelig det er rart at Mjøsa har blitt så dyp. Tinnsjøen har bølger som ute på havet, men det har faktisk Mjøsa også, ikke rart når den er så dyp.
Så jeg får be litt om unnskyldning for at jeg alltid har dømt deg nedenom og hjem Mjøsa, sorry. .
Bilde: En naturskjønn sti mellom Espa’s offentlige badestrand og Korsødegård sin private strandlinje. Bilde slutt!
Bilde: Herlige sommer, bær og mat rundt hver sving❤
Bilde: Jon på eventyrstien i eventyrskogen!
Bilde: Det hang en (blod)åre oppe i et tre😅 (Espa altså. . .)
Bilde: «Det står en grønnmalt benk i hagen og den skal vitne om vår kjærlighet og hvis den grønne kunne tale, så ble det slutten på vår hemmelighet, men den har hittil gudskjelov holt tett. . .»
Jon synes det var så romantisk med denne «grønnmalte» benken, men jeg veit ikke jeg. . . han er vist mere opptatt av å måle kubikkmeter på det furutreet som står der. . .
Når vi kom til Tangen hadde de en fantastisk sandstrand og vi vasset i ditt (faktisk) deilige vann Mjøsa!
Bilde: En av de mange flotte hyttehagene langs Mjøsa mellom Espa og Tangen.
OVeR deg Mjøsa lå en stor flott herregård ( Korsødegård) som visstnok er helt fra 2000år f.kr og i steinalderen.
Nå virker det som klima blir mildere og mildere, somrene blir kaldere og vintrene varmere. I Korsødegård sin begynnelse hadde de husdyra ute hele året fordi klima var varmere, men i de 4 årene svartedauen varte (1347-1351) så ble gården liggende øde (tenk denne pestdauen tok livet av nesten 3/4 av befolkningen, så i en familie på 4 ble 1 igjen. . . . . )
– og siden denne gården skiller vegene opp Østerdalen og opp Gudbrandsdalen så ble den hetende Kors(kryss)ødegård.
Bilde: Den eldgamle gården med opphav fra 4000 år tilbake (kan det være riktig da? . . høres utrolig mye ut. . . dette må du dobbeltsjekke Jon!!
Kirka på Tangen var også staselig, åttekantat fra 1861, blir også kalt skogsbygdens katedral.
Noen mener det blir bedre energi i et hus når det er åttekantat, men tror ikke det var derfor de bygget kirker åttekantat før, var heller en lur måte å få plassert menigheten nærmest mulig alteret og å utnytte arealet.
Denne kirken (som nesten alle kirker) ligger på en topp og det er ikke tilfeldig hvor den er plassert.
Bilde: Her går virkelig Pilegrimsveien og noen mennesker i dette landet har adresse Pilegrimsveien. Bilde slutt!
«Pilegrimsveien»- VEGEN altså, gikk over Tangen, går sikkert til Stange som regnes som et av de viktigste stoppested for pilegrimmene før . Der har de en kirke fra 1250 og med røtter og historie helt tilbake til Håkon Håkonsen(s saga).
Det er noe som heter Hellig geometri. Det betyr at mange kirker ligger ofte på plasser med mye energi. Det sies også at Olav den Hellige benyttet seg av kraften fra disse energipunktene for å kristne Norge.
Dette er viten fra gamle grekere og fra Egypt, som ble tatt med hit. Den første byen i Norge Tunsberg (Tønsberg) og avstanden mellom den, Hamar domkirke på domkirkeodden fra 1152, (ble ødelagt av svenskefaan under den nordiske sjuarskrigen i 1567) , Trondheim (Nidaros fra 1070 ) og Bjørgvin (Bergen domkirke fra 1150) var neppe tilfeldig, de ble bygget 90 ° i forhold til hverandre og dannet et pentagram (stjerne). De ble regnet som de hellige byene i Norge i middelalderen. Og mange kirker mellom disse byene lå på en av disse linjene i stjerna.
Linjene skal være jordas nervebaner, men siden det ikke er fokus på de lenger, så er de ikke aktivert. Akkuat som en arm som man glemmer å bruke, den visner til slutt, men kan trenes opp igjen, – og det kan vist disse energinervene til jorda også.
Tror ei som kaller seg Litle Grandmother holder på å aktivere disse punktene jorda rundt.
Vi mennesker har kanskje en tendens til å tro at vi er betydningsløse i en slik stor sammenheng, men jorda er avhengig av at vi mennesker holder disse meridianene (nervebanene) til jorda trimma. Så istedenfor å spise oss bevisstløse på junk food kunne vi meditert [=trening (mentalt)] på jordas nervebaner og hjulpet den . . . (og oss selv), fordi disse nervekraftfeltene påvirker alt liv på jorda. Det er baner av krefter som går tvers gjennom jordkloden. Tar noen deg på et «hellug» punkt så reagerer du. Blir det hellige punktet (punktene) stimulert vil du reagere og blir de hellige punktene dine vandalisme vil du reagere.
Det går sterke nervebaner (energifelt) mellom Pyramidene i Egypt, Stonehenge i England, og Delfi i Hellas og flere store helligdommer i verden. Går ut i fra at de 4 hellige byene i Norge ligger på linje med disse eller omvendt.
Ja ja, nok om det, i alle fall enda en grunn til å overtale Jon til å gå til Bergen etter Trondheim, eller Finnmark (må vel være noe hellig der også. . .).
Vi har jo ikke kommet til Hamar enda, men tok Skibladner flere ganger i barndommen. Den gikk til Hamar og synes det var en kjedelig by, helt dødt jo.. .
Men nå gleder jeg meg til å komme til Hamar (etter hvert). Du som har vært en av Norges høyseter, jeg skal gå inn i deg med andakt og be bønner på domkirkeodden (for dit skal vi, ikke sant Jon?). Pilegrimsleden går selvfølgelig innom domkirkeodden. Og der skal jeg sende noen stygge tanker til Sverige!!!
Men nå er vi ikke på Hamar, vi er bare kommet til Tangen, så da er det her vi er og her skal vi fokusere nå. . . .nyte Mjøsa som igjen har blitt ren og fin og som faktisk har sandstrender.. . tenk det!
Tusen takk for Mjøsa og takk for den deilige stranda på Tangen med skvulpende bølgende vann som skyllet mykt over Jon sine bleke legger (og mine).
Trofast svømte langt utover og kroet seg i ditt deilige vann, mens Grofast fikk bare kjeft av Jon fordi han bare vasset til leggene og sto og bjeffet, og attpåtil prøvde seg på broren sin.
Da gikk det ei kule varmt hos Jon og han røsket Grofast ned fra ryggen til Trofast og sa: « Skamme seg du da, og du som ikke kan svømmer engang, fyyyyy. . . ».
Så det er holdningene dine til sex da Jon og til pyser som ikke bader i Mjøsa? Svømte du i Mjøsa da Jon?
Skal huske på det jeg Jon, den dagen vi går opp katedralgulvet på Nidaros (eller domkirken i Bergen eller et eller annet hellig sted i Finnmark) at og hvis du prøver deg på meg da. . . . skal jeg si: « Skamme deg du da Jon, du som ikke kan svømme engang, fy deg. . .» !!!!
Takk for turen😄
Etappe 7 Tangen-Stange (Hedmark) 2.sep.2017
Da er vi på tur igjen, denne gang med ny mobiltelefon. Den gamle ble igjen på biltaket da vi reiste med barnebarnet pluss et barn til til Veåsen. To aktive barn ville ha bollene sine (som også lå på taket) og farmora (meg) ville feste barna i setene sine først og så skulle kaffen og bollene tas fra taket og fortæres mens vi satt i den kjedelige køen. Men mobilen ble glemt der oppe, så den fikk seg vel en svevetur (etter at køen var slutt) sånn ca ved Lilleaker og der flagret vel både bankkort og førekort ut i den vide verden og landet kanskje i Oslofjorden. Der blir den vel mat for de stakkars fiskene som snart har vendt seg til å spise bare plast. Så hvis noen spretter opp en fiskemage med både bankkort og førerkort inni (eller en av delene), så returner de til eieren. Mobilen er sikkert vannskadet, så den er det vel ikke håp for . . . .
Den nye mobilen funger bra, bortsett fra at SD-kortet måtte festes i en minimikroskuff som skulle tas opp med en nøkkel som nesten ikke synes, og med ti altfor store fingrer, så var telefonen rett i nærheten av å bli hivd hard i veggen. Nå er nøkkelen allerede mistet. Blir Sim-kort og diverse eksteriør til teknisnske duppeditter mindre enn de er nå, så blir de ikke usynlig.
Jeg driter i SD-minnekortet, mobilen har så stort minne at det er plass til 6000 bilder og det burde holde en stund . . . .
Vi kom oss i alle fall på tur og været var meldt strålende. Det var bare det at det var iskaldt på morgenen og den som bare hadde på topp, det var meg. Jon hadde selvfølgelig sekken full av klær til all slags vær.
Vi forsto ikke hvorfor vi plutselig hadde gått våre 2 mil på bare 8 timer og ikke 10, som vi bruker gjøre, men det var kulden som hjalp oss å gå fort, E L L E L så har vi rett og slett blitt så spreke (av å trene en gang i måneden halvparten av året), at det var derfor. Kan anbefales! Vi hadde i alle fall øket hastigheten med 20 %
Bilde: Her er vi i det åpne landskapet rett ved Stange kirke.
Men vi får starte med starten. Vi startet med tog fra Oslo til Tangen (buss for tog fra Eidsvoll til Tangen). Ps. Slipper aldri unna Eidsvoll. Selv om vi (i alle fall jeg) sto opp klokka 4, eller det vil si klokka 2, for det har vist blitt en vane (uvane) at kroppen ikke får sove natten før pilegrimsturene, at jeg sto opp kl 02.00, badet og farget håret (ikke så mye annet å finne på).
Nå tror vel noen (spes.Jon) at jeg ikke får sove fordi jeg er så spent på å treffe han og gleder meg til det. Dessverre Jon, må skuffe deg igjen, det er naturen (og øllen) som trekker mest.
Spøk tilside, gleder meg uansett til disse turene, så vil gjerne starte før dagen begynner.
Når Jon var på Veåsen datt det plutselig ut av han at han skjønte hvorfor jeg likte pilegrimsturene så godt. Akkurat som Veåsen er motstykket med alle oppgavene vi ikke rekker i dette livet og sikkert ikke i det neste heller. Men på pilegrimsturene har vi ingen plikter, annet enn å gå og gå, spise matpakkene våre og ta toget hjem, helt bekymringsfritt . . .
Bilde: Den gule trappa på Tangen stasjon. Tror den går til himmelen.
Vi løser selvfølgelig noen verdensproblemer underveis, men det er bare gøy. Denne gangen snakket vi om den frie barndommen vår, at vi som var så heldig å vokse opp på 50 og 60 tallet antagelig har hatt den beste barndommen i dette og i forrige århundre. I dag må barn gå i barnehage, leke innenfor et gjerde og de får ikke sjanse til å leke mer en ca 1/2 time i strekk før de blir avbrutt av planene til de voksne. Ikke rart det blir stive nakker helt ned i 2 årsalder og hyperaktive barn. Fordyping i lek ute i naturen eksisterer ikke lenger.
Mens vår generasjon kunne leke alene i myrfroskedammen en hel dag uten de voksne hengende over oss, vi kunne virkelig fordype oss i froskenes univers og få ro til å drømme oss langt vekk og bruke fantasien vår så lenge og så mye vi ville. Utrolig takknemlig for alle de tusen timene jeg fikk alene uten gjerder og uten voksne. Vi hadde hele verden å ta av .
Men nå er vi voksne og må passe inn, men i dag er vi litt barn igjen Jon, vi gjør som vi vil, vi føler oss frie, vi promper og prater og finner på abligøyer og går på tur.
Søsteren til Jon spurte om å få være med oss på en tur. Det ser sikkert fint ut på bilder og i fortellingen, men vi har både opp og nedturer. Vi går (vanligvis) i 10 timer og hvert sekund er ikke en dans på roser. Viste ikke hva jeg skulle si til søsteren, så overlot det til Jon. Han sa: «Jeg har ikke så lyst til det, for da kommer dere to til å gå å prate hele veien».
Jeg så på Jon, litt overasket og sa: «Akkurat det tenkte jeg også, at du og henne kom til å gå og prate sammen hele veien».
Så der gikk vi og var redd for det samme. Skjønner ikke hvorfor jeg egentlig er redd for det, for jeg liker godt å holde kjeft og hater skravlekjerringer, så det ville vært perfekt om jeg slapp å prate. Men så er det ikke helt sånn heller, for når jeg er med Jon, så er han så kul å snakke med at da prater jeg allikevel, så da blir JEG en sånn skravlekjerring.
Vi avslutta den diskusjonen og Jon begynte å fortelle en røverhistorie om en bjørn.
Bilde: På vei til Østby, ca 3 km fra Tangen
Ikke lenge etter start dukker det opp en statue langs veien, i hagen til et koselig hus. Det viser seg å være dikterinnen forfatteren Ingeborg Refling Hagen`s barndomshjem og statuen er av henne. Jon og jeg ser på hverandre og nikker og bestemmer oss for å vie denne dagen til henne, ved å lese diktene hennes og reflektere over de. Vi skulle gå inn på nettet og se hva vi fant, men det ble ikke slik, for min splitter nye telefon gikk tom for strøm før turen var slutt og når vi kom frem, så fikk visst øllen og tullprat mest plass og vi glemte Ingeborg.
Bilde: Byste av Ingeborg Refling Hagen utenfor hennes barndomshjem Fredheim på Tangen.
Men om du ikke fikk vår tid på turen Ingeborg, så skal du få litt tid nå. Du ble født fem år etter min mormor (1895) og døde det året min sønn ble født og Berlinmuren falt (1989). Du ble stygg-gammel, kanskje fordi du verken hadde barn eller mann.
Du har skrevet mye (ca 70 verker) og mange spennende titler. Vi bestemte oss for å høytlese den boken/dikt som heter Vellystinger, eller skulle vi heller ta «Lynglimt fra landeveien» eller kongen «Kongen farer forbi Tangen»?
Her kommer et dikt som heter:
JEG VIL HEM ATT
Jeg vil hem att, søster Anne ! Jeg vil hem til gamlelandet for at dø. Jeg vil bæres ned gutua fra tunet vort heme, læsses varlig oppaa kjærra til Johan og Per. Jeg vil kjøres som gravbrud langs min barndoms landevei, mens hengebjørka glitrer og heggeblomster sner.Jeg har vasket klær her i Uniten, søster Anne. Jeg har stivet, strøket, presset, jeg har slitt. Jeg har reisepenger hem att i en bankbok, søster Anne, alt jeg kunde spare efter tredve aars slit. Saa du lyt be’a doktor’n faa mig fresk att, søster Anne. Kanskje ræk jeg hem til pinse. Kanskje kan jeg endda leve litt.Ser du sola bygger kveldsbru over Mjøsa, søster Anne? Ser du huset oppaa bakken? Jeg vil hem att! Det er huset vort. Der bor far og mor og bestemor og alle mine søsken, vi er mange ser du, søster – – det er seks ta øs. Og til mat saa har vi salt og poteter og laka. Aa du søster Anne ! Laka dæ æ godt! |
Gjennem myra under bakken blinker bekken.
Det blir sikkert tidlig vaar i aar – –
Ser du stenhella ved kulpen, søster ?
der syns sot og aaske efter klædesvasken vor.
Og før vintersnøen braaner bakved fjøset og i skogen
gror det solblomster paa myra rundt om bækkefaret vort.
Og naar snøen vel er borte, bakved fjøset og i skogen,
blir det brudehvitt av hvitveis rundt om bækkefaret vort.
Nedst i røisa oppi bakken staar en gamal hegg og bløme.
Der i bakken under heggen har jeg lekestua mi.
Bækken klukler under bakken, fuglen svatrer rundt i bjørkom,
Vesle-Eli skraaler yrt og syng og svøver dokka si.
Men ved pinsetid driv stjernesnø om lekestua mi.
Og naar pinseklokker ringer leker vi at vi har bryllup.
Og en barnebrudefærd trasker to og to rundt heggen
medens stjernesnøen driver over færd og brudepar.
Vil du ha’n Vesle-Ole som her hos dig staar?
Ole, vil du ha’a Inga? – Vener brud du alder faar?
Og det kvitrer op i heggen tit-tit, tit-tit, tit-tit dig!
Presten messer ja og amen,
og de skratler alle sammen tit-tit, hi-hi-ha-ha dig!
Søster Anne, hør ! De skraaler nedi bakken – –
Se de ringer sig til lek og dans.
Alle smaajenten’ vil være vakrest,
alle vil de vælges ut til bruden,
alle stræver de og binder krans.
Bare Vesle-Eli nynner glad for filledokka:
«Næste sommer blir jeg sikkert brud.
næste sommer blir jeg syv aar som de andre,
næste sommer blir jeg syv, da staar jeg brud.»
Jeg stod barnebrud ved heggen der for førti somre siden
med hvitveiskrans i haaret og blaaveisblaat blik.
Jeg var vakreste smaajenta blandt onga det aaret.
Du skulde set mig, søster, med krans i haaret mit,
det var bløtt og fint og krøllete, ja blankere end ditt.
Trur du jeg blir bra att, søster Anne ?
Jeg lyt frem til gamlelandet for at dø.
Jeg vil bæres ned gutua fra tunet vort heme,
læsses varlig oppaa kjærra til Johan og Per.
Jeg vil kjøres som gravbrud paa landeveien der.
Aa du søster ! Slik veier findes itte her!
Langs gutu, stig og kongsvei er det dype blomstergrøfter,
der væks smørblom og balblom i frodige kjærr.
Og paa mosegrodde steingar blomstrer nypetorn,
væks det renfang, væks det bring og vildripsbær.
Aa du søster Anne ! Slike veier findes itte her.
Det er klokkeklang og brudefærd langs mit lands landeveier.
Slik er mit lands landeveier.
Eventyrets landeveier.
Og de slynger sig i sindet,
og de synger i mit minde,
blomsterkranste og med solspill over barnelek og brudeferd.
Aa, du kjære søster Anne ! Slike landeveier findes ikke her!
Det er fryd og lek og latter i mitt lands glade nætter.
Og par og par trær dansen over midnatslyse sletter.
Det er dugg og lys og blomsterduft i mitt lands sommermorgen.
Og bjørka glitrer, og hegg og rogn staar snedrevhvit om vaaren.
Aa! — Jeg kjenner jeg blir bra att,søster Anne !
Hjælp mig bare hem att. — Heme er det vaar —
Jeg skal leve længe endda jeg i gamlelandet,
hvile ut ved lekestua under heggen vor.
Skund dig, søster, naa kjæm baaten!
Farvel ! Hils til Marte og til Liv!
Aa! Jeg hører braket alt fra tømmerfossen.
Sjaa! Der ryk det av ei pipe bortpaa Vik!
Hu ! Det mørkner, søster Anne! Er det skogen?
Er jeg heme? – Er det skogen min ?
For i mitt land er det store skoger, søster Anne,
miledype brer dom sig i bygdom ind.
Itte graate, søster Anne, her er mørkt men jeg er kjendt her.
Kom du bare trygt med haanden din.
Jeg skal leie dig og finde rette stigen.
Her er ingen fare her i skogen min.
Jeg veirer det paa duften av Linea.
En sansløs glæde risler gjennem sjæl og sind.
Jeg hører det paa kvitringen at retnu er det morgen,
jeg hører det paa susingen.
Jeg er i skogen min.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Som Ingeborg skriver fant vi også flere trær med villrips og vi fikk høre at den ville store skogen var 4 mil lang å gå igjennom engang. Dengang ble fjell og skog sett på som stygt og farlig, fare for røvere og rovdyr. Det som dengang ble sett på som pent og vakkert var slikt åpent landskap som åpner seg når man nærmer seg Stange. Stange betyr vakker.
Bilde: Ekeberg. Her åpner landskapet seg etter «4mil» med tett skog. I dag er skogen kanskje på en mil.
Bilde: Ekeberg
Kan forstå at de synes skog er stygt, for bjørn er jeg også redd. Før vi var kommet til dette åpne landskapet så går vi gjennom endel skog, ikke 4 mil men nok skog til at fantasien fint kan forestille seg at det kan være bjørn der. For å forsterke min redsel forteller Jon om en mann som var på jakt og fikk en bjørn etter seg. Hunden hadde fått los, den kom livredd tilbake med en bjørn i hælene. Mannen hadde gjort seg stor (noe man vist nok skal), han hadde tatt armene over hode og der hadde han børsa. Han vurderte å skyte men tenkte bjørnen ikke var nærme nok og at han ikke ville treffe den i strupen (bjørner dør vist ikke av skudd andre steder) . . . . .. hmm ikke akkurat betryggende. Jeg går aldri med børse, men hadde jeg gjort det så hadde jeg i alle fall trodd jeg var trygg.
Jon forteller at bjørnen ville angripe han og mannen løp for livet og slang seg rundt noen trær for å få igjen pusten og for å vill-lede bjørnen. Det var lurt for bjørnen stanget hodet i et tre og falt død om. Bjørnens nakke brakk med et skudd (nakkeskudd;) og den den datt så lang og stor den var. Etter en liten stund kom en bjørnunge tuslende.
Bilde: Jon demonstrerer bjørneflukten i den ville skogen mellom Tangen og Stange .
Jeg spør Jon hva han ville gjort hvis vi møtte en bjørn. Da sier han noe som er lite imponerende. Og jeg viser min skuffelse ved å fortelle en lignelse om Ari Ben og Mertha Loise som også gikk pilegrimsvandringen før de giftet seg (uten sammenligning forøvrig). Ville bare si at det er jammen en fin måte å bli ordentlig kjent med alle sider ved et menneske, i tilfelle man skulle tenke på å inngå f.eks ekteskap.
Hvis Jon og vi møter bjørn vil han ta seg tid til å binde Trofast til et tre, sånn at bjørnen blir oppholdt med å drepe hunden og gnage på dem, så vi får tid til å flykte.
Vet du hva jeg vill gjort Jon, bundet deg til et tre . . .
Bilde: Trofast aner fred og ingen fare om hvilke tanker Jon har om han, tanker om agn og ofring . . .
Tenker at er det noen som kunne reddet oss hvis vi møter bjørn så er det Trofast. Han er den mest uredde jeg kjenner, han gyver løs og forsvarer seg uansett hvem og hva det er. Han elsker livet og eventyr og er det noen på denne planeten som skulle vært fri og løs og vist oss mennesker hva livsgnist og entusiasme er, så er det akkurat Trofast. Når han slippes løs så tar han seg en seiersrunde på tunet og så løper han glad og modig opp i skogen og titter på alt som rører seg. Setter seg under et tre og studerer ekorn i timesvis. I motsetning til broren hans, som går løs hele tiden, han sitter bare på trappa og venter på at noen skal komme ut å klappe han eller gi han en matbit. Han forstår ikke at han er fri og bruker livet sitt på å lengte til noe annet enn det han har.
Så hvis vi hadde møtt bjørn ville jeg straks sluppet den livsglade Trofast løs og han ville med sitt kloke hode distrahert bjørnen til han var utmattet.
Han er trumf-kortet han Jon!!
Vi går videre og sier ingenting. Jon liker ikke å bli sammenlignet med Ari Ben, jeg liker ikke Jons verdsetting av dyr, eller mangel på det.
Skogen er slutt og vi trenger ikke lenger tenke på at en bjørn skal sette livet vårt på hode. Nå har vi kommet frem til noen flotte herregården (som Toppen Bekk helt sikkert har omtalt i serien Herskapelig). De er så fine at de er altfor fine, men de er selvfølgelig fine. En av gårdene er økologisk og den har ikke firkantplener og nyfrisert ale` eller hekk i sin parklignende hagen, nei den har frittgående dyr av alle slag og hanen galer så glad mot oss idet vi går forbi.
Utrolig vakkert, hjemmekoselig og velstelt på en røff trivelig måte. Det skinte trivsel av dyrene og plantene oste av klorofyll uten sprøytemiddel. Vi hadde akkurat gått forbi en enorm åker med poteter, hvor Jon sier at han ser at de har sprøytet potetgresset for å stoppe veksten. Gresset var brunt og grått og henger med hodet.
Mens åkrene på den økologiske gården (Alm) var grønne og frodige. Jorda ropte TAKK så vi hørte det lang vei. Bonden på Alm har fått flere priser for sitt engasjement i å spille på naturens lag. Det gleder mitt hjerte så uendelig mye at noen gjør sånne gode ting for dyr og natur ❤
Bilde: Gjessene på Alm økologiske gård. Den har vært økologisk siden 1967 , slå den a . . . tar av meg hatten for Alm.
Bilde: Grønne flotte friske hager og åkrer på Alm gård.
Ekeberg var full av storslagne gårder og Jon lot seg imponere av gamle konger og sverd som var begravet og slag som var funnet sted. Men det som er stort er ikke bestandig godt, så herregårder får være herregårder. De er ikke til annet en pynt og passer ikke for sko med dyremøkk på og de er så fine at de har sluttet med dyr. Dyr driter og lager lukt og det blir for brysomt. Jon er sikkert ikke enig med meg, men en gård uten dyr er ikke en gård. En gård uten dyr er uten liv. En gård uten dyr er trist.
I 2012 slaktet vi alle dyrene på Veåsen (unntatt Logi). Jeg gikk i 6 mnd og spurte dem om det var greit og gikk og sa morna til dem. Prøvde finne løsninger så de skulle slippe å reise med slaktebilen, men greide det ikke.
Etter at alle dyrene var borte var Veåsen helt øde og trist, jorder grodde igjen og livet på gården var borte. Når jeg kom dit og så utover tunet tenkte jeg på de som før sto der og beitet og hilste på oss med sine myke muler og krusete ull, alle 15 med navn på L, og hvordan de så på meg når jeg spurte dem hva jeg skulle gjøre for å få til livet. LillePoan den mest kjærlige kom alltid bort og ville bli klødd i ulla og kost med.
Så en gård uten dyr, er ikke en gård for meg. Det er dyrene som GJØR gården og lager den gode energien og livet som en gård skal ha.
Så derfor blir det ingen omtale av de flotte gårdene på Ekeberg. Her er et bilde av oss sittende i en av åkrene der, vi spiste nistematen, brød med ost og kaffe. For de i gamledager som ikke likte skogen, så vil jeg si at det var lettere å raste der, slapp å sitte på utstilling for hele Stange.
Bilde over: Ekeberg`s sletter (ikke Ekebergsletta;) i Stange kommune med herregårdene Rå-gårdene tett ved. Et tips til de store kakser: Start økologisk, dere som har nok allikevel, det ville gitt et enormt bidrag og vært et positiv inngrep i naturen, siden dere har uendelig- evigstore områder å ta av!
Bilde over: Første rast er på Oppsal (mange Oslo-navn eller . . . det er vel antagelig omvendt). Det er så morro å overaske Jon, han forventer ikke stort og blir glad for lite. Pakket nøysommelig «inn» en bitteliten dram til han, som ble mikset sammen hjemme av Jagermeister og noe sprit som var i kjøkkenskapet (stjal fra sønnen;) . Det fikk han servert i en bitteliten kaffekopp. Hele turen var verd det ansiktsuttrykket. Jon likte det godt og smakte og smattet og koste seg lenge og vel mens smilet gikk fra øre til øre :) Gleden var på min side!
Vi ankommer den ærverdige Tangen kirke. Kunne ikke dy meg på den forrige skildringen å skrive endel om den, så gjentar ikke det her. Vil bare si at kirkegården, beliggenheten og omgivelsene med de gamle store flotte trærne var helt enestående. Kirken er nesten 1000 år gammel og står som et fjell i en vakker hage. Jon sier han finner sjelefred på kirkegårder og liker å gå å titte på visdomsord på gravstøttene. Jeg ser skjevt på han og forteller han hva han engang skal få lese på min gravstøtte: «Prepare youself to follow me».
Bilde: Spirene til Stange kirke. Kirken er fra 1250 mulig før, en av Norges eldste middelalderkirker. Det er funnet funn av en enda eldre kirke i fundamentet under kirkeskipet i denne kirken. Stil: Gotisk og romantisk med glassmalerier av Gabriel Kjelland fra 1928. Harriet Bakker har malt med denne kirken som motiv: Altergang i Stange kirke og Barnedåp i Stange kirke.
Når Jon og jeg skal GÅ hjem igjen fra Nidaros, da skal vi gå inn her og se på den utrolig flotte altertavla:
Foto Commons bruker Jensen
Bilde: Stange kirke
Bilde: En gravstøtte på kirkegården til Stange kirke (uflaks bare 2 uker før freden kom).
Bilde: Forsiden av kirka mot Mjøsa.
Bilde: Utsikten kirkegjengerne har fra Stange kirke.
Bilde: I Stange, på Ekeberg var det som å gå på veiene slik de var i barndommen, bare grusveier overalt. Deilig for beina!
Ein skigard kan`kje vara evig veit du,
kan aldri vara evig.
Har du ein skigard og jau du har nok ein for alle har,
et minnesmerke, et lite stengsel
mot alle farar der utanfor . . . . . .
(Skigardvise Stanly Jacobsen/Finn Ludt)
Vardebergveien
Bilde: Vi har allverdens med tid til å lukte, kjenne og se på de blomstene som står og roper så stille i veikanten, om vi kan være så snill og stoppe litt opp: SE PÅ MEG, JEG STÅR HER FOR DEG! Men Jon er mest opptatt av at Trofast skal bli ferdig med å lukte på det spennende han har funnet, Jon ser, men han SER bare irritert ut, mens Trofast KAN kunsten å stoppe opp og SE og lukte og være tilstede her og nå! Han har prøvd i 7 etapper å lære Jon det . . . . .
Bilde: Gørdammen. Skal tro hva den hesten tenker som plutselig fikk en hund, en mann og et kart å se på.
Kanskje den tenker: «Jeg vet hvor jeg er i verden jeg og hvor jeg hører til, jeg trenger ikke reise noen steder, trenger ikke kart».

Hesten: Ha`det da, dere som må gå hele tiden!
Bilde: Alltid nyfrisert og stille, ikke et knegg, grynt eller noen som blærer.
Bilde: Kornåkeren maser ikke så mye, den strå stille i flere uker og vaier bare litt i vinden ,og når den skal inn til høsten ligger den også helt stille i sin melsekk. Og når den er borte står åkeren der igjen alene og lurer på hvorfor denne store gården aldri har dyr lenger som berører og masserer dens grunn og kiler dens røtter.
Bilde: Store Ree og de omkringliggende herregårder. Uendelig med uendelig store arealer i alle retninger, nord, sør, øst vest (Fremskrittspartiets drøm), men ikke et eneste dyr å se . . . det er pent nok og det er mat bevares
Bilde: Jon føler seg stor og kunne nok tenkt seg en slik gard, og der skulle han hatt et dyr og det var en hund som han ville bruke som agn hvis bjørnen kom og truet han, og etter det skulle han aldri skaffe seg dyr igjen, altfor mye brydderi . . . .
Bilde: Oj leste akkurat at de har dyr på Store Re, de står inne (da slipper det i alle fall å bli så skittent ute, også slapp vi lukta . . naturen er for folk og for bønder som har liten uteplass
Bilde: Det sprøyta potetgresset er nærmest og det usprøya og grønne er bortenfor.
Bildekart: Her er navnene på gårdene i dette området som ligger kilomerne før Stange kirke, uendelige åkrer fra horisont til horisont.
Bilde: Kanskje dette er restene etter den 600 meter lange muren de bygde på slutten av 300 tallet i ufredstid når de store og middels store gårdene (Hemstad, Hammerstad og Alm) slo seg sammen mot fienden. Muren ligger på Sotenodden (var vi der Jon?).
Bilde: Alt kan ikke fanges på en linse, her satt det 8 like sommerfugler på rekke og rad på disse like høye blomstene. Et lite under en bare får se når en går sakte på en landevei.
Bilde: Bare en fin vei.
Bilde: Mange små fine perler (Dromsrud ca), området før vi begynte å gå inn i skogen før storgårdene kom.
.
Bilde: Her er hele strekningen vi gikk fra Tangen til Stange kirke, 3 km uten om leden, da vi måtte komme oss til toget på Stange stasjon. Det er ikke så lett å vite hva alle stedene heter underveis, for det står ikke stedsnavn overalt på hver plass. Pilegrimsleden er den sorte streken.
Bilde: Jon letter vist snart (var det den lille drammen som gjorde susen?)
Bilde: Bjørneskogen stor og dyp (Vardebergsveien)
Vi vandrer med freidig mot, vårt sinn er lett og rapp vår fot
I høyden, oppad mot fjellet, i dypet, til fossevellet
/* la veien gå hvorhen den vil, vi vandrer frem med sang og spill.
*/Her er vi i guds natur! som bekken vill i fjellets ur
så stevner vi frem på ferden, ti åpen oss ligger verden
/* og derfor vi som fuglen glad vil juble høyt i sky vårt kvad. */
Vi er jo en lystig flokk, av mot og sanger har vi nok.
La storme kun ut på fjorden, la true med lyn og torden!
/* Vi fukter strupen, går vår gang og hilser fjell og fjord med sang. */
(bytter bare ut fjell og fjord med flatbygden på Hedmarken; vi fukter strupen, går vår gang og hilser åker gang på gang . . . eller: vi fukter strupen, går vår gang og hilser bjørneskog med sang)
Bilde: Jeg er bygg(en), jeg kan stikk og klø, hvis du tar meg under genser`n er du sprø (mel: Jeg er havren;).
Bygg brukes kanskje ikke så mye lenger , men før var vel det kornsorten som fikk folk til å overleve i mesteparten av landet, siden den er hardfør og trives både i lavlandet og til fjells -helt opp i 4000 meters høyde. Bygg er den eldste kornarten, tilhører grasfamilien. Stil ferdig!
Bilde: Oj, har du fått lilla underlag Jon? Nå må noen ha tuklet med bilde. Det var mye rognebær langs veien og Jon sier han liker å spise dem. Ja ja Jon, nok å ta av og velbekomme, sikkert næringsrikt. Får si som datteren sa som 4 åring høyt og tydelig i barnehagen, når hun åpnet den sunne matpakka, som mamman hadde laget: «Det som er sundt ER vondt»!
Og her er noe som heller ikke er så sunt, men det smakte himmelsk godt og vi turer og drekker som vikinger, skulle tro vi hadde vært ute på tokt. En takk til den hyggelige kro-verten, han tok oss imot som konger og vi fikk også en hyggelig prat med nabobordet. De ville være med på neste tur, så da har vi et dilemma igjen Jon, hvem blir uttafor og hvem innafor.? Vi finner vel ut av det. . . .
Tusen takk for turen :))
Pilegrimsleden Stovner-Vålerenga mars 18
0’te etappe Stovner – Vålerenga 10. mars 2018
Ikke alle etapper i livet er like hyggelige. Noen etapper kan være harde å komme igjennom, utsiktene grå.
Denne etappen var både hard, kald og grå, men heldigvis også litt lyseblå.
Som sakt tidligere, hoppet vi over Oslo-området sentrums- etappen tidligere, så den måtte tas igjen nå.
Dagen vi valgte var så bitende kald og grå, så vi måtte innom Alnasenteret å kjøpe mer klær. Temmelig flaut til (litt) erfarne «fjellfolk» å være.
Jon skal forresten ikke dras inn i dette, han hadde som vanlig på seg sin ulveskinnsjakke og godt kledd all ower.
Det var fjellgeita fra Telemark som ikke hadde vett på å kle seg. Hun trodde det var vår i hovedstaden.
Normale folk går pilegrim på sommeren, NÅR stiene er fri (for snø) og skiltene synes. Hvem kunne ane at dette skulle bli tidenes snøvinter selv i Tigerstaden og hvem kunne planlegge at ikke våren denne våren skulle være vår vår (i år) og vår annenhvet dag hele vinteren, slik vi har blitt vant til i de siste 10 årene.
Men plan-slaver som vi er, så følger vi den åkkesom, ikke så helt ulik alle paragrafene vi etterhvert har fått om alt mellom himmel og jord i dette landet. De skal følges åkkesom .Selv om det står om menneskeliv, samma det, paragraf er paragraf. De er kommet for å bli. Det har derimot ikke vi mennesker (mer om det under).
Ikke nok med å velge feil år (s tid) så måtte vi gå pilegrimsleden baklengs, for. . . pilegrimspil- skiltene går TIL Nidaros, ikke FRA. Så da var det like godt å gå baklengs, så slapp vi snu oss hele tiden. Så nå er baklengsmusklene også trent👍
Vi tenkte at det var mindre oppoverbakker nedover til Oslo Sentrum enn andre veien, pluss fler pubben der enn på Stovner. Så da ble det baklengs. Samma det, i Kina går jo alle baklengs.
Jon er alltid blid og klager aldri på noe, ydmyk og snill. Mens jeg derimot klager på alt og startet turen med å foreslå at vi skulle avbryte og gå en annen dag , en dag med sol og småsko f.eks og blomster og grønne enger???
Jon lyttet og tenkte, jeg maste og klaget, Jon sa hmm…. og kanskje det, mulig du har rett…vi får se…..
Det sa han tolmodighet så lenge at innen vi hadde fått bestemt oss (for å avbryte) kom vi til Vålerenga.
DER avbrøyt vi, 1 km unna målet.
Den siste kilometeren skal vi ta en varm sommernatt og avslutte med et nakenbad på Hovedøen (….det hender så mangt en ….)
Men sommeren er langt unna og her er så kaldt. Mars er min favorittmåned men vet ikke det helt lenger. . .
Nok klage, vi gikk også innom IKEA for å få varmen jennom en kopp kaffe og sjokolade (hadde vi tenkt) men både Jon og jeg ble uvel av alle de handlegale menneskene at vi snudde før kassa.
Bilde: Jon lurer på hvor vi er, lurer dere?
Unnskyld Jon 🤑
Ut i kulda igjen, uten noe varmt i magen. Jon hadde med en sekk. Der var var bare hans beste venn : kartboka.
Jeg hadde med en sekk, der var bare min beste venn: fotoapparater (også kalt telefon).
Men det var jo så bitende kaldt at den telefonen fikk mest lov å ligge rolig i sekken sammen med husnøklene.
Ja ja, Jon, her var ikke mye pent å hvile øyet på, som kunne gitt sjelefred, bare blokker, industrifelt, trafikkerte 4-felts veier. Huff, la oss komme fort igjennom dette.
Jon ser på meg med optimisme i blikket og sier; «tenk deg hvordan det så ut her før i tiden! Da var det ingen store veier, ingen industri og ingen asfalt og betong».
Prøver å forestille meg dette . . .(med så mye støy rundt oss at jeg knapt hører hva Jon sa eller mitt svar)
Om jeg prøver hardt, i min villeste fantasi, kanskje se for meg noe fra svunnen tid . . .
Bilde: Ulven gård sikkert 100 år siden
Joda, det går an å drømme seg tilbake til Ulven og Alna, slik det var før, bondegårder, jorder, trær, kuer og kumøkklukt og sist men ikke minst, en støyfri opplevelse.
Bilde: Munkerud gård på Østre Aker
Bilde: Tøyen gård på Østre Aker.
Bilde: Alna gård på Østre Aker
Bilde: Frydenberg gård på Østre Aker
Støyen runger i ørene som et skrik som aldri tar slutt. Tror det er de gamle ulvene på Ulven som hyler i sin grav i sorg over den gamle roen de ble fratatt.
Bilde: Østre Aker /Alna(bru) i nyere tid.
———
Men…… vi må starte fra starten.
Fra Stovner går vi mot Haugenstua, forbi Smedstua gård (barnehage). Lite er bevart av det gamle i Groruddalen, og dette flotte huset fra 1800-tallet med utkragende takt ville de også rive i 1966.
Argumentet var: «Siden andre gamle bygninger i samme området allerede er rev, så er det naturlig å rive dette også» (litt av et argument :0
Takket være byantikvarens argumenter fikk det flotte tidstypiske sveitserstilhuset (med krysspostvinduer) stå i fred , og t u s e n takk for det byantikvar!!
Huset/gården var opprinnelig en husmannsplass under Nedre Fossum Gård på Stovner. Nå brukes huset til barnehage og SFO. Heldig er de som får virke i en så flott bygning med fantastiske akebakker rundt.
I ungdomen (1999) jobbet jeg på Plassen barnehage i Furuset bydel. Syklet da forbi dette huset daglig og sluttet aldri å beundre den staslige bygningen med den idylliske frukthagen bak og den endeløse akebakken rett utenfor gjerde. Tenkte i mitt stille sinn; de som får gå her har nok fått den største perlen i Groruddalen.
Bilde: Smedstua gård (barnehage)
Videre ned til Haugenstua og opp til Furuset . Er du glad i å ake og ønsker deg en ordentelig opplevelse i lange akebakker, ja da er virkelig dette plassen å dra! Og nå er føret supert!!
Spurte Jon om vi skulle ake, men forsvunnet langt inn i en voksen som han har gjort, så unnskylte han seg med at han kunne få snø mellom skoene og buksa.
DA er det ikke så greit, men gå over Dovrefjell, det skal han!!
Det var da forbaska at det ikke ble tatt bilder av de flotte akebakkene, men det var det -at det var så kaldt overalt!
Så dukker det opp et stort lysglimt i kulda (etter skuffelsen over mannfolk som ikke vil ake og leke).
Et tospann fra Nedre Lindeberg besøksgård kommer fykende nedover bakkene fra Furuset og mot oss.
Bilde: Fjordinger fra Nedre Lindeberg besøksgård.
Pilegrimsleden går ikke forbi Nedre Lindeberg gård, men den er virkelig verd et besøk.
Den var Norges første 4-H gård. Den er fra middelalderen (1150), var i drift under Nonneseter. Nonneseter kloster lå på eiendommen under Schweigårdsgate 55 og Grønnlandsleiret 75 Tror det er der pilegrimsleden ender (for oss) starter for andre, der på klosterruinene/klosterenga (den ene kilometeren vi skal ta igjen en mild sommernatt).
Men når det er sakt, så ender ikke vår pilegrimsturen der. Vi bare gjør straffeleksen vår vi, siden vi startet pilegrimsvandringen på Stovner og hoppet over Oslo sentrum, så må vi bare få det unna nå, så hvert skritt er tatt.
Når jeg arbeidet i barnehagen på Lindeberg (Plassen), gikk jeg av sykkelen og la meg i gresset og lå og så på dyra gikk som beitet på de grønne engene der. Det var lenge før Veåsen eksisterte i mitt liv. Husker vi flere ganger var og besøkte dyra på Lindebergården med barnehagen.
Barn i Oslo får kanskje ikke alle verdier som barn på landet får, men her i denne bydelen er de jammen ekstremt heldig som har denne flotte levende gården i nærmiljøet sitt. Stovner bydels barnehager brukte gården mye på 80 tallet, kanskje de gjør det enda.
Vi vandrer videre mens de fine fjordingene travende forbi oss med to stødige kusker.
Vi kommer ned til Michelets veg og jeg minnes tante Rachel som bodde der i mange år etter at hun flyttet fra Gendalen i Sverig og begynte å arbeide på et av de store sykehusene i Oslo (Rikshospitalet tror jeg) som 50 åring. Tøff dame, hun vant hastighetskonkuransen i marskinskriving på 50 tallet. Husker vi fikk alltid et bibelsitat når vi kom på besøk. Tror hun hadde bibler fra hele verden og mange oversettelser.
Og et bibelsitat kan jo altid være fint å ha med seg på vegen, å filosofere over:
Om dårskap (Salomons ordspråk)
I motsetning til Visdommen står «kvinnen Dårskap, som er høylydt og kåt» (9,13). Hun drar ut for å forvirre menn, og føre dem bort fra «Visdommens» vei, lokke den enfoldige og alle som er «uten forstand» (9,16) til å ta del i hennes ulovlige nytelser. Men alle «hennes gjester er i dødsrikets dyp» (9,18).
Oj, det var kanskje litt hard kost, eller hva synes du Jon? Kan kanskje være på sin plass og holde seg til visdommen da?
Like nedenfor tante Rachels blokk ligger Nedre Furuset gård. Den forelsket Jon seg i og ville flytte inn på stående fot.
Enfin gård med trær rundt og så og si ingen gjenboere. Apropo kviner og ugjerninger, så sier Jon at han vil ha gården. .
fordi da kunne han gå og tisse ugenert i hagen!
Hva er det med menn og det å få tisse ute i hagen? Må være en egen nytelse?
Bilde: Jons drømmeslott [Nedre Furuset gård, pudrittfabrikken til Emil («Jon») Michelet].
I 1873 ble Nedre Furuset gård kjøpt av Christiania Pudretfabrikk, som la produksjonen av pudrett dit. Fabrikkbestyreren Cæsar Emil Ramel Michelet flytta inn på bruket kort tid etter, og Nedre Furuset ble et viktig møtested for mange ettersom den ugifte Michelet holdt dørene åpne (historielaget)
Tipper gården til en verdi på over 20 mil. Jon er ikke enig, mener det er betraktelig rimeligere. Så. . . .da er det vel bare å løpe og kjøpe da Jon??
Bilde: Stabburet til Nedre Furuset gård (her skal Jon lagre alle pølsene sine😲)
Noe som jeg mange ganger har fundert over er at små eiendommer i store byer er svindyre (der hvor man ikke kan dyrke noenting), mens store eiendommer på landet (hvor man kan dyrke mye), er meget rimelig i forhold.
Sikkert fordi det IKKE er maten vi lever av, men antagelig noe helt annet, luft og kjærlighet kanskje? Sikkert det vi skal livnære oss på i fremtiden.
Eller vi kan (i all evighet) få den fra arbeidsslaver i frodige land, selv om de utgjør 99% av befolkningen på jorda og vi 1.
Hva om datasystemet kollapser, at skip, fly, tungtransport osv rammes. Matforsyningen til vestlige land kollapser. Da har vi mat til Norges befolkning i ca 3 dager (av det som finnes i butikkene).
På alle de talløse bondegården som er lagt ned i dette landet, hadde de fleste familiene mat gjennom vinteren, av sommeren og høstens avlinger. Pluss at de hadde visdom til å benytte seg av ressursene som finnes i skogen (alle mulige deilige bær).
Vi kommer til Alna Østre Aker. Går gjennom en kirkegård fordi pilegrimsleden går der og der er en grå kloss som vi fant ut måtte være et pissoar🤑
Bilde: Kanskje norges største pissoar?
Kirken heter Alfaset gravlund og har ingen historie å snakke om. Alikevel måtte Jon trosse vær og føre å brøyte seg veg for å se på en plakat midt uti snøhaugene. På plakaten sto det hva en Oldtidsveien er og at HER går den!!
Wow, suprice…..
Bilde: Jon går over lik (bokstavelig talt) for å få med seg historieplakatene, som er plassert på ubrøyta kirkegårder.
Litt historikk var det da. Her ligger Oslos eneste krematoriet og her ligger Tysker- gravene, sirlig stilt opp, så beint som bare tyske tradisjoner tilsier.
I Tyskland har de tradisjon for å begrense plass til blomster. Så her var ingen blomster. Kanskje ikke så rart siden snøen har kommet for å bli.
Den første graven er fra «slaget» i Lillesand på Rio de Janeiro 8. april 1940, den siste fra eksplosjonsulykken på Grønli bryggen i august 1945. Over 2000 tyskere falt i Norge.
Jon forteller at gravene ble flyttet fra Ekeberg og hit på 50 tallet (2956 ). Det skulle ta 20 år før det var noen som ville gravlegges her. Først i 1972 foregikk den første bisettelsen
(stakkars vedkommende, ligge der alene sammen med nesten 3000 tyskere).
Oslo kommune kjøpte denne plassen, som egentlig var to gårder (Arveset gård og Grav gård), for å bruke den til gravlund i 1952.
Grav gård til gravplass. Arveset gård for arveoppgjør etter gravferd😄🤣😩🤫 (spøk).
Uansett, fint at tyskerne fikk en ordentlig gravplass. De fleste av dem var vel like vettskremt som oss under krigen.
Bilde: De 2956 tyskerne som falt i Norge under Hitler (mange menneskeskjebner med dem (hjemme i Tyskland). Der ventet vel koner, barn, mødre og fedre og håpet vel (som alle andre folk i krig) å få hjem sine kjære.
Rett før Alfaset gravlund, som forøvrig er gravplass for flere mennesker fra flere religioner, går vi ned en lang dryg bakke . Jon forteller at han holdt på å bli født her, en uværsfull novemberdag (natt?) i 1958. Bakken heter Kløftabakken . Nå kan jeg ikke finne så mye om Jon’ fødsel på nettet, men jeg googlet engang: SAU PÅ VEÅSEN og da kom det opp masse bilder av Jon, så jeg veit ikke jeg. . .
Mye å si om Jon, han er en dyktig slektsforsker og har t.o.m engasjert seg i mor (veåsens) slekt, selv om de kommer fra Østfold og Sverige, hvor arkivene er «låst» så fant han ut at det finnes mange halvsøsken etter hennes bestemor Anna Lena.
Gull verd for mamma!
Så Jon er snill, så snill at du kan melke han, som mamma bruker si😊.
Bilde: Kløftabakken. Her skjedde det nesten noe noen dramatiske minuttet mens taxisjåføren hadde en fødende kvinne i bilen. Føre var glatt og været snøstormfult en novemberdag/natt i 1958.
Det gikk bra for . .den som verden ble beriket med var. . . .JON 🤩
Vi ankommer det blytunge industriområdet på Alna.
Her som før lå over 7 gårder med dyrket mark, enger og beitedyr, er nå digre Alnasenteret med butikker som overgår alle størrelser, sterkt trafikkerte veier og asfalt overalt. Ikea har også fått lov å bygge her.
Spør meg selv: Hvorfor ødelegge den delen av Oslo hvor det krydde av gårder og produksjon av mat? Hvorfor sette opp foreninger som spyr ut ting vi ikke trenger, som ødelegger matjorda?
Men sånn har det blitt, stakkars jord og stakkars oss. Det går vel opp for oss en dag at vi ikke kan spise penger og ikke dyrke en ødelagt jord.
Blir vel som indianeren sa: ikke før det siste treet dør, vil mennesker forstå at penger ikke kan spises.
Bilde: Gamle bilde av Rustad gård på Østre Aker
Bilde: Nordsæter gård på Østre Aker
Forstår at vi må ha industri, eller MÅ vi egentlig det? Hva med alt unødvendig som produseres? Kunstige behov vi har fått, som gjør at søppel hoper seg opp på jorda vår, som ikke lar seg bryte ned.
Plastik i havet, (tung)metaller som graves ned på søppeldynger, som siver ned i grunnen, ut i bekker, elver og innsjøer. Er det greit?
En dag må vi våkne, håper det blir før det er for sent. Det er våre barnebarn og oldebarn vi stjeler resurser fra,
. . . med alle de små tingene vi gjør i hverdagen, som utgjør store utslag for kloden.
Ja ja, tanken er like dyster som været og omgivelsene i dag, golt og kaldt. Trist og deprimerende, skyver vi det bort, putter det i kjelleren, lukker døra.
Selv om kjelleren en dag antagelig blir full.
Jon hutrer i sin tykke «skjorte» og tenker på gamle dager. Gammel agronom som han er, gremmes kanskje også han over oppførselen vår. Vi snakker om penger og miljø under kaffe og varm sjokolade på Alnasenteret og. . .
for en gang skyld er vi enige.
Med varme drikker i magen og ny rosa genser og rosa hansker, apropos kjøpe (har jo nok klær hjemme) går vi videre, litt varmere enn i stad, går vi opp til Ulven.
Bilde: Med nye rosa votter, ny rosa genser OG rosa striper i buksa (I’m a barby Girls…)
På Ulven skjer det noe fantastisk. Jon viser meg en sti opp på en høy haug, fri for støy og asfalt. Det blir som å stige inn i eventyrland, åser med hvit snø, søte små stier, sola som trenger seg frem i sør, ivrig etter å få skinne litt på oss.
Der var som en liten oase hadde klamret seg fast for å få lov å bli værende og gi folka litt fred og ro på Alna. Vi steg til himmels, opp opp opp
Bilde: En grønn lunge av gamle Ulven gård er bevart, (antagelig fordi det ligger en kirke i nærheten). Heldigvis er det satt av rikelig med jord (gravplass) (om ikke annet) til fremtidens generasjoner. Det skal dem ha👍 .
Her ligger Østre Aker kirke. Takket være kristendommen og da alle kirkene som ble bygget, så finnes det punkter med grønne lunger over hele byen. Takk og pris for Olav den Hellige. Hadde han ikke vært halvt viking, hadde han aldri klart det. Han drepte og drev hellig krig,
ikke så galt så er det godt for . . . Oslo.
Bildene over (2 stk ) Østre Aker kirke med Jon og kirkeplassen med stallplasser. Med hest og vogn/slede til kirken i gamle dager . Ikke skulle vel hestene stå ute og fryse mens storbønder og husmann/kone/barn hørte Guds ord.
Så bærer det i full fart ned til Vålerenga, til pubber og varme kafeer, og restaurantet.
Utrolig fin trehusbebyggelse som er bevart på Vålerenga, små perler overalt.
Bilde: Vålerenga (by sunset inn mars).
På vei dit møter vi tre småjenter som selger bort lekene sine (apropos kjøpe galskapen på Alnasenteret) .
Gammeldags som Jon er (og takk og pris for disse ungene), så hadde Jon småpenger i lommen.
Han ser på alle de de spennende lekene og bestemmer seg for et splitter nytt teatersminkesett.
Jon gir dobbel pris og trekløveret smiler beskjedent og virker fornøyd.
Teatersminkesettet gir han til meg, så jeg kan gi den fine gaven til barnebarnet. Tusen takk Jon, da blir hun nok glad😊
Bilde: Barna: «Vil dere kjøpe de gamle lekene våre, noen nye?» Jon: «Ja, det er klart jeg vil».
NÅ skal det bli godt å komme inn et sted. Apropos vikinger, vi går forbi VALHALL, stadion til Vålerenga, der hvor Odin hersker, hvor det skal være plass til alle vikingene som falt i strid. Valhall har 540 dører og så bred at 960 einherjer kan gå side om side gjennom.
Vet ikke om Vålerengas lekegrind har det, men den er i alle fall (en av) Skandinavia største fotballhaller.
Bilde: Valhall arena, Vålerenga fotballags stolthet (vil jeg tro) , en av Skandinavias største fotballhaller, tar 3500 pers.
Vi ender på Vålerenga Vertshus, det første serveringsstedet i området, grunnlagt i 1989, ikke hønngammalt men veldig koselig.
God service med servitører i fotballshorts og beina på jorda. Var på Time-bar også, og der var ei utrolig hyggelig bartenderinne, som serverte oss en ny drink ved navn MINUS NULL, litt inspirert av noen gale pilegrimsvandrerne som var innom der.
Vi ble til de smale timer, for kroppen trengte mye varme og bearbeiding (av opplevelsene;) ❤
Tusen takk for turen!
8. etappe Pilegrimstur Stange-Hamar 12.mai 2018
SØRGEMASJ
Turen starta ikke bra. Kom for tidlig til T-bane vi kulle ta sammen. Den gikk bare til Majorstua. Det ble bare tull med trikk tilbake og dårlig tid. . .
På T-banen gikk termos lekk, alt skifte-tøyet i sekken ble vått,
– det rant ingefær-te av alle klærne.
Hang de til tørk utenfor sekken og bordet på toget, , som en annen tater.
Kaldt var det også, så får vel kjøpe klær igjen (jeg som er miljøaktivist). Nøden lærer nøgen kvinne at gå på kjøpesenter.
Ellers var turen som følger, Jon var sur pga røykesug (han slutter å røyke på alle turene). Til hans forsvar, var han også forkjølet MED sjåførnakke.
Jeg var vel heller ikke helt i modus pga det som har skjedd den siste tiden. Hadde håpet å minnes mamma gjennom tur til Prøysenstua, men den var for langt unna. Prøvde komme litt i stemning ved å synge Alf Prøysen s «Vårvise» for Jon, men den ble sånn passelig mottatt.
Og når vi kom til Domkirkeodden på Hamar, hadde svenskene vært der og rasert den flotte katedralen. «Danskene» hadde fjernet katolisismen (med en øyebryns -heving) og satte inn ny biskop, og dermed var Norge luthersk. Høysete var flyttet til dit vi kom fra (Oslo).
Forstår ikke at vikingene, i utgangspunktet, tillot at korsfarerne og han blodige Olav den hellige kristnet Norge ‘in first place’.
Vikinger? Som var vant til kamper og tokt? De kunne vel forsvart seg?
I bunn og grunn var det jo vikingkonger som kristnet Norge, som hadde sterk tilknytning til England og Irland og de keltiske klostrene, hvor de fikk sin utdannelse.
Tenker det sier noe om at de «menige-manns-vikingene i gata. De var nok ikke så brutale som historien prøver å fremstille dem, eller som korsfarerne og de som skulle tvangskristne land etter land.
Ikke rart muslimene er sinte på oss, vi har en historie som viser systematisk utrydding av dem, (med hellig krig, drepe i guds navn), vi. . .- akkurat som dem idag.
Hvorfor i all verden kunne ikke langhusene få stå, Tor med Hammeren få fare sint ferd over himmelen, med redskapen sin
(noe han gjør allikevel) og hvorfor kunne ikke det sterke, naturglade og det friske, flinke båtbyggerfolket, fått leve i pakt med naturen slik de alltid hadde gjort?
Tenk deg hvilken innskrenking i livet kristendommen måtte gi for vikingene, ikke danse, ikke drekke, ingen heisaturer med dragebåter sine over de 7 hav osv.
Sånn sett, er vi mer vikinger nå enn i middelalderen, i den overgangen. Mye av kyskheten og skammen er blitt borte, men dessverre mistet vi kontakten med naturen på veien.
Så når vi kom til Domkirkeodden på Hamar, var det bare kaos, ikke nok med at Norge hadde blitt luthersk og tvunget vikinger til merkelige skikker, som å gå til digre bygninger for å renses, be om ditt og datt, tilgivelse for synder de ikke viste de hadde gjort (be om tilgivelse for å være menneske) osv.
Nei, vi mista landet til lille Danmark, bare pga et biskop- skifte og krig igjen, fordi (plutselig), var ikke det katolske godt nok lenger!
Nei, nå var det den lutherske lære, som av en eller annen grunn, var mer hellig. Så da tar vi en hellig krig igjen da dere?
Hadde vikingene fått styrt Norge, hadde aldri Danmark og Sverige fått rappa det fra oss i 400 samfulle år. Under Danmark: 1537-1814 og senere Sverige: 1814-1905
Rart å tenke på at mormor vokste opp under svensk styre. Og hennes mor kom som gjeterpike fra Sverige til Norge på 1860-70 tallet.
Jon er jo en kjernekar også da (selv om han er kresen og bortskjemt). På oppdrag fra mamma forsket han på Anna Lenas slekt (mors mormor) og fant ut om hennes mange ferder mellom Sverige og Norge.
Men tilbake til kristendommen, med den kom f. . .skapen.
Fra å være et selvsikkert, stolt, sterkt folk, ble vi indoktrinert med at vi var fulle av skyld og synder. Trykket ned og hjernevasket.
Utrolig at vi tillot det.
Vi ble så svake av den nye troen, at vi ikke engang greide å forsvare vårt eget land. Underkuet av den nye loven som vi var, så vi apatisk på at Danmark overtok hele kongeriket.
I Norge har det bodd folk i over 10 000 år. Så den kristne epoken varte forsvinnende lite i den store sammenheng. En kan vel si at Norge så og si er «av -kristnet» nå. Folk gjør som de vil.
Men det er vel ingen epoke i Norges historie som har hatt mer ødeleggelser enn i den kristne epoken (1030-1945).
– Olav den «hellige» s dreping og herjinger (ferdig kristnet i 1030)
– Kalmarunionen (1389- 1521), en union mellom Norge, Danmark og Sverige (Sverige trakk seg ut etterhvert)
– så sto vi der støkt med Danmark vi da, svake som vi var etter svartedauens kvinne/ mannefall i 1349, hvor 60% av befolkningen strauk med.
– så kom den nordiske 7 årskrigen (1563-1570) hvor Østlandet (minus Akeershus), Oslo, Sarpsborg, Skien, Konghelle og Hamar ble brent og ødelagt.
Vi mista Jemtland og Herjedalen.
Vi mista landet vårt til Danskene og Svenskene.
Ikke rart nationalfølelsen står sterk i den norske folkesjela. Den ligger nedarvet fra våre foreldre, besteforeldre, oldeforeldre , tippoldeforeldre osv. 400 -500 år er ikke så lang tid når en begynner å regne slektsledd bakover.
Svartedauen tok livet av 7 millioner mennesker i Europa. Norge var det landene som ble hardest rammet, vi ble nesten avfolket i dette lille landet og det gjorde oss sårbare. Fra å være 450 000 innbyggere, ble vi redusert til ca 200 000. Fra å være en liten stormakt på 11 og 12 000 tallet, (hvor vi la under oss Grønland og Man, Island og Jemtland), ble vi redusert kulturmessig, økonomisk, og politisk. Styresettet gikk det i oppløsning.
Mange gårder mistet hele familier, lå der øde og forlatt. Derav navnet Ødemark mange steder.
Mamma’s mor kom fra gården Ødemark i Svindal i Østfold.
Denne avfolkinga i bl.a Norden var antagelig årsaken til at Norge, Danmark og Sverige slo seg sammen og dannet Kalmarunionen. Så ble de en liten nasjon tilsammen, i alle fall.
Sverige gikk etterhvert ut av unionen, og Danmark benyttet vel sjansen til å holde grepet om oss en laaang stund til. Det tok oss 150 år å få opp folketallet i Norge.
Norge er også et langt land, hvor det tar tid å samles. Klart det skulle mer krefter til for oss å samles (og tid til å enes), enn for Danmark,
– de kunne jo bare sykle noen km så hadde de samlet hele riket til møter og kamp!
-mens vi måtte stå på ski ned stupbratte fjell, ta robåter over islagte fjorder og reise i ukevis for å komme til sentrale strøk hvor møter fant sted.
Ikke rart det tok tid. Og ikke rart vi er harde og kalde. Liksom ingenting som var enkelt i dette landet her.
Utrolig at vi i det hele tatt klarte å bli frie igjen. Det må ha krevd styrke fra Lindesnes til Nordkapp.
Vi krevet mye makt under både det danske og svenske styret (1814-1905), men måten vi ble GITT til svenskene på, det ergret nordmennene. Danskene ga oss til Svenskene, som en slags plaster på såret, i det de kalte Kieltraktaten (som hadde med Napolionskrigen å gjøre, der svenskene var med).
Det irriterte nordmennene. Senskene irriterte oss mer og mer. De ville snik-kontrollere oss og det gjennomskuet de fleste. Partiet Venstre ville ut av det dårlige samarbeidet med Sverige, men det blinde partiet Høyre, synes det var helt greit å spille på lag med en dominerende storebror,
-til tross for at Sverige hadde hovet til seg de historisk norske riksdalene Båhuslen, Jemtland, Herjedalen, og bygdene Idre og Særna i Elverum.
Er på linje med det de herjer med nå, slår sammen kommuner over hele landet, enten det er fungsjonelt eller ikke. Stå på Finnmarkinger!!!!
Er 1/4 + 1/8 svensk sjøl, så skal kanskje ikke rope så høyt. Men til mitt forsvar, så er det Kieltraktaten sin skyld, som førte til åpne grenser og naturlig samarbeid på tvers av Norge og Sverige.
Vi får være stolte av Venstre og av forfedrene våre, som gjorde det de gjorde, skrev grunnloven, krevde selvstendighet, truet med krig og satte inn egen konge. De hadde ikke godt nok forsvar i 1814, men i 1905 mente de nok at de hadde det.
Kanskje vi får tilgi svenskene også, for at de ødla domkirka på Hamar.
I denne 7- årskrigen var svenskene alene mot Norge, Danmark, Lubekk, Litauen og Polen. Vi har jo også rappet land, i vår storhetstid, da landet ble kalt Norgesveldet (som beskrevet over).
Selv om det tok over 50 år å bygge Hamardomen, og selv om det var arbeidsmenn fra hele Europa som sto på,
– og selv om det kosta blod, svette og tårer å bygge den
– og til tross for at den ble bygget på en umulig plass, med stupbratte svaberg og vann som var i veien
(Domkirkeodden ble fylt opp med enorme mengder masse for at det skulle kunne ferdes folk der).
En munk-lignende person vi traff kunne fortelle at de måtte bruke stige for å komme opp til kirkedøra under byggingen på 11 000 -tallet.
Han sa også at han synes ruinene (med det enorme glass-bygget rundt) er finere enn den opprinnelige katedralen, pga det unike lyset som slippes inn fra glassvegger og glasstak.
Men gud veit hva de gjør med den drivhuseffekten det må bli i det huset. Folk må jo bli kokt på gudstjenesten der inne .
Dessuten «la de ned» denne kirken en stund før den ble rasert, de mente den ikke var brukanes til datidens kirkeaktiviteter (eller noe sånt).
Eller sagt på en annen måte, Oslo overtok hovedsete for hovedbispedømme og Hamar mistet sin makt.
Men det er en ting jeg ikke forstår? Dette var jo en steinkirke som måtte være bunnsolid. De hadde brukt 50 år på å bygge den opp, så hvordan i himmelens navn klarte svenskene å rive den ned?
De hadde ikke bulldoser, ikke gravemaskin, ikke bombefly på 1500-tallet.
Tenk å være så skadefro og full av f . at du bruker rå håndmakt, slegge, spett. . .på å rive et så enormt stort og fint bygg. De måtte ha brukt ukevis på det, mnd., år. . .
Ikke rart vi hater svenskene.
Ja, jeg vet at den brant, men stein brenner da ikke?
Huff, det er så en kan skamme seg over å være menneske. Vi sier at dyrene er rå og brutale, men de er ikke djevelske og utspekulerte som oss.
Nå er den tapt for all tid og ingen i hele verden orker/gidder/ ønsker bruke 50 år på å bygge opp noe som var så solid. I dag setter vi opp brakker overalt og kaller det skoler og rådhus.
Men hvorfor måtte de absolutt ha en diger katedral på et spist svaberg uti dype Mjøsa?
Det måtte ha vært veldig viktig for dem og ha den AKKURAT der! Tror ikke akkurat at veier, boligfelt o.l hindret dem i å velge en enklere plass!
Nei, det var nok en gammel visdom som de måtte følge, selv om det innebar det største strevet i manns minne.
Hamar var i 400 år (fra 1152) bispesete på Østlandet og en av de fire mest betydningsfulle byene i Norge. De fikk Hamar-domen, kloster, rådstue og skole. Så kulturlivet, handelen og service vokste frem.
Og bygging og plassering av Hamardomen var et internasjonalt samarbeid.
Allikevel var det det Norske Pentagrammet som ble brukt ifm plasseringen.
I Norge finnes et religiøst symbol så stort at det dekker hele den sørlige delen av landet, og strekker seg fra Trondheim til Tønsberg, og til Orkenøyene i vest og Østersjøen i øst?
Hele Sør Norge er dekket av et pentagram (femtakket stjerne = gammelt religiøst symbol) som fremkommer ved å trekke linjer mellom kirker, klostre og steder med religiøs betydning.
Dette ble utført i løpet av ca. 200 år Det var vikingkongene som først kristnet landet, sammen med keltiske prester og munker.
Slike religiøse pentagrammer finnes også i Syd-Frankrike og de gamle egypterne hadde mye visdom om dette.
De som utførte denne storslagne konstruksjonen (som bare kan ses på kart) må ha hatt store kunnskaper i geometri og astronomi, og må ha vært sterke i sin tro på prosjektets betydning, fordi de bygde kirker og klostre på de mest usannsynlige steder i landet, for at det skulle passe inn i den hellige geometrien.
Det er et spesielt pentagram som opptrer på himmelen hver gang Venus står mellom jorden og solen. Det skjer 5 ganger i en omløpsperiode. Dette fenomenet tegner en sirkel som det tar åtte år å gjennomløpe, og ved å tegne et himmelkart og plotte inn punktene for hver gang Venus er nærmest jorden, finner man spissene til pentagrammet.




Adelsmannen Ogmund Saxason bodde her. Han var lagmann, øverste dommer på Opplandene og døde antagelig i Svartedauen.
Fra 1614 ble Sakslund privilegert adelig sætegård og tilhørte i mange generasjoner adelsætten Bjelke. Det var Hans Bjelke som i 1652 ga altertavlen til Stange kirke. Her var hovedsetet for et gods som blant annet lmfattet 11 andre gårder i Stange.
Men Bjelke-ætten levde over evne, ved omtrent 1700 hadde de over 12.000 riksdaler i gjeld og måtte etter hvert pantsette og selge det meste av godset. Østenden av hovedbygningen er bygd i mur, og steinene er tatt fra ruinene av det gamle Hamar (som svenskene brente på 1500-tallet).
Bilde over: På Elton gård gråt vi mest over det eldgamle treet de hadde hugget ned på Elton.
Gamle trær er viktige som leveområde for sjeldne arter av sopp, lav, mose og insekter, og viktige for fugler og flaggermus. Hule trær er spesielt verdifulle.
Bilde over: Bjørkealér og andre alér var det mye av.
Bilde over: Herberge for pilegrimmer, i nærheten av Søndre Nøttestad gård.
Bilde over: Jon har blitt helt orange i fjeset, for han synes det lå så mye søppel utenfor denne herregården. Navn på gården er en gåte, på en måte 🙂
Bilde over: Kjeverud skole (er til salgs)
Over:
Ottestadstien går gjennom et frodig jordbruksområde. Åkerarealene preger landskapet, men her er også hamnehager og skogholt. Langs stien er kulturminner og spor etter eldre driftsformer samt et rikt plante- og dyreliv. Berggrunnen består av kamborsilurske bergarter – kalkstein og skifer. Løsmassene er et mektig dekke av morene med enkelte markerte kalkrygger.
15 grunneiere gikk sammen om å gjøre landskapet tilgjengelig. Den følger gamle ferdselsveger, åkerkanter og gardsveger. Vegen går over Atlungstad aquvit -brenneri (noe Jon var over gjennomsnittet interessert i).
Hele stien er på 16 km (de 12 neste bildene er fra denne stien).
Bilde over: Starten på Ottestadstien.
Bilde over: Atlungstad gård, som stammer fra vikingtiden og betyr Aslaug (MorVeåsen) som igjen betyr «gud» og «viet til». Så da ble det litt fokus på mamma allikevel. Store gods og høye herrer var ikke noe for mamma, men små koselige stuer er mer henne. Og det så vi også, se nedenfor:
Og denne gamle vogna ville hun likt😊
Bilde under: En rast ved Mjøsa, langs Ottestastien.
På Ottestadstien kom det en 4-hjuling i full fart, med ei voksen dame og en eldre mann. De parkerte rett ved siden av oss, der vi satt fredelig og spiste og kranglet om brunost og mandeldråper. Vi hilste pent, dama kommanderte mannen ut av farkosten og til å bære store halvråtne stokker. Jeg skvatt, for trodde vi hadde gjort noe galt, men de jobbet uforstyrret med et halvt øye bort på oss. Den gamle mannen var skøyeraktig og fleipet med en diger kjempe som lå der i grøfta, som han mente de skulle greie å få opp i tilhengeren.
Vet ikke hva som gikk gjennom hodet til Jon, men jeg la merke til myndigheten i kvinnens stemme og måten å være på. Jon sier titt og ofte at jeg er sjefen og han dilter etter for halv pris. Men sannheten er jo en helt annen, Jon har bukta i begge ender ;)))))
Vi fikk aldri tid til å reflektere over denne hendelsen, men du får skrive i kommentarfeltet Jon. Nå har jeg brukt tiden vi gikk på tur (6 timer) pluss 2 x 6 timer på denne skildringen, så litt kan vel du også bidra med? Hææ. . . . ? Denne turen blir ganske så temmelig ensidig, hvordan du opplevde ting, vet jo ingen !!!!!
Bilde over: Overalt var plakater med fakta og spørsmål om dyre og plantelivet i nærmiljøet.
Bilde under: Her var bonden og budeia dypt uenig om det var impregnert hæssastaur på skigarden eller ikke. Egentlig ser det nesten ut som de snart tar fyr!
Vi traff en sveiser (kanskje han var det) kom syklende. Han var blid og sa at han hadde ikke tid til verken å gå pilegrimsturer eller ta ferie (men snakke lenge med oss, det hadde han tid til:).
Han måtte passe gård og grunn og dyra hver dag. Han hadde ikke hatt ferie siden 1970. Vi (i alle fall jeg) fikk en bestemt følelse at vi liksom bare var til pynt, siden vi kunne spradet rundt på Pilegrimsturer, istedenfor for å gjøre et ordentlig arbe.
Så måtte bare fortelle han at vi begge var bønder (Jon var riktignok det på 80, men samma det). Fortalte om Veåsen og Telemark, «ALLE» dyra der osv.
Da fikk pipa en annen lyd og vi var plutselig med i det gode selskap, blandet dem som har skjønt DET.
Det skal sies at Stange -bonden var ordentlig trivelig!
Bilde under: Her synes Aqevit-brenneriet på Atlungstad i bakrunn.
Under: Jon I Mjøsa, som han sa.
På Atlungstad gård skjedde det nok endel ting. Det var flere driftsbygninger og utstilling av antikk, bl.a gråtass (eller skal vi heller si Blåtass)
Hamar har vist blitt et høysete igjen. Store forandringer, til det positive. Var der sist på 70-tallet, da var det så dødt og kjedelig atte. . . Den gangen tok vi Skibladner til Hamar, spiste is og dro hjem igjen.
Men du verden hvor livat det var nå. Fin strandpromenade, fortausrestauranter, aktivitetspark for barn og ungdom. Det var liv overalt.
Under: Den innbydende strandpromenaden med vollyballbane, rullebrettbaner, lekeplasser med karuseller og spennende arkitektoniske løsninger . Tommelen opp for Hamar 👍 vi (fikk nesten lyst å leke selv, eller . . ikke du da Jon, du var jo så sur . . . . eller sulten heter det).
Ikke så mye folk akkurat på dette bilde, men stranden var lang og det var liv der også.
Over: Mange fine hus langs strandpromenaden. Her et med terrasse på taket.
Over: Hamar har virkelig skjønt det. Det er mange hyggelige tiltak de har satt igang for at innbyggerne skal trives. Blant annet dette klokketårnet ute i vannet, som med jevne mellomrom spilte vakkert klokkespill.
Bilde over: Her var noen artige kunstverk som det var noen spørsmål knyttet til . Kunst som appelerte til fantasien. En statue/ hadde to hull og det fikk straks fantasien til Jon å løpe løpsk.
Apropos. . . . Jon gikk og holdt seg lenge. Det vil si, han gikk ikke på «do» før flere timer etter at han sa han måtte.
Han var være enn ei kjærring, kunne ikke sette seg ned noen steder.
Rart det skulle være så vanskelig. . .?
Gutter trenger da heller ikke sette seg ned, så jeg skjønte ikke hva som var problemet?
Han holt seg og holt seg. Foreslo flere steder, men NEI, de var ikke godt nok.
Til slutt måtte det gå på helsa løs, med urinsyre i blodet osv. Fleipa med at det var nok best han ikke «satt seg ned» for tenk om noen fikk se . . . . . de ville få sjokk.
Så Jon var nok ikke helt seg selv på denne turen. Natur var det overalt og vår og varmt nok var det, til å både å stå og sette seg ned.
Over: Vi nådde Domkirkeodden, og her var satt opp et tun med gamle hus fra distriktet. Fantastisk tun. Tenk å bo i et sånt hus?
De er nok litt mørke inni, men utenpå er de helt konge.
Det er hus uten glava-støv, hus som puster uten de nye reglene om vakumpakket rom, hus uten tråløst nettverk, sunne hus med sjel!
Under:
. . . og brudeparene forfølger oss på disse turene (kanskje ikke så rart, siden det er kirker vi oppsøker 🙂
Under: «Hallo Jon, skal vi leke at lissom jeg bor i dette huset og du i det andre, også kunne vi besøke hverandre og sånn og kanskje vi kunne . . . . gifte oss, når vi blir store» ? 🙂
Under: «Her er gangen min, Jon. Her kan vi sitte og drikke saft og sånn . . . . når du kommer på besøk»!
Over: «Her går trappa opp til rommet mitt Jon, men jeg tror ikke du får lov av far å komme opp der . . . .»
Bilde over: Tradisjonen tro hadde Jon med seg en ny full tørkerull. Kjekt å ha, selv om det bare var en tur på noen få timer, en vet aldri når såntno kan komme til nytte.
Og turen denne gang gikk radig, (det hjelper å trene en gang i måneden)
Vi gikk 2.1 mil på 6 timer (med matpause). Det må bli mer enn 1 km i timen (som er vår rekord). Du får regne ut hva den nye tiden blir du Jon!
Kanskje vi kommer til Nidaros for tidlig, huff det ekke bra. Jeg trenger disse 6 årene jeg, på å forberede meg. Opp alter- gulvet og greier. . . .
Men en vet aldri hva som skjer. Kanskje vi kommer til Nidaros på en dårlig dag, slik som denne dagen, hvor Jon verken vil ha pizza eller øl. Og da veit en aldri, kos det går. . .
Vi redda oss såvidt denne gangen, for budeia reiste kjerringa/gubben, ellers veit en itte åssen det skulle gått . . .
– M O T at Jon lovet å hjelpe til på Veåsen.
Dette blir gåter, men Jon skjønner det og det er viktigst,
-for nå er det skrevet ned her, så det ikke skal glemmes. En gårdsgutt er mye mer verd en gull og feit gullsalami.
Apropos kirkegulvet, her er en dialog vi hadde før turen:
Ja, snart ferdig med forkjølelsen og da går alt så mye bedre!
Snart? Sengeliggende enda?
Neida, men har fortsatt halsen.
Uff, ikke bra. Få i deg hvitløk, fersk ingefær og mye vann med litt sitron i. Pluss mye søvn. Så blir du bra til lørdag👍
Ok. (sier jeg og følger ikke en dritt av det du sier😁)
Gå å vær syk da……
Så så, jeg er like sta som deg…
Det skal vel litt til😜
Ja, der er jeg enig med deg.
Du er «værst» 😊
Ikke så høy i hatten nå 🤠
Nei. må innrømme min 2 plass. Jeg må vel gå etter deg opp kirkegulvet også? Bare så du får vist det??😉😁
Skal ikke du holde slepet da??
Ånei! Minst mulig klær!! Du har lovet meg…. når vi er gifte😍😘😚😀
Ja naken opp Nidarosdomgulvet blir noe å skrive om og ta bilde av 👻
For my eyes only 😰
Du mener vel mine? Jeg må jo sitte på benken og ta bilder!!
Skulle vi noengang finne på å gifte oss – og det i gamle Nidaros, ja da er det andre som tar bilder😁
Hakke sett noen andre fotografer på hele turen til nå!!! Så du tror vi er så viktig at noen vil ta bilde av oss🤣😂 nå må jeg le….🤩🤩🤩
Vi må jo selle sjæla vår til se og hør for å få råd til presten☺
Og øl
Amen
———–
Huff, mye tull med oss to, skal tru hvordan det egentlig går? Kommer vi til Nadaros på en dårlig dag, så ender det vel som i dag, at Jon verken vil ha øl eller pizza. Men nå har han lovet å hjelpe meg på Veåsen, fordi jeg reiste kjerringa, så da skrives det her så det ikke glemmes (enda en gang)! En gårdsgutt er mer verd enn all verdens feit gullsalami (gnu det inn).
Kanskje det går an å love det i Nidarosdomen også (istedenfor det klassiske). Da blir det vel omtrent sånn:
Presten: Kjære brudgom, du som her står, kan du love på tro og ære at du vil hjelpe May-Britt på Veåsen i gode og onde dager, til døden skiller dere ad?
Jon blir selvfølgelig overrasket og sjokkert over det presten sier. Han forstår fort at presten er bestikket og manipulert av budeia, men siden Se & Hør er tilstede, så tør han ikke annet enn å svare JA
Så levde de lykkelige alle sine dager, i alle fall budeia🤩
Takk for turen!
Bilde over: Trofast får pizzarester. Hvem kunne tro at DET skulle bli så stor kommers, men det ble det! Den historien får bli en annen gang!
Gjenstår å se om klokkene ringer for deg da Jon ❤😉
Piegrimsleden 9 etappe Hamar – Veldre
1-3 juni 2018
Forfatter Jon Kjell Andersen (tilføyd av MB 😉
Bilde 1 Jon med frisyre
Vi pleier jo å starte med en selfie. Det glemte vi denne gangen. Så her er et fra senere på turen. Som ble litt utenom det vanlige.
Et lite forord før fortellingen er også viktig:
Mai måned 2018 ble den varmeste i manns minne (skriver det slik for å terge reiseleder!!) siden de begynte å måle temp., nedbør,vind og bølger.
Og det fortsatte inn i juni!
Vi startet derfor med litt planlegging via SMS. Jon: skulle jeg bestille overnatting?
May Britt: Greier vi å gå så langt i varmen? Jeg tenker på hunden. J. Skal vi ta et sent tog til Hamar og gå om natta? MB. Nei, jeg har jobb etter jobben. J. Utsette tur?
MB. Nei vi utsetter ingenting. J.Ok! MB. Vi overnatter ute – ingen fare i denne varmen, så kan vi gå akkurat så langt vi kommer. J. Hva med hunden? Skal vi ta en tur i Nordmarka istedet, gå fra vann til vann så hunden får bade? MB. Vi kan dra til Hovedøen – overnatte der! J. Har vært der – hendte ikke en dritt jmfr. sangen …… det hender så mangt…. MB. Pingle. ..har tenkt, og jobbet meg inn. Sent tog fredag, overnatte billig i Hamar. Starte tidlig, tidlig med å gå! J. Ok! Sjekker overnatting, overnatting Veldre må avklare hund med andre gjester.
Fredag 1 juni – avreise.
MB. jeg er klar til å reise nå! J. Ok, går ned på t-banen. J. Er du på toget? MB. Ja, fremst. J. Ser deg ikke! MB. Har gått på feil tog-sees på jernbanetorget. J.Ser deg ikke der heller. MB. Egon – kommer du?
Og så møttes vi utenfor Egon. May Britt og jeg – men ingen hund!? Hvor er…?
Du sa det ikke var lov å ta med!! Joda men det må avklares med de andre gjestene. Får vi nei kan jeg sove ved et åpent vindu og la hunden sove utenfor, bare binde lenka til beinet!
Da fikk jeg det blikket av May Britt, som mange kjenner til!!
Du er…. nei glem det. Vi tar en øl før toget går. Vi fikk oss en øl og hun spurte hvor vi skulle overnatte i Hamar. Jeg har ikke bestilt, svarte jeg.
Nytt blikk….. lenger denne gangen.
Pass på sekken min, jeg må kjøpe meg en hengekøye!!
Derfor må jeg skrive om turen denne gangen!
Så vi ankommer Hamar en nydelig og varm fredagskveld, litt før klokken 22.00. May Britt kommanderte oss til å finne en matbutikk da hun måtte ha tau til å henge opp køya med. Mens vi lette etter det gikk vi forbi torget og der var det ølfest så det holdt. Hamar er en fin by med 31 000 innbyggere, ligger flott til ved Mjøsa og er fylt med severdigheter. Anbefales!
Men vi gikk ikke på ølfestival nei.
MB fant sin hyssing, dvs. hun kjøpte 5 ruller à 80 meter med sånn tråd som mamma pleide å knyte rundt innpakka kjøtt som skulle i fryseren!? Vi ruller det ut og tvinner det sammen når vi kommer på Domkirkeodden sa hun. Jeg sa ikke noe – var allerede pålagt å skrive.
Bilde 2 MB med hyssing
Klokken 23.20 er vi ute på den vakre odden, som er et naturminne på 8 dekar og det er fredet. Mest interessant er det såkalte Geitryggenområde som stikker ut i Mjøsa helt ytterst. Tenk å kunne stått her for 800 år siden!
Bilde 3 Domkirken i kveldssolen
Securitas kom kjørende og lyste på oss – lurer på hva de skrev i loggen sin? De turte ikke å snakke med oss.
Med MB føler jeg meg litt som Solan og Ludvig i Aukrustfortellingene. Solan er såklart HUN, som alltid hopper lett på fot; det må vi prøve, det må vi gjøre, kom igjen. — Jeg er Ludvig. Hun ba om å få låne kniven min – jeg har mye i sekken og blir mobbet for det men når det trengs er jeg bra nok.Vi gikk forbi redningsbøyer og «Solan» vurderte å kappe tauet av en, slik at vi slapp å tvinne. Da satte «Ludvig» seg opp mot øvrigheta: Det er fal`i det!
Men tvinninga ble ferdig i mørket og gresset var vått. Mjøsa fordamper innover land. Det ble bestemt at vi skulle legge oss i en svalgang på et av museets hus!?
Køya måtte bindes opp og så lå vi tørt. Der brøt vi en regel eller tre til men klokken 02.00 var vi rigget. Sjefen i køya og jeg på gulvet.
Bilde 4 MB hengekøye
Vi våknet av en bil – tidlig. Lå rolig, i håp om at den kjørte videre. Neida, den stoppet – skritt hørtes, etter en stund ble en bildør lukket og bilen kjørte. Da bestemt vi oss for å pakke sammen og begynne på turen, klokken 04.30 lørdag 2 juni.
Og hvilken morgen, og hvilket flott sted. Stillheten og lyset er utrolig! Jeg trodde at museet bare var de husene som stod nedenfor Domkirken men neida de «fulgte oss» mens vi gikk langs Mjøsa nordover.
Bilde 5 MB på veg mot utgangen ved odden
Bilde 6 milsteinen
Langs hele den vakre stien var det laget klatreløyper oppe i trærne men «Solan» var ikke klar for det ennå. Vi satte oss ned og tok litt frokost.
Norsk jernbanemuseum ble etablert 1896 på Hamar. Norges eldste tekniske museum. Bl.a. står den gamle Kløften stasjon her. Vel verdt en tur.
Dette er det eneste stedet jeg har vært på i Norge hvor de ikke har lagt en vei mellom vannet/elven og rekreasjonsmulighetene. Flere kilometer lang. Smart tenkt Hamar!!
Bilde 7 MB over brua
Bilde 8 furua-odden
Så trakk stien ut på vegen og vi gikk en tidlig og varm morgen forbi hus som ennå ikke var helt våkne. Ikke bilene heller. Vegen ble sti igjen og vi tråkket inn i Furuberget, berggrunnen består for en stor del av kalkstein og et stort område er fredet. Der står nemlig en av de store kalkfuruskoger.
Lederen av småbrukarlaget heter forresten Furuberg men hun er fra en annen kant av Hedmark. Dyktig hun!
Og her må Hamar få litt kjeft! På stien sto det skilt til en bygdeborg og den bøyde av pilegrimsleden. Men vi er på tur så den kunne vi ta en titt på. Bygget på 4-500 tallet, og ingen er helt sikre på hva de har vært brukt til. For det har vært mange rundt om i Norges land.
Så vi fulgte stien og endte opp her:
Bilde 9 kalkbrudd

edf
Steens Kalkverk, opprettet 1898. For murkalk til bygningsindustrien. Nå eiet av Franzefoss miljøkalk, leveranse vesentlig til landbruk og innsjøer.
Ikke bra skiltet. Men sola skinte og dagen var ung, vi vandret videre. Gjennom landbruksområder hvor grøden skriker etter vann. Dette ser ikke bra ut og den vannflaska vi bærer på må vi nesten ha sjøl. Au Au!
Stien fulgte et lite stykke kommunegrensa mellom Ringsaker og Hamar, muligens det var Furnes dengang før det ble slått sammen med Hamar. Som mange andre steder virker det som om de har kjeklet om småting og lagt grensa bare for å terge naboen. Sånn er vel vi mennesker.
Vi kom til en gård med mange sauer og lam gående og da skiftet stemmeleiet til turleder seg igjen. Ble så grann og blid i målet att. Jeg benyttet anledningen til en pust i bakken og mye vann.
Så bar det ut på bilveg igjen, ikke store vegen og heller ikke store trafikken. Raskeste var en på rulleski. Vi ankom Furnes kirke med store og lille Deglum vakkert inntil.
Bilde 10 Stor Deglum
Var med i serien «Herskapelig»
Furnes kirke er en korskirke fra 1707, bygget i stein fra Domkirkeruinene på Hamar og i mine øyne meget vakker. Nå er ikke jeg noen gudfryktig mann men det å gå på en kirkegård og titte på gravstener og meditere litt under gamle høye trær – det gir litt mening. «Solan» tar det litt mer med ro, breier ut pleddet og strekker seg litt eller tar en matbit! Det var her vi fant ut at vi hadde glemt en selfie i starten på turen og at tauet til hengekøyen passet som min nye frisyre?
En gravsten fortalte om far -født i 1875 og død i 1932, mor født 1877 og død 1967. Barn; født 1902 og død 1914, og 1905- 1915. Kan bare fantasere om en sterk mor som bærer på flere sorger over så mange år.
Bilde 11 Furnes kirke
Videre i varmen. Vi begynte å merke det nå. Trasket langs Gamle Kongsveg og her må vi sende en klage til Pilegrimsleden. Vi så ikke noe merking på en stund og fortsatte i god tro – som pilegrimer flest. Så møtte vi vegarbeide og støv.
Bilde 12 vegarbeide
Men ikke rådløs selv om jeg skulle ønske jag var trådløs denne dagen. Inn til nærmeste hus og spurte meg for. Joda, pilegrimene gikk forbi her på grusvegen, bare fortsett 1,5 km til et kryss så er dere der. Takker! Lurer på hva de gjorde de som gikk leden for 800 år siden. Hang de noen merker i trærne eller la de pinner på bakken? Sånn som skogfinnene og taterne? Tror ikke mennesker var dumme på den tiden Vi er vel ikke det vi heller men korttenkte og mer makelige kanskje?
Nest etter søvn så bruker vi vel mye av døgnet på å transportere oss fra A til B og eventuelt C og D for så å komme tilbake til A. Helst så raskt som mulig. Og skrotten henger med men «sjela» blir hengende etter. Tankene blir liksom «en runde bak». Når man går rekker alt å være med samtidig og man kan kaste overskuddet av tankene undervegs. Er det forresten miljøkriminalitet?
Vel, vi gikk videre i varmen. Tømte vann over oss, jeg hadde en caps på hodet men May Britt hadde bare hår. Vi merket det nå. Gikk ikke så fort lenger. Og vi hadde havnet utenfor leden selv om vi gikk like langt viste det seg på kartet etterpå.
Bilde 13 May Britt vann/våt
Men vi kom innpå igjen og kunne skue ut mot Brumunddal i det fjerne. Og midt i synsfeltet – et høyhus? En skyskraper i Brumunddal? Vi spurte noen i byen da vi kom frem. Joda, det var huset has` Bukkart det! Arthur Buchardt, forretningsmann og eiendomsutvikler, delvis oppvokst i Brumunddal. Bygger verdens høyeste trehus. 81 m. Og 18 etasjer. Wow! Brannsikkert bygges det også. Helt klart et trekkplaster for stedet og kommunen. Det svinger på bygda!! Bruk norske produkter og know how!! BRA!!
Bilde 14 Kongsvegen/Jevanolvegen
(dette var vel ikke rett bilde Jon? Neste gang får du sette inn bildene også sjøl, sitat slutt😂)
Vegen sluttet som idyllisk bygdeveg, ble større og asfaltert. Vi gikk under E6 og inn mot byen som kalles «Dala» og er største tettsted i Ringsaker. Ca 11000 innbyggere og alle er trivelige! Vi hadde en plan: 1. Polet – avslutninsdram til i kveld. 2. Minnebrikke til lederens mobil -stakkars, hun pleier å ta 1000 bider og hadde bare fått tatt 10!! 3. Hatt til May Britt og 4. Øl og mat! Nummer 5. kjøpe med oss kveldsmat.
Vi kom inn i byen som to cowboyer i en westernfilm. Alle stirret men sa ikke noe.
Etterhvert tødde de – vi – opp og fikk kontakt. Koselige Dala.
Vi fikk ordnet alt i byen og tok oss god tid. En flott treskulptur av en trelastarbeider sto på torget også. Så var jo trelastbedriften Berger Langmoen den største arbeidsgiveren her .
Bilder 15 MB solhatt
Bilde 16 tremann brummunddal
Vi takker for gjestfriheten og tråkker videre ut av byen. Ikke som cowboyene som rir mot solnedgangen nei, mere som to slitne tiggere under en hard sol. Vi lærte forresten at nye landsmenn her som kom fra lenger syd hadde problem med solen de også. Den sto så lavt!? Fikk ikke med meg hva slags problem det ga. Men men, vi begynte oppstigningen mot Veldre kirke og forhåpentligvis en avslutning på dagen i live.
Litt oppe i vegen gikk en bekk og May Britt var rask. Det ble kaldt ja!
Bilde 17 MB i bekken
Bilde 18 MB Lillehauvegen
Jeg passet på sekkene sålenge og satt i skyggen. Videre i et mye saktere tempo og vi jublet da den ene skya som fantes den dagen dekket for sola et øyeblikk. Men det gikk saktere og saktere med oss, vi blinket oss ut et sted med skygge et sted fremme og sa at vi går dit og hviler litt før neste skritt. Så vi drev hverandre frem Rett skal være rett, May Britt var sprekere enn meg men siden jeg var pakkeselet godtok hun det. Da vi passerte den vakre gården Solstad var vi nesten oppe . Bare bortover igjen. Vi hvilte ennå en gang ved portalen der og en dame som kom kjørende lurte på om det var bra med oss og lurte på hvor vi skulle. Vi svarte at alt var ok og at vi skulle til Veldre. 1,5 km igjen sa hun. Folk er hyggelige her.
Bilde 19 MB flaske foran ansiktet
Bilde 20 Fra Solstad
Jeg greide å rette meg opp slik at jeg fikk sjekket rutetabellen for bussen. Jeg nekter å gå tilbake til toget. Videre krigsmenn, korsmenn. Å, det er deilig å fyre opp May Britt!! Sjanglet mot kirken i Veldre og passerte overnattingsstedet vårt. Men avslutningen skulle være avslutningen, så da så.
Ved kirken sto benker og bord og jeg la meg utover benken en stund. Hvile! Fremme! Resten av vannet og den kalde kaffen gikk ned. Det ble dekket bord med reker, loff og majones. Herremåltid! Han godtok det nok.
Veldre kirke var en laftet korskirke fra 1726, den brant ned 26 september 1996 og man mistenker feil med det elektriske anlegget. Ny kirke ble reist år 2000 og jeg synes den er vakker selv om den er ny. Forøvrig mener jeg at kirker og kirkegårder/gravplasser er en del av vår kultur og bør fredes. Såpass kunne vi ha råd til.
Denne kirken ligger vakkert til med utsikt over Mjøsa og de som var her for å stelle gravene på kvelden har vel sett slitne pilegrimer før. Vi fikk sitte i fred med vår mat. Jeg tok meg også en øl, de serverer jo vin innendørs så hvorfor ikke?
Bilde 21 Utsikt fra Veldre
Bilde 22 Veldre kirke
Litt sprekere gikk vi tilbake til Pilegrimsherberget Konfirmantsalen. Flott sted, dusjer og doer nede og et lite kjøkken og en stor sovesal oppe med senger rundt omkring fylt med EN GOD MADRASS!!!
I en av de lå Marthe fra Danmark, hun hadde begynt å gå fra Oslo den 23 mai og planen var å være ved Nidaros den første uken i juli!? Stakkars, i denne varmen! Tøff dame og hun syntes det var godt å gå alene med sine tanker og inntrykk. Dessuten hadde hun gått i Spania: til Santiago de Compostela. Den spanske versjonen og forøvrig mere kjente enn vår pilegrimsled. Det tror jeg snart blir en forandring da flere og flere oppdager Norge som et ferieland og «leden» som en opplevelse.
Prat dere damer, jeg tok meg en god dusj. La meg på rygg, uten ryggsekk!!
Mulig jeg snor…zzz.
Da jeg våknet er det som fotballreportene sier: ..og Danmark har gått videre mens Norge ligger nede!!
May Britt våknet også av min jamring og banning og stønning. Jeg druntet en stund til før jeg orket å stå opp. Vi tok frokosten i det fri. Så godt, så fredelig. Ingen mas!
Bare fugler.
Bilde 23 Konfirmantsalen
Tok oss god tid før vi pakket og gikk til bussen en søndags formiddag 3 juni det Herrens år 2018.
Men det kom ingen buss! Bussjåføren hadde lest feil (?). Er det mulig? Ja. Skylder på hans tilstand dagen før men det er ingen trøst. Så da ble det drosje til Brumunddal togstasjon. Begynner å bli en vane dette, fantes det drosjevirksomhet for 800 år siden?
Vi fikk oss en is før toget kom og i Oslo kjøpte May Britt en cola på glassflaske til oss. Den fortjente vi.
Bilde 24 cola i oslo
Denne turen var slitsom det må innrømmes. Meget slitsom! Men May Britt står ut med meg og vil absolutt til Nidaros for å få oss gift(!?) — og jeg henger med for jeg liker både reisefølget og naturopplevelsene.
Bilde 25 jon sliten
Men det May Britt ikke vet:
hadde denne etappen vært 500 meter lengre så ville jeg lagt meg ned og fridd, der og da, i håp om at vi ikke skulle gå lengre!!
Takk for oss og takk til Pilegrimsleden og de som vedlikeholder den.
ETAPPE 9 HAMAR-VELDRE 2.JUNI-18
+++++++++++++bilde selfi Jon mv med hyssinghår
Denne turen skal Jon skrive om, er sjeleglad for det💖men kan ikke dy meg, så sniker inn litt (håper ikke Jon merker det). For er egentlig så utrolig bra at hans side av saken (turen) også kommer frem. Hurra for Jon, at han vil det👍.
Da er jeg (for en gang skyld) fri til å drite i alle faktaopplysninger om alle kirker, domer, bondegårder, severdigheter osv osv . Da kan jeg boltre meg i forholdet mellom Jon og hans følgesvenninde og min opplevelse av turen.
Den startet (som vanlig) på skeive. Vi satt på toget til Hamar og DER forteller Jon at vi skal sove under åpen himmel langs Mjøsa, på Hamar. Han har med sovepose og liggeunderlag, jeg har ikke med noen ting!
Jeg ble ikke sint, bare HELT målløs. Han mente han hadde sakt det og nektet for skyld, men nå skal du som leser dette få avgjøre selv. Her er kommunikasjonen mellom oss før turen:
Jon:
Varmt?!
Vi skal gå håper jeg. Har tenkt å bestille plass på overnatting nå. Ok?
–
MB
👍
–
MB:
Vi klarer ikke gå 2mil i denne varmen, hvis det ikke er skogsterreng med avkjølende vann. Du må beregne kortere rute (for elsas skyld).
Helsa til Elsa🤣
Melt 26° i skyggen i Hamardistriktet på lørdag
Jon:
Skal vi ta et sent tog fredag og gå om natta? Den var ny😀
MB:
Nei, desverre Jon, har jobb i endel timer etter jobb fredag, ellers var det en god ide👍. Skal Vivi være med ?
Jon:
Nei. Neste tur.
MB:
👍 varmen fortsetter?
Jon:
De sier så. Vi får utsette det til vi får bedre «gåvær» da.
MB:
Nei, vi utsetter ingenting. Vi går i vårt tempo og kommer dit vi kommer!
Jon:
Wow!! Nå ble det hett!!!😊
Jon:
Skal vi satse på at vi kommer i mål? Skal jeg undersøke overnatting?
MB:
Nei, vi overnatter under åpen himmel. Ingen fare i denne varmen.
Jon:
Myggen😵
MB:
Så kan vi gå akkurat så langt vi kommer!
MB:
Myggspray
Jon:
Okei da
MB:
👍
Jon:
Sikker på at vi ikke skal bo ved kirka!? Kokemuligheter og dusj👍
MB
Litt villmarksliv må vi ha
MB:
Jeg bestemmer ikke alt, men jeg vet bare at jeg orker ikke å gå fort i varmen.
Jon:
OK
Jon:
Hei May Britt!
Maser fælt nå men jeg tenker faktisk mer på hunden (enn deg). Hva med å ta bussen til Hakadal lørdag morgen? Gå ca. 4 km. Så kommer vi inn i marka. Kan gå fra vann til vann tilbake mot Romsås/Stovner. Enten overnatte et sted eller gå å ta en øl på kvelden. Ka du tru?
Pilegrimsleden har lite vann på traseen vi skal gå og det blir dyr reise bare for å gå lite grann.
Bare et forslag😊
MB:
Nytt forslag: vi tar hurtigheita- turen. Der er vann også, er det ikke?
[Forklaring: vi kaller en tur , et stykke vi måtte avbryte [(i fjor)pga hundens redsel (og min) for tordenvær, på ca 7 km] mellom Lysjø og Espa for Huttiheita]
Jon:
Har sett på kartet: bekker og myr
MB:
Blir den ene kilometeren fra Vålerenga , via ruinparken og klosterruinene på Hovedøen da👍. (det hender så mangt . . . .osv).
Jon:
Gjerne for meg!
Det var ikke meningen å styre men jeg tenker faktisk på hunden. Hørte på radioen i natt, varme og hund.
Når skal vi starte da? Jeg får stå for det meste😄
Jon:
Au. Den siste setningen: jeg får spandere nå.👍
MB
Vi starter med første T-bane/buss og drekkere fra morran til kveld😂. (d.vs fra vi ankommer Hovedøen)
Overnatter på Hovedøen
Jon:
Hvor?
MB:
Hovedøya. Under åpen himmel. Ta m sovepose og underlag.
Jon:
Tror jeg tar siste båten hjem.
MB
Pinglete
MB
Den går kl 19
MB
Var der nylig
Jon
Kjenner folk som har båt der ute. Høre om de kjører taxi!
MB
Herre gud Jon
MB
Å,. . .. du er så treige Assad Jon, gidder ikke å giftes med deg jeg altså. . . verken i Nidaros,
eller non andre steder!!!!!
Neste dag:
MB
Har tenkt . Dette har skjedd idag. Droppet tannlege for å bli ferdig med jobben på jobben. Jobbet10 timer med det og er faktisk i mål. Så da trenger jeg ikke fredagen . Det vil si, at det åpner for at vi kan reise på fredag til Hamar, overnatte på et billig sted og starte å gå grytidlig lørdag (ikke på natta men fra 04.30). Det forutsetter at vi kommer oss tidlig i seng på Hamar. Har du fri fredag ettermiddag/kveld, så vi kan dra da? Da klarer vi sikkert 2 mil (ca.) Hvis vi går forbi hus, så får vi vann til hunden der.
God plan?
Jon:
Ok. Sjekker du overnatting på Hamar? Eller jeg!
Dersom vi kommer til Veldre – og det tror jeg. Er det meningen og overnatte der og? Til søndag? Eller skal vi dra innover igjen lørdag?
MB
Kan du sjekke?
Jon:
Veldre også?
Jon:
Hei igjen!
Det er «bare» ca. 16 km. gåing. Pluss avstanden jernb.- domkirkeodden.
Første tog fra Oslo lørdag: 0734, Hamar 0850.
Fredag: 1534, Hamar 1650 osv. hver time tom. 2334.
Overnatting campinghytter, ikke med hund.
Nattbad i Mjøsa og gå på morgenen? Kjøpe øl i Brumunddal og overnatte ved Veldre?
Tog til Oslo går hver time.
MB
Ok👍 tog rundt kl 20 på fredag?
MB
Mulig ferdig før
MB
Rører vi alkohol på fredag, kommer ikke jeg meg opp på lørdag. Klarer du holde deg?
Jon:
Ok. Skal vi overnatte ved kirken eller reise innover med en gang?
MB
Reise innover?
Jon:
Når vi kommer til Veldre kirke. Skal vi dra tilbake til Oslo med en gang eller? Jeg har ikke sjekket/bestilt rom på overnattingen ennå.
MB
Vært hyggelig med overnatting, slipper å stresse. Du skal slippe å betale for meg.
Jon:
Ok. Da ringer jeg
MB
👍
Jon:
100 kr pr.pers. Kontant. Ha med mat og sov. Hund må avklares med andre gjester. Han trodde ikke det kom andre denne helgen.
5 km å gå fra Brumunddal, kjøpe mat og drikke der!
MB
Var billig 😊Sovepose?
Jon:
Har kjøpt meg teppepose, 149 kr. Tar med meg et laken også. Det blir varmt!!!
MB
Lurt pult
Jon
⚠
———————-
Å avgjøre skyld her, blir som i en rettssak. Jeg har vært meddommer i Øst Telemark tingrett noen år (blir skjelden tilkalt ) og i retten er det viktig å lese bokstav for bokstav, tolke ord for ord og ikke det som ikke står/er ussakt/er tenkt/ burde gjort osv
Her kunne en kanskje anta at Jon trodde at jeg også ville kjøpe en lakenpose til 149kr og ta med på turen, fordi jeg svarte : «Lurt pult», men det var ikke det jeg sa.
Skrev også at vi kunne overnatte under åpen himmel på Hovedøya, MEN Hovedøya kan ikke tolkes/sammenlignes/likestilles/forveksles med Hamar.
SÅ HVEM skal dømmes for å ha ødelagt en natt søvn, humøret, påført stiv kropp, osv. ?
Enden på visa var at brura slengte seg rundt og fikk tak i ei hengekøye uten tau (tauet var utsolgt).
Hva gjør man med en hengekøye uten tau?
Legger den på bakken🤣
Vi praiet samtlige bensinstasjoner og butikker i Hamar Kl 22 på kvelden, ingen hadde noe som lignet på tau, tom eller line.
Kjøpte 6 ruller med hyssing, gikk ut på enden av Domkirkodden og tvinnet 80 meter hyssing på gressplen der kl 24 på natta.
Et kjærestepar kom gående i den svale sommernatten og de lurte på hva vi holt på med. Vi sa vi prøvde få opp dragen vår, men hadde desverre mistet dragen og nå måtte vi få skikk på tråden.
For sannheten kunne vi ikke si, da ville de sikkert trodd at Oslo-folk umulig kan være riktig navlet.
Når de hadde gått fortsatte vi tvinning en, som om det var det naturligste ting i verden å gjøre en sommernatt på domkirkeoddens.
++++++++ Tvinning av hyssing
Vi tvinnet og telte trådene påpen tykkelse til 50. Det burde holde, men det gjorde det ikke.
Det begynte å bli kaldt, så det gjaldt å finne et sted å overnatte snart.
Træra sto for tett, stranda var for trefattig,
vi landet tilslutt på museet på Domkirkodden. I svalgangen der brettet Jon ut sitt underlag og sovepose og jeg hang opp hengekøye mellom to stolper med 50-dobbelt tvinna hyssing.
Vaktene kom når vi holt på, så vi frøs til is og sto som to statuer. De syklet heldigvis forbi.
Senere på natta kom vaktbilen, stanset, vakta gikk ut, skrittene stanset utenfor svalgangen.
Vet ikke hva Jon gjorde, men jeg lukket øynene og håpet han ikke så meg og den lysende turkis- orange hengekøye min som like godt kunne vært en refleksvest,
– som hang godt synlig i lufta mellom svalegang-gulv og svalegang-tak.
Følte at han sto der og så på oss lenge og ventet og tenke. . . .
jeg ventet bare på at han snart skulle si med streng dyp myndig stemme: «HER KAN DERE IKKE LIGGE»!!
Det kom aldri.
Rett etter at han hadde gått videre til neste museums-hus røyk hyssingen og jeg smalt i svaleganggulvet med et brak.
+++++++++++++++++
Bilde Hengekøye
+++++++++++++
Med hjertebank og stiv -forfrossen kropp ropte jeg til Jon at vi måtte skynde oss videre før neste vaktskifte kom, ellers får vi sikkert en klekkelig bot.
Vi pakket sammen sakene og gikk. Domkirkeoddens klokker ringte 4 slag.
Uten frokost og med kropper som ikke hadde startet på etappe 9. etappe enda, var både støl og stiv alikevel.
Vi stabber oss avgårde med halen mellom beina.
++++++++Bilde rett etter hengekøye natt
+++++++++++++
Gjennom Hamar jernbanemuseum og resten av museums-husene med utskjæringer, solbrente tømmervegger og de berømte svalegangene.
++++++++++++ Bilde husene før og etter jernbanemusee
Har alltid ønsket meg hus med svalegang på Veåsen, men etter å ha fått dem på nært hold og våknet til dens kulde og kummelighet vet jeg ikke helt lenger. . .
+++++++++++Flere hus ved jernbanemuseet
+++++++++++
Det skal sies at vi fikk en fantastisk soloppgang langs Mjøsa mot Ringsaker og Brummendal.
Belønningen for å stå tidlig opp er skyggenes dans med sola, et eldorado av muligheter for en amatørfotograf.
++++++++++++++++Mjøsa rett etter Hamardomen og mer museums- hus
+++++++++++++++
Det ble varmt allerede i 8- tia og siden vi brukte en time på frokost, så var resten av turen kort fortalt, fryktelig varm.
Jon hadde blytung sekk (som vanlig) med øl, sprit, blandevann, talerker, bestikk, badehånkle (som han ikke fikk bruk for verken i Mjøsa eller andre innsjøer).
Ja, han hadde tradisjonen tro med seg alt mellom himmel og jord.
Straffen hans ble at det kostet oss nesten helse. Vi brukte 14 timer på 16 km og måtte hvile hver 500 m.
Landskapet var flatbygdene på Hedmark uten skygger.
Det var så vidt det gikk. Når vi kom frem ble det verken øl eller sprit. Vi var så uvelle og utafor begge to at vi trodde ikke vi skulle greie å komme derfra dagen etter.
På vegen var det flere som spurte om vi trengte hjelp, så vi måtte sett temmelig oppvriddet ut.
++++++++ Utslitt Jon, bilde mellom Brummendal og Veldre+++++++
Siden min sekk var lettere (tradisjonen tro), var nok også min kropp litt mindre gåen. Så jeg spurte Jon om vi skulle spise kveldsmat og ta en dram utenfor plenen ved Veldre kirke.
Men det skulle jeg aldri sakt. Da tilta det for Jon og jeg fikk noen overhalinger som ikke lignet grisen.
Hadde jeg ikke vist bedre, så kunne en trodd at han var både avholdsmann og kristen.
For DET skulle han altså ha seg frabedt at jeg kunne finne på å foreslå at vi sette oss skulle drikk foran kirka, fyyy og skamme skinn!!!!
Jeg ble helt tyst og tenkte at nå har det blitt for mye for Jon, så nå er det best åågå stille i (kirke)dørene.
Så den gode ideen jeg hadde fått med å kjøle spriten i den fine brønnen de hadde på kirkegården, DEN skrinla jeg og holdt den bare for meg selv.
++++++++++En utslitt Jon++++++++
Enden på visa var at vi satt oss ved kirka alikevel, bare enda nærmer kirkedøra og gjett hvem som drakk? Det var Jon!
Jeg hadde mistet lysten for lengst. Å drekke med en sur mann ekke no morro og helligheten hans kan du dra lenger ut på landet med (enda vi kunne knapt komme lenger).
++++++++++Veldre kirke+++++++
Mitt syn på saken er nå den at når vi alikevel har så mange kirker på hver morgen i dette landet og statskirka ikke lenger er statlug og fikk ikke lenger går i kirka og den står tom mesteparten av året, bortsett fra de få gangene man gifter seg og føler seg, så mener jeg nå det at det er bedre at kjerka blir bruk til noe enn at den bare står der og forfaller både sosialt og kulturelt.
Nei, mener ikke at en skal drekke seg full på kirketrappa, men om vi hadde tatt en drink eller to etter 14 timers vandring i 50° pluss, det tror jeg både lokalbefolkningen, presten og kirketjeneren hadde synes var innafor.
🌿🌿🌿🌿🌿🌿🌿🌿🌿🌿🌿🌿🌿🌿
https://veaasen.wordpress.com/pilegrimsleden-12-etappe-moelven-lillehammer/
(elleve elleve porten, se under)
Pilegrimsleden Veldre kirke – Moelv (Prestvægen forbi Prøysenstua på Ringsaker). Etappe 11
Bilde over: 2 selfy denne gangen, bare fordi vi gikk mot, inn og forbi vår kjære Prøysen s barndomshjem. Her med Prøysenstua i bakgrund. Jeg ser helt forelska ut ser jeg, men bare så det er sakt, det er ikke i Jon……
men i…. Alf 😉
Bilde øverst: Startpunkt Veldre kirke
______________
En minnerik dag 11.mai. Sover, telefonen ringer, stemmen sier: Jag er er hos Vivi, har noe trist å fortelle. Ikke helt våken, hjertet synker og hamrer. Det bryter. Styrerter ned trappa for å ringe opp igjen på fasttelefonen men en tanke går på repitknapp i hodet: Det må ikke være Vivi, det må ikke være Vivi, det må ikke være Vivi som er…
Men det var det, det var snille gode Vivi min, som døde plutselig. Et sjokk å våkne til og et sjokk å leve med lenge.
Nå har det gått 13 år og tiden leger alle sår, som det heter. Den gjør kanskje det, jeg vet ikke.
Man kan aldri glemme sin søster, heldigvis og livet går videre heldigvis.
I dag er også 11.mai og vi skal på Pilegrimstur. Et minne igjen, denne gang et hyggeligere minne, skulle blitt, men det ble vist noen tårer til.
Vi gikk Prestvægen (fra Veldre kirke) til Prøysenstua. Der kom mamma så sterkt frem. Vet ikke hvor mange ganger hun ba meg kjøre seg til Prøysenstua, hun elsket Prøysen, han var nesten hellig for henne. Vi var der senest i 2017. Hun fikk se både game Prøysenhuset og det nye Prøysenhuset, men heldigvis (med 2 streker under), ikke hva de har gjort der nå.
De hadde høgd bort alle trærne rundt Prøysenhuset og i dalen bak Prøysenstua, ble jeg så skuffet at tårene rant. Det var så åpent og nakent, ubeskyttet og den fine rammen var borte. Gremmes for trærne skyld, for Prøysen-skatten skyld og for mamma. For hele den vakre plassen som før lå så idyllisk til inne i skogen. At de kunne gjøre noe sånt med gullgruven vår! Ufattelig!
Jeg liker Jon godt, men noen ganger er han kynisk og kald. Etter mine klagesanger over trærne, sier han bare JADAJADA, trær må høgges, sånn har det altid vært og bonden skal leve og nå er det god pris på tømmer. Uansett hvilken klagesang jeg tok for han, så var argumentet, penger, penger, penger.
Tror dette vakre fine landet vårt snart går dukken hvis vi ikke snart begynner å tenke på noe annet enn penger. Ungdommen utdanner seg ikke til håndverksyrker lenger, fordi det ikke lenger har status. Vi importerer billige flinke stolte håndverkere fra østeuropa, fordi vi selv ikke lenger kan yrkene eller er villig til å betale nordmenn/kvinner det det koster.
Vi lager ikke sko lenger i Norge, ikke klær, laksen sender vi til Kina for at den skal pakke der, fordi det er BILLIGERE enn å få pakket den i Norge. Pengene er viktigere enn alt i dag, enn arbeidsplasser, enn verdier, enn miljø, enn selvberging, ja tror penger er viktigere enn livet selv.
Aristoteles sa:
Jeg forstår at bonden som eier rundt Prøysenhuset og Prøysenstua lever av bl.a skogen sin, og må ta den når den er hogstmoden (selv om jeg er uenig i hvordan skogbruket drives i dag).
Men hadde det vært noe greie på Norge, så hadde staten gått inn og supsidiert akkurat denne bonden. Det er snakk om vår nationalskatt Alf Prøysen. Det er kultur, det er terapi, det er opium for folket, det er noe som gjør oss glad og stolt og det berører hele landet.
Prøysenhuset er tegnet og bygget for å gå i ett med skogen og det landskapet som vær rundt Prøyse stua.
Så får det omgivelsene så totalt rasert rundt seg, det er en skam for Norge, for Prøysen og for oss som bor her (inklusiv mamma, selv om hun har flyttet). Det er bare til å gråte av.
Og stakkars aktørene som driver huset, som skal leve av bedriften, som satset og ville ære Prøysen, stakkars dem
Huff, huff og dobbelt huff, tårene rant når vi gikk inn, tårene rant når en flott artist sang de vakre Prøysens – sangene på senen der og tårene rant når CD ‘n spilte Prøysen selv i pausen. Han forsvarte de små, slo ring rundt arbeideren, fattigfolk, de som sto bakerst. Som Jon sa, tekstene er like aktuelle i dag som dengang.
Mens Jon var på do, kjøpe jeg en Prøysen-bok til han, men den var så billig at måtte kjøpe mer, ble en krokke med Prøysenhussuvernipolkagriser også. Alikevel ble det ikke nok for å dekke over det de tapte på at vi ikke spiste middag der (bare kaffe og kake) .
Hadde mamma vært med hadde hun støttet opp alt det hun kunne, for å være med på at butikken skulle gå rund. Men jeg kunne ikke finne flere ting som kunne passe til Jon, (for selv har vi ikke plass til fler ting). Og dessuten har mamma etterlatt seg utallelige bøker og musikk av Prøysen.
Men det var mange, mange, utrolig mange fine Prøysenting å kjøpe og flotte gaver til barn, barnebarn, mødre og bestemødre (bilde under)
Veldig billig gaver og flotte mennesker de som jobbet der. De gråt også over trærne de måtte hugge, fordi de ikke fikk godt nok feste når grunneier tok hele skogen.
Men når den sorgen er borte, de tårene tørket, så er det plantet nye trær som også en dag blir store ruvende og flotte.
Over: Prøysenhuset
Under: Prøysenstua
Under: Siste del av Prestvægen, like før ankomst Prøysenstua
Under: Det var smykke med Prøysen overalt, her i en undergang (barn har tegnet fra Alf Prøysens samling) :
Bilde over: Fra «Det sto en liten løvetann», «Det var en gang en hønemor» (Kyllingen) og «I bakventland» og «Teskjekjerringa»
Under: Fler utsmykninger på murvegger i undergangen (mellom Ringsaker kirke og Moelv), laget av barn (flott tagging:)
Bilde over: «Teddybjørnens vise» (Jeg er en gammel Teddybjørn, så snill som bare det…..)
Over: Prøysenstua og Snekker Andersen og Julenissen.
Under : Prøysenstua og Jon Andersen og May-Britt 😉
Men turen startet ikke ved Prøysenstua, den startet på Prestvægen som gikk forbi. Der var også natur og trær i fokus, spesielt et tre.
Men aller først en forklaring på hvorfor det heter Prestvægen. Det er også et navn som går igjen i Prøysens fortellinger. Det heter Prestvægen fordi presten i Veldre kirke (på slutten av 18 00 tallet) måtte daglig pendle fra Ringsaker kirke til Veldre kirke hvor han jobbet . Dette er nesten like langt som vi gikk (hele etappen på rundt 2 mil) Han var så uheldig å ikke få jobben i Ringsaker kirke, eller den var kanskje ikke lyst ut heller. Dengang hadde de verken el-bil eller hybrid. Presten måtte ta sine føtter fått, de to milene han hadde til jobb. Mulig han hadde rideferdigheter.
Uansett han hadde en fantastisk vakker vei til jobben.
Mer om Prestvægen:
http://www.nrk.no/ho/festforestilling-for-proysen-1.11841371
_______
Han ferdes blant annet forbi ei 500 år gammel furu (Tokstadfurua) som Jon og jeg ble stående å måpe under. Større greiene, kraftigere formasjoner, mektigere tre tror vi aldr har sett. Det var magisk å skue.
Over: Tokstadfuru (fra 1516). Den har vært langs pilegrimsleden siden før reformasjonen i 1537, da pilegrimsvandring ble forbudt (Norge gikk fra katolsk til protestantisk). Det vil si at den var et lite tre når Kristin Lavransdatter gikk pilegrimstur med lille Nokve på ryggen 😉 Bare en av Sigrid Undsets oppdiktede personer, men alikevel…. Et tre som har stått og sett folk komme og gå i 500 år er noe å ta av seg hatten for. Stått der i deilige sommerkvelder, i iskalde vinterstormer, i milde mai morgener. Det er mange år, mange årstider, mange måneder, mange uker, mange dager og timer, minutter og øyeblikk, å stå ute. Det er en levende plante som har tålt mye og opplevd mye.
At trær har kraft, det må være sant, for dette treet sugde oss inn i seg. Som skrevet over, så kan jeg sørge over hugde trær, får vondt, blir uvel, sint, lei meg.
Har ikke lest så mye om Alternative tanker rund trær, men når jeg nå leser (for å skrive her), så er det noe som er veldig galt med norsk kunnskap om skog og trær. Skogen bruker uendelig lang tid (lenger enn flere menneskealdre) på å bygge seg opp igjen, etter blytunge skogsmaskiner har ferdes der.
Når vi ikke forstår at et tre som er 100 år, bare er tenåring og ikke høgstmodent, så har vi mye å lære. Vi vil heller ikke forstår nytten av gammel urørt skog. At Norge kun har ca 2% igjen av denne gamle uberørte skogen, så…… andre land har reagert forlengst.
Vi tror at andre er verstingene og vi er hellige, bedre.
Her er et program som gikk på NRK om trær, sett i et annet perspektiv enn penger og porofitt:
https://www.nrk.no/kultur/xl/traernes-hemmelige-liv-av-peter-wohlleben-1.12933317
Jeg får ikke gjort så mye, annet enn å ta vare på Veåsen’s skog, og å skrive om det her. Hadde de ringt fra Hamar og sakt en bra sum, vet jeg hva pengene skulle gått til. Men har mange planer, så måtte vært himlende summer :))
Sønnen vil redde regnskogen, men jeg tror han heller bør starte i Norge.
Så var det den videre turen, hvordan var nå den igjen. Jo, den gikk litt langs Mjøsa. Det var bitende kalt og litt regn nå og da, litt mye nå og da.
Nede ved Mjøsa, sier Jon at han vil kjenne på vannet. Ja, vær så god, sier jeg.
Etter å ha trukket hånden fort opp igjen, hutrer han overraskende: «Huff, DET var kaldt, jeg skal i all fall ikke bade».
Jeg ser vantro på han og sier: Bade???? Tenkte du noen gang at det var en mulighet å bade?? «Ærlig talt Jon, det er kjøleskaptemperatur i lufta, trodde du virkelig at vannet (av en eller annen mystisk grund) skulle være mye varmere??????».
Neeei, sier han og ser ut som han ikke helt forstår hva det snakkes om.
«Herregud», sier jeg og går videre, rister på hodet, «er det muuuulig….»
Noen ganger kan en begynne å lure…
Lekent løpte han ned til vannet med et håp om at det kanskje gikk ann å bade når det er is i lufte, ja ja ja…
Hadde han vært en selvplager, isbader, asket osv, men Jon er det motsatte, han er livsnyter, vil ha det behagelig, spiser ubegrenset med sjokolade, pølser, øl og med røyk i hånda!
Fra Prøysenstua går ferden videre mot Ringsaker kirke, fortsatt på Prestvægen (bilde under)
Kaldt, regn ……. milde mai lot vente på seg. Jon holt humøret oppe, jeg surmulte over døde trær og snauhogst overalt.
…. rart at ikke trærne er hogstmodne når tømmer prisen er lav? tenker jeg.
Det gavner ingen at en får magesår, så slutt å bekymre deg.
Nå, Jon, hva skjer? Vi kommer ut av den deilige fredelige, helende skogen og Jons øyne lyser opp som stjerner. What, hva er dette for noe da, midt i Prestvægen?
Han sikler ved gjerde og drømmer seg bort i hestekrefter, diesel, store landbruksmaskiner.
Han smiler og sikler, forteller om å grave bare for å grave, løfte grabben, heise, slippe osv
Gutter, gutter, gutter …
Kom med flere Greta Tunsberg, sier jeg, Hjelp!!
Fokuser her nå, videre, over dette industrifeltet, over disse ombyggingsveiene, prøv finn pilegrimsleden, please få skogen tilbake.
Mer industri, mer industri,
-hvor er den vakre pilegrimsleden?
Hva har skjedd med Prestvægen?
Nye veier ødelegger mye, landskap og dyrkbar mark.
Ikke tenk på det nå, finn tilbake til skogen, hvor er skogen?
Der ja Jon, der er skogen vår ❤ se så fin den er du 🙂
Kan vi klare oss uten den tror du?
Den gamle skogen, den med sjel?
Det er ikke alle som liker pilegrimsvandrere, religion og kirker. Den gamle risen kastet denne steinen mot Ringsaker kirke, sniddet kirkespiret og landet her:
Denne hyggelige mannen var nærmeste nabo til steinen og kunne fortelle oss mangt om området, blant annet om en meget gammel bevart gård bak denne steinen (oppi lia).
Men så var det det å huske hva han sa da.. Heldigvis tok jeg en liten videosnutt og der kom navnet frem: Samsal (det under er Google stoff, men er det samme som denne naboen sa))
Samsal er en gammal storgard og tidligere adelig setegard i Ringsaker. I middelalderen hadde garden et stort gods, som på et tidspunkt omfattet parter i 38 garder i Ringsaker og Biri. Samsal har blant annet hørt til de norske adelsslektene Kusse, Valravn og Skaktavl, og beholdt sine setegardsrettigheter til 1855.
Bilde over: Samsal gård (tidligere gods). Tatt fra nettet.
Kan ikke glemme synet fra Prøysenhuset, det sitter i. Bøndene som bruker store tunge hogstmaskine og ødelegger, ikke bare der de høgger men også skogholt i nærheten. Når det kommer en maskin som veier like mye som 10 elefanter (har ikke funnet ut vekta på dem, men tipper de veier over 10 tonn), så er det klart det ødelegger nabo trærne også. Røtter vokser ikke rett med i jordas indre, men sidelengs. De blir rett og slett most, saften trykket ut, de mister fotfeste og begynner å falle (slik Prøysenhusfolke beskrev at trærne rundt Prøysenhuset gjorde når bonden tok trærne rundt.
Det finnes inenting ute i naturen som veier 10 tonn, det er naturstridig og ødeleggende. Moder jord har ikke skapt det.
Fjell veier flere tonn, men de går ikke rundt i skogen og hugger trær.
Heldigvis og takk og pris driver noen skogsdrift på gamlemåten, de heltene kan du lese om under (en ung mann i 30 åra, er håpet for fremtiden, han kan gå foran som et godt eksempel, som så mange ungdommer gjør idag, – mer miljøbevisst som de er
En artikkel av Martin slørdal:
«En utdøende rase»
Men Tony (32) har tro på tømmerhogst på gamlemåten. – Dessuten er jeg min egen herre på jobb, og det føles godt, legger han til.
Martin Slørdal Guttormsen
Skogen i Våler kommune i Hedmark er ikke helt som annen skog. Her felles fortsatt mange av trærne på naturens premisser. Uten å etterlate dype sår.
– Jeg jobber ikke etter klokka vet du. Jeg følger heller sola, sier Tony Kolstad(32), skogsarbeider i Våler kommuneskog i Hedmark, og organisert i Fellesforbundet.
** SE FOTOREPORASTJE I VÅR PAPIRUTGAVE **
Utdøende rase
Det er mørkt ute, og skogen har et strøk av blåtime over seg. Skogsarbeiderne i Våler, Tony og Odd Bjørn Evensen(58) sitter inne i den flyttbare brakka og drikker kaffe. Døsig summing fra ei motorsag trenger så vidt gjennom veggene. Det er Steinar Rundberget(64) som er i gang med dagsverket.
– Vi er en utdøende rase, sier Tony mens vedovnen knitrer i bakgrunnen.
Det er få skogsarbeidere igjen. Rekrutteringen er dårlig og skogsarbeidere er ikke lønnsomme nok. Kanskje ikke så rart når en skogsmaskin feller ti ganger flere trær per dag enn hendene til Tony, Odd Bjørn og Steinar. De som utdanner seg til å felle skog i dag kalles skogsmaskinførere. Ei motorsag som durer blant furu og gran har blitt en uvanlig lyd.
– Det at jeg utdannet meg på Sønsterud skogskole var et bevist valg. Jeg tror denne måten å drive tømmerhogst på er sunt for skogen. Dessuten er jeg min egen herre på jobb, og det føles godt, slår Tony fast.
De fleste har sett ei hogstflate etter en skogsmaskin. Skogbunn, kratt og røtter ligger maltraktert tilbake. Skogsmaskinen tar ikke hensyn til habitatene til planter, fugler og småkryp som lever der den passerer.
Biolog Ola Martin Wergeland Krog er ikke nådig mot den moderne skogsdriften.
– Tømmerprisene er omtrent de samme som i 1985, så maskinene blir større og større for at driften skal være lønnsom. Det jobbes i all slags vær og føre, dag og natt. Det er klart at når en 5 tonn lassbærer kjører på bløt skogbunn så må det bli stygge kjørespor, sukker biologen.
Akkord
Tony jobber seg sakte innover i skogen. Med motorsag, fellespett og målebånd tar han ut ett og ett tre. Noen ganger setter han seg ned på en stubbe og vurderer hvilket tre som er det neste. Når treet har gått i bakken danser motorsaga over og under stammen. Kvist og sagflis spruter til alle kanter, før volumet måles med klave og målebånd. Resultatet noteres med penn og papir på «fjøla».
– Se på det gamle treet jeg har felt her. Dette er en sværing, sier Odd Bjørn entusiastisk.
Trærne ser ut som de er en del av et dominospill. De ligger oppå hverandre, nesten i mønster. De store trærne gir større innhold i lønningsposen. Skogsarbeiderne går mye alene i skogen, og mener det er greit å ha litt press på seg.
– Jeg føler det er frihet ved å jobbe på akkord. Vi bestemmer selv hvor mye vi vil stå på i løpet av en dag, forteller Tony.
Mitt siste tre
Varmen, maten og praten i brakka er kjærkommen nå på vinteren. Odd Bjørn og Steinar har jobbet i skogen store deler av livet. Selv om det er dager med 30 minusgrader og ryggen kan bli like stiv som furustammen kunne de ikke tenkt seg noe annet liv en dette.
– Jeg har ti merker i Birkebeinerrennet jeg, sier Odd Bjørn
– Nei nå må du slutte å ljuge. På julebordet kommer du vel til å fortelle at du er verdensmester også, ler Steinar.
Å jobbe med motorsag i all slags terreng er forbundet med risiko. En del av sikkerheten er at de tre skogsarbeiderne er i nærheten av hverandre om et uhell skulle være ute.
– Jeg hadde blitt etterlyst om jeg ikke møtte opp i brakka til avtalt tid. Jeg ville jobbet enda mer forsiktig hvis jeg jobbet alene her ute, sier han.
Arbeidsklærne har tørket over ovnen. Tony dytter snus opp i leppa, Odd Bjørn ned i leppa, og karene gjør seg klare for ei ny økt. Steinar har strøket til skogs allerede. Kanskje Tony er alene i brakka om noen år?
– Jeg ser for meg et liv i skogen. Det ville vært spesielt om jeg skulle felle mitt siste tre i morgen. Om jeg skulle gjøre det ville det nok vært ei furu, avslutter Tony.
** Se fotoreportasjen i pdf-utgaven av bladet **
Sitat Slutt
____________
Det er skrevet mye om hvor ødeleggende skogsmaskiner er for skogen vår og det er å håpe at disse som har skrevet og kjempet, blir hørt en dag, før det er for sent.
Mitt syn er enda mer kontroversielt enn å snakke om stygge spor, dyr som setter seg fast i gjørmehull etter skogsmaskiner, stygt/umulig for turgåere å ferdes osv.
Jeg er så crazy at jeg mener at et tre er mer enn et tre. Verdien strekker seg høyere enn tømmer – pris, skogsbunnen eller fugle/dyrelivet i skogen, som også blir forstyrret selvfølgelig.
Noen sier brann oppstår av seg selv, naturlig, skog svis av, alt blir borte da også. Det blir helt andeledes med en hogstmaskin, enn en skogbrann.
Nå er vi på pilegrim og dette begynner å ligne på en «bok» om trær. Men trær opptar meg tydeligvis. Tror må ha fått det inn med morsmelk. Mamma var mer enn gjennomsnittet opptatt av trær. Hun så verdien i å la trær få vokse seg store, voksne og gamle. Hun smykket (rammet inn) sitt hus med store flotte trær.
Vi i Norge tror vi har mer enn nok skog, vokser overalt, tror vi. Sannheten er at vi lar ikke skogen vår stå ifred til den er voksen/gammel nok.
Om du noengang har gått i en gammel (riktig gammel) skog, så vet du forskjellen. En ung skog er fint det også, men en gammel skog er noe annet.
Norge har ikke mye gammel skog igjen.
En gang var jeg i et land som hadde virkelig gammel skog. Trærne var opptil 10 meter i diameter.
Når et tre har samlet lys, næring, sol, vind i så mange år at det har blitt 10 meter i diameter, da blir det stort og majestetisk for oss små mennesker. Da blir vi små i både størrelse og kraft.
Vi opplever noe som er hinsides oss selv og forstår ikke at det går an.
Og det gjør det heller ikke, det går ikke ann for oss å forstå hva som bor i disse trærne.
Tror nesten ikke det behøves beskrivelse på hvordan det føltes.
Alikevel vil jeg sitere en som har vært i en sånn skog og som vil forklare det med andre termer enn kubbikkpris og dollar.
Dette er fra boka: «Den niende innsikt». Deler av boka handler om en reise til Perus gamle skoger. Å gå i disse skogene er som å være i en katedral, bare enda mer høytidelig, mektigere, mer energi, disse trærne utstråler kraft som om luften der vibrerer av spenning. En blir ærbødig, takknemlig og liten. Som om Gud/universet/kilden har skapt det og puttet lysår på lysår inn i dem, samt visdom lag på lag. Å hugge et slikt gammelt tre ville være det samme som å brenne den eldste bibelen/koranen/hellige boken i verden. Mye visdom ville gått tapt.
De fleste av oss mennesker klarer ikke suge visdom av et gammelt tre, men de fleste kan få en en god følelse av å gå i en gammel skog.
Og hva er en god følelse, annet enn noe som føles bra. Det som føles bra er helende for kropp og sinn.
Healing er ikke noe hokus pokus, det er kun varme/energi fra en person som vil oss vel, ikke noe annet.
Alle har denne evnet. Kalles også ubetinget kjærlighet. Det er det mye av i naturen og blandet dyrene (de er fri for ego og arroganse).
Mange såkalte åndelige personer (selv om vi alle er åndelige, vi ånder jo, har åndedrett), inklusiv Prinsesse Martha Louis sin nye kjæreste Shaman Durrek Verrett snakker mye om å elske seg selv. Det er kanskje en forutsetning for å kunne heale optimalt.
Vi mennesker er ofte mer glad i andre enn oss selv. Det kan virke martyraktig, men det er det ikke.
Tenk deg ditt lille barn som undergraver egne behov fremfor andres (please venner, lar seg utnytte, tråkke på ext ). Det svir i mamma/pappa-hjertet og er ikke godt å se på.
Samme med oss, vi elsker ikke oss selv så høyt når vi undervurderer det vi får ros for, lar andre styre vårt liv, vår tid, opprettholder gamle dårlige vaner selv om vi vet det ikke er bra for helsen.
Om våre barn hadde gjort det samme som vi gjør med våre tanker, ord, gjerninger, hadde vi felt tårer og hjertet hadde blødd.
Så vår kjærlighet til oss selv er ikke i nærheten av 100%. (kanskje rundt 10-20).
Og hva med dyrene?
(nå er jeg vist i gang).
Hva med hvordan vi behandler dyrene? Jeg er med på det selv, så skal ikke heve meg over noen.
Jeg er veggis men kjøper torturerte dyr til hundene og kattene våre. Jeg støtter også den industrien, dyr som rett og slett blir torturert gjennom hele livet.
Har du vært inne i en kyllingfarm? fiskeoppdrett? grisehus? Har du sett kalven bli tatt fra moren ved fødselen, puttet inn i en egen bås i anndre enden av fjøset? Moren står og skriker hjerteskjærende etter barnet sitt, kalven gråter og skriker tilbake. Et barn og en mor hører sammen etter en fødsel. Hvordan kunne vi finne på å tukle med det?
Hvorfor tror vi at det kjennes andeledes for den enn for oss mennesker, når vi blir tatt fra barna våre?
Hvor mye kjærlighet er det i disse handlingene, måten vi behandler dyr på? Hvorfor støtter vi en slik produksjon? Dyr lider hver eneste dag, hver time, hvert minutt.
Nå har jeg fått blod på tann (selv om jeg ikke spiser blodmat).
Et tankeeksperiment (fra virkeligheten). Hvis vi hadde vært kinesere og spist hunder. Hunden din skulle bli mat (den står ute i «grisebingen» og feites opp. Friheten er tatt fra den, den får aldri turer, får aldri være ute i frisk luft/naturen.
Er det en god tanke?
Grisen har det slik.
Kyllingene har det slik.
Hønene har det slik.
Oppdrettsdyr har det slik.
Dyr i forsøkslaberatorier har det slik.
Hva er det vi egentlig holder på med?
Er noen dyr i skaperverket født til å bli frarøvet å være ute i naturen? Er det ikke der de naturlig hører hjemme, der de finner mat, føder, lever, bygger hus? Er det greit å tukle med skaperverket.
Men det verste av alt, er at vi spiser dette kjøttet, fra et individ som er pint fra fødsel til død.
Kan det virkelig være sundt?
Hva skjer i kropp vår når VI ikke trives, når vi har det vondt?
Flere kjemiske stoffer produseres, tenk bare på kaldsvetting, så vond kjemisk lukt den har.
Har vurdert å sette lam på søylene her på Veåsen, slakte de selv, fryse kjøttet og gi det til hundene/kattene istede for hunde/kattemat fra butikken.
Men… hvordan skal en klare å slakte dem?
Vil jo ikke klare det, men… da hadde vi i alle fall spart noen dyr i industrien fra å blir torturert.
Har også vurdert å erstatte kjøtt med meieriprodukter til hund/katt. Det ville kanskje gått. Hundemat vokser ikke på trær.
Jeg vet ikke om noen sånne trær. Så hvor naturlig er katte og hundemat for katt og hund?
Et gammelt jungelord sier:
«If nature didn’t make it, don’t take it»
Det er ikke lett…. å ta fult ansvar for seg selv og leve i total kjærlighet. Ikke rart Shaman Durek Varrett og alle de andre må minne oss på det igjen og igjen.
Lurer foresten hva han sa til hans majistet kongen hvis han fikk servert biff, peppersteak, spekeskinke på 17.mai?
Kanskje noe sånt som: Tusen takk herr Konge, men jeg spiser ikke mine venner og det synes jeg ikke du skulle gjøre heller.
Hvor Kongen sikkert sa (åpen, empatisk og god som han er) : » Det var interessant, det skal jeg diskutere med Sonja».
Hvorpå Sonja sikkert sier: » Ærlig talt Harald, nå synes jeg du går litt for langt altstså, vel er vi åpne og moderne Harald, men der går vel grensen, selv for oss».
Videre sier hun sikkert : Tenk når vi skal invitere Prinsesse Astrid, for ikke å snakke om dronning Elisabeh på slottsball og det eneste vi serverer er plantebasert mat, hvordan tror du de reagerer på det Harald? “
Da sier Harald: Hvordan ville du reagert, hvis det var deg som kom til Bukkingham Palass og fikk servert vegetarisk mat? »
Sonja tenker: Hmm…» et stort skritt å ta Harald, men om vi får tak i en gourme-vegetarkokk, så kan det gå.
Barna våre er sannelig tøffe og kontroversielle, så hvorfor ikke lære litt av dem Harald? »
Og snipp og snapp og snute,
Og fra den dagen var det bare vegetarmat på slottet, Skaugum/kongsgården ble nedlagt, dyra sluppet fri
-og det skulle ikke forundre meg om du møter noen av de dyrene på bussholdeplassen eller på trikken i Oslo sentrum (da blir sikkert Jon glad, han som kjører buss der).
Og vips var Norge blitt et foregangsland for god behandling av dyr og i likhet med India fikk folk selvfølgelig lov å ha med seg både hellige og uhell(d)ige kuer på trikken.
Vet foresten ikke om han Shaman Derrek er veggeterianer. Spørs om han ikke er det, siden han snakker så mye om aldring og oksydering.
Antioksydanter hjelper mot oksydering og oksydering fører til aldring. Finnes ikke så mye antioksydater i kjøtt, fisk og meieriprodukter.
De florerer i blåbær,
nyper, kirsebær, bjørnebær, krekling, solsikkefrø, hvalnøtter, brokkoli, avokado m. m
(desverre ingenting fra dyreriket)
En trøst kan være at det også finnes endel i kaffe og sjokolade 🙂
Men… livet fortsetter vel å gå sin skjeve gang og vi spiser det som vi altid har spist.
Det krever mot å få nye vaner,
Familien, venner, naboer, kjæresten vil grine på nesa, lure på om du er blitt gal eller fanatisk, venner måper og ekskluderer deg når de skal på gourme restaurant, kollegaer lurer på hvilken fiks ide du har fått osv osv….
Men… det er vist ikke å elske seg selv å danse etter andres pipe!
Det er heller ikke å elske Jon, å bare skrive (her) om ting han ikke interesserer seg for eller har vært med på.
Pilegrimstur ja.. hmm… hvor i all verden var vi nå?
I regnskogen eller flathogsten på Hedmark?
Vi er i Ringsaker og her er foresten mer eventyr og livlig fantasi, ikke om kongen og dronninga og den svigersønnen som aldri går gjennom nåløye (før som nå).
Før var det ydmykhet og arbeidsvilje som erobret prinsessen og halve kongerike, nå er det skilte enslige mødre og shamaner.
Ikke er det så andeledes heller, for de har en ting til felles, de er modige og tør å dumme seg ut.
Hvor dumt var det ikke at Askeladden stoppet og hjalp ei 100 år gammal kjærring som hadde satt fast nesa si i stubben og atpåtil ga bort hele nistepakke si.
Det var mot til å gå nye veier det også.
Han hadde tross alt viktige ting å gjøre, (vinne prinsessa og halve kongeriket) .
Skjebnen ga han en liten «hjerteprøve» først.
Jon og jeg møtte ikke den gamle kjærring på 100 år, heller ingen som satt fast, men vi møtte trollet (risen) i Ringsaker.
Han er ikke å spøke med han heller . Alle vet jo at riiser og troll er sterke, men alle vet kanskje ikke hvor ekstra sterke de blir når de blir sinte.
Vi gikk bare på veien og ante fred og ingen fare (tenkte på snauhogst, Prøysenstua og neste mål og sånn, og Ringsaker kirke). Da det plutselig dukker opp en mann i veien som peker på en diger stein som Risen hadde kastet i vår retning, fra andre siden av dalen, mot den kirka vi akkurat var på vei til.
Skrekkslagen måpende, tittet vi på mannen, steinen og kirketårnet laangt der borte.
Klarte han virkelig å kaste den stoore steinen såå laangt, spurte vi?
Ja, sa mannen, han var sint og da veit du..
På oss?
Ja, dere og alle de som er kirkegjengere. Han prøvde treffe kirka.
Er vi kirkegjengere Jon?
Går du fra kirke til kirke i år etter år, er du antagelig kirkegjenger. Bare så synd at alle kirkene vi kommer til er stengt.
Kjerka ødlegger for utsikten til hans, sa han (mannen) for riisen altså, desuten liker han ikke kristenmanns blod, fysh han hater det.
Takke seg til vikinger, han tålte dem bedre.
Sagnet forteller at det var to troll som kranglet og så ble steinen kastet. Den traff ikke kirka, men steinen hadde så høy fart at tårnet ble skjevt av lufttrykket.
Over: steinen
Under; det skjeve tårnet på Ringsaker kirke:
Her ved denne flotte nationalskatten forteller Jon en trist historie om en kjær slektning han hadde, som ligger her. Synd ikke Vivi også kunne bli med (søsteren til Jon) å besøke denne graven.
Litt fakta om kirka, Sitat:Ringsaker kirke er en av landets vakreste og eldste bygninger. Kirken er en steinbasilika og tradisjonen knytter den til Olav den Helliges kristningsverk. Kirken var viet til Olav.Håkon Håkonssons saga skriver at kongen lot bygge en gildehall på nabogården til prestegården. Denne nærheten til kongsgården forteller at vi har med et svært gammelt kirkested å gjøre. Den første kirken her må imidlertid ha vært en trekirke. Mange trekk ved den nåværende steinkirken gjør det sannsynlig at den er bygd omkring midten av 1100 tallet. Trolig er den oppført av de som sto for byggingen av Hamardomen. Kirken er bygd av kalkstein som er tatt fra et brudd like i nærheten.
Det som er usedvanlig ved Ringsaker kirke er at den er bygd som en domkirke i miniatyr, en basilika med tverrskip. Ved å etterligne domkirkens arkitektur ble kirkens status markert. I 1594 ble det bygd spir på det gamle romanske tårnet. Det spiret som står der i dag er fra 1694.
I koret står alterskapet, kirkens største klenodium! Det var den siste katolske sognepresten, som også var kannik ved domkirken, Anstein Jonssøn Schonch, som ga skapet til kirken. Det er laget i Antwerpen omkring 1530, og regnes for et høydepunkt blant de kunstverkene fra senmiddelalder som er bevar i våre kirker.
Kirka ligger vakkert til i et skålformet landskapsrom, avgrenset ved Stein gård i nord og Solbakken i sør. Beliggenheten gjør at samme hvor man kommer inn i dette frodige landskapsrommet er kirken og dens plassering i forhold til Mjøsa hovedmotivet.
Ringsaker var også et maktsenter i det gamle Heidmorkområdet. Området ved kirka og prestegården har hatt en viktig plass i førkristen tid. Helleristningene og bygdeborgen ved Stein, Svendhaugen (en av de største gravhaugene i kommunen), og et større gravfelt i tilknytning til den, forteller om dette. Sagaene forteller om flere avgjørende hendinger som fant sted her.
Det fortelles blant annet at 5 småkonger møttes på Ringsaker og ble enige om å kjempe mot Olav Haraldsson ca. 1030. Olav fòr hardt fram for å kristne landet og de som ikke ville innordne seg eller ta imot den nye troen ble hardt straffet. Tradisjonen sier at kirken ble bygget på det stedet der Olav overmannet de 5 småkongene. Kirken ble antagelig bygd midt på 1100 tallet og ble viet til St. Olav. Pilegrimene hadde et viktig kvilested her.
Flere bygninger i området er kulturhistorisk interessante. Hovedbygningen på Prestegarden har en fredet kjeller som man mener er i fra middelalderen, og bygningen ellers er bevaringsverdig. Nabogardene Stein og Lille Ringsaker har vakre bygninger og en interessant historie.
Sitat slutt.
___________
Bilde under: vi ankommer Ringsaker kirke, Jon ville plukke Hvitveis til sin kusines grav, men det var så bitende kaldt at vi så verken Hvitveis, Hestehov eller Løvetann. Og da ble det verken Løvetann eller Hvitveis, ei heller Prøysens sang «Det sto en liten løvetann, så freidig og tilfreds». Når ikke engang den blomstrer, da er det kaldt.
Over: En opplysningstein ved Ringsaker kirke, som opplyser om at det bare er 45 mil igjen til Nidaros.
Må innrømme at det fristet ikke så veldig å gå akkurat denne turen . Man forbinder mai med milde deilige solskinnsdager, vårblomster i grøftekanten og sødme og smil.
Yr. dottno meldte regn og ned mot 0 grader, jeg holt på å melde avbud til Jon.
Noen ganger kommer staheten og vrangvljen til nytte: «ikke faan om jeg skulle være den som avlyste turen».
Men det ble en diskusjon på turen, hvorhvitt vi kommer oss helt frem eller… , og når det blir, og om vi da er for gamle og skrøpelige.
Det går jo ikke akkurat fort. Sist vi gikk var juli i fjor.
Det året gikk vi 2 etapper. Planen var (når vi startet for 4 år siden) at vi skulle gå 5-6 etapper i året.
I år gikk vi ikke i april (det var ikke Jon sin feil) men min (salg av hus, advokatsak, bilkatastrofer, hestedødsfall, svigermors plutselig bortgang osv). Det ble for mye… istedenfor ble det å gå fra pub til pub i Oslo og bearbeide og slokke sår.
Eller vi orka ikke det heller, vi var på en pub hele kvelden og snakke skit. Mens Kinemor var på Veåsen og passet dyra og trodde vi var på tur.
Så vi er ikke akkurat asour.
Jon synes det var mye å bruke 6 år til Nidaros. Husker han klaget over det første året vi gikk.
Kjære Jon, dårlig nyhet, vi kommer til å bruke det dobbelte. Tolmodighet er en dyd.
Bank i bordet, la oss holde oss friske i 12 år til. Hvis ikke er vi sikkert stae nok til å forsere Dovrefjell med både stokk og rulator
Spøk til side, dårlig spøk var det også. Vi er bare 72 og 70 år om 12 år, og det er vel ingen alder.
Mange som har giftet seg da. Den som venter på noe godt…
Bilde under: Her ved denne flotte kirka ble vi en stund og spiste matpakkene våre. Jeg vet ikke om Jon følte at han eide denne kirka litt, for han begynte å ommøblere på kirkegården, flyttet benker og rigget seg til med Absolutt vodka og greier.
Vet ikke hvor stuerent det er å drikke Vodka på pilegrimstur og sitte på kirkegården og drikke den?
Det blir vel som å ha en på innerlomma når du løper Grete Waitz løpet. Respektløst.
Jeg drikker ikke i sånne sammenhenger, ikke i Grete Waitz-løpet heller, synes det var en uting når folk gjorde det. Vi drakk vi også, men klarte vente til etter løpet.
Nå har det visst startet et nytt løp som kaller seg for Tom Waitz-løpet, med legalt stopp på hver pub. Håper ikke mannen til Grete heter Tom, i sa fall er det forkastelig. Jon mente det er etter en amerikansk musiker. Håper det.
PS. Det var undertegnede som kjøpe ABSOLUTt’n til Jon. Jon hadde bare med seg brunosten sin han, og kaffe, (eller banan var det vist denne gangen). Pluss en ekstra matpakke til hundene.
Jon er utrolig søt, snill og omtenksom, MEN når det gjelder turlogestikk, menneskekjenning og utskeielser, er han elendig.
Vi kom frem til Moelven [etter mye om og men(n)] kl 8 på kvelden.
Jon var sliten og sur, jeg blid og glad.
Jon sur fordi han var sliten, jeg glad fordi vi var fremme.
Jon har vært blid på hele turen, jeg sur pga snauhogst osv.
Sekken til Jon var som vanlig tung, tung, tung.
I tillegg leide han to hunder, som gikk i hver sin retning,
snuser den ene, så gikk den andre,
gikk den andre , så snuser den ene.
Det er lik 0 flyt.
Det er vel det idrettsutøvere kaller å komme ut av rytmen og tape krefter, mot og energi. Jon gikk sånn i 10 timer (minus 1 1/2 t pause). Ikke rart han var sliten.
Tiltross for alle disse unnskyldningen så burde han vist at vi avslutter hver tur med 1 øl eller 10. Men det var vist helt ukjent for han.
Han snakket bare om buss/tog/taxi tilbake og nektet å ha fokus på øl og feiring.
Måtte riste både han, hodet hans og kroppen hans, spole tankene tilbake i tid, fortelle han at det finnes noe som heter;
campingplass
hotell
hospits
motell
vandrehjem.
Jon ristet på hodet og trodde ikke på noe av det. Han snakket om at han var redd for alsheimer tidligere på turen, begynte virkelig å lure.
Men er nok noe helt annet som plager han nå, nemlig lavt blodsukker. Legen min sa engang, at man kan få selvmordstanker av for lavt blodsukker. Så gjelder å få i Jon (og meg) noe mat (og godt drikke) snart.
MOR i nøden ringte campingplassen, bookket hytte, spurte både pubben (rayal) og campingen om tillatelse til 2 slitne hunder (pluss sur gubbe).
Begge sa ja, alt i box, bare å bestille øl.
Når øllen kom… da smilte Jon
(riktignok et slitent smil, men det var et smil)
PS. Han ble bare blidere og blidere utover 😉
TAKK for turen Jon, du er en flott turkamerat og jeg veit at du ikke er så uenig med meg som du gir utrykk for, du må bare erte og få balanse i synspunktene. Det er bra det. Hadde vært utrolig kjedelig om du var enig i alt…
Flere bilder: (rekkefølgen på bildene blir baklengs, Moelv-Veldre (starter med Mjøsleden, vakker promenade langs Mjøsa, så Ringsaker kirke, videre til Prøysenstua og så til Veldre kirke.
For spes intr. 11/11 «porten». Dette er fra nettet, husker ikke hvor, finner ikke igjen linjen.
Tallsymbolet 11:11 er forhåndskodet i vår cellulære hukommelse før vi stiger ned i ”materien”.
Når man opplever å se 11:11 inviteres man fra å gå fra dualistisk egosentrisk tenkning til enhetstenkning hvor man er mer i tjeneste for andre. Tallet 11 symboliserer skapelsen og ser ut som en portal.Når man ser 11:11 kan man tenke ego 11 og sjel 11 og hvilke av disse man er i tjeneste for.11:11:11 er en numerisk sekvens som melder direkte fra til vårt DNA gjennom frekvens 33 om at det er på tide å “våkne opp”. Meldingen setter i gang en overføring av energi som vekker opp sovende koder i vårt DNA.
11 er de første av mestertallene, og