Etappe 5
Fra Eidsvoll stasjon til Lysjø til Huttaheita 1-2 juli 2017
Starter på Eidsvoll stasjon kl 08.20
Jon har vært røykfri på alle turene, men denne gangen tok han med seg røykpakka for å slutte, sa det var en fin anledning, siden dette var siste røyken han hadde (aldri sett han røyke så mye som på denne turen), men nå har jo ikke jeg sett han så mye heller da, annet enn på disse turene.
Han har vist sluttet en gang før (for noen uker siden). Plutselig fikk kom det så negative pessemistiske meldinger fra Jon (jeg viste jo ikke at han hadde sluttet å røyke). Kunne ikke forstå at positive Jon plutselig plutselig var blitt så sur. ..
Nå prøver han altså igjen så får jeg støtte han så godt jeg kan. Har truet han med (i tankene) at jeg ikke orker å redde han om han skulle segne om av et eller annet røypåført når vi er midt inne i villmarka. Han er tung og jeg er lat, så det ville aldri gått, men det nytter jo ikke å si til folk at de har ansvar for egen helse og at deres uansvarstagende går utover resten av verden (i alle fall de som er nærmest akkurat der og da). Heldigvis ingen som har kommet på antireklamen: SJOKOLADE DREPER. Der kan vel hende at den gjør det og da er i så fall jeg solgt.
Nå slutter altså Jon å røyke, så da slipper jeg å bære hans kropp eller ta munn til munn osv, hadde ikke huske hvordan det var uansett, 30 og 2 eller 15 og 1. Det forandrer seg hele tiden, så tilslutt vet en nesten ikke hvilket hull en skal puste inn gjennom og hvor en skal komprimere (snart blir det sikkert lettere å nå inn til hjertet gjennom ryggen).
Nei Jon, det er fornuftig av deg å slutte å røyke, så slipper jeg både gjenopplivning og belastningskader.
Jada, det finnes mobilteleforner og 113 og sykebiler og sykehelikopter osv, men de kommer ikke på momanget og det kan være minutter om å gjøre. Der vi har gått i Eidsvoll`s ville skoger var det ikke dekning nok til å få sendt en liten melding og taxsjåføren sa vi hadde flaks som ble reddet ut av lynnedslag, haggel og tordentornado på dag nummer 2 da vi liksom skulle gå til Espa. så det er veldig godt at du nå slutter, for når vi kommer opp på Dovrefjell (en eller annen gang i 2023), så er det antagelig enda lenger til folk og dessuten kan det være tåke.
Apropo å være lat, innrømmer det, orker ikke slite. For at ikke sekken skulle bli for tung kjøpte jeg meg en sovepose som var på størrelse med et eple og hadde vekt som et brev.
Fikk Jon til å tro at teknologien er kommet så langt at soveposer er blitt så små (Jon er utrolig sjarmerende godtroende). Sannheten er at dette er bare et beskyttelsestrekk av lett silkelignende stoff til å ha over soveposen, så den ikke blir skitten.
Men det holt på å bli ris til egen bak, for den stekende varmen forsvant jo fort når kvelden kom og pilegrimshytta vi skulle sove i kunne jo vært kald og vi kunne faktisk gått oss bort og måttet sove ute, hva hadde jeg gjort da da, frøset ihjel, eller krøpet inn til jon ? Sikkert det første;)
Ja, skrekken var at jeg måtte krype til korset (Olavs) å be om å få varme meg oppi posen til Jon. Spesielt med tanke på hans masing og mine avvisninger. Da hadde vel et av hans ønske gått i oppfylle (tror jeg da, eller kanskje det er bare kjeften (og bakbeina) pån…….. i alle fall, for sikkerhets skyld måtte vi unngå for en hver pris.
Vi får vente til vi kommer til Nidaros, så får kjøpt den hvite kjolen jeg tenkte jeg skulle ha og vi går sammen opp katedralgulvet ….. i ca år 2024
Tenker det bør skje noe hvis vi først kommer oss helt opp dit. Er vi på pilegrimstur så er vi på pilegrimstur! for all del, den tid og den sorg, mange meter skal tilbakelegges og mange hindere overkommes og sikkert mange.
Håper ikke Jon leser dette, for da får han vel ville tanker og begynner å trene sånn at han slipper å vente 6 år……
Uansett, tenkte egentlig foreslå litt lenger tur, videre vestover og ned vestlandskysten til sørlandet og rundt der og opp til Oslo og så over Veåsen og videre nordover til Finnmark. Så tenker at aldershjemmet og 90 årsdagen er mer realistisk tidspungt .
Synes det går fort nok som det gjør. Jon har skiftet jobb og går mer i jobben sin, og det merkes. Han langer nå plutselig ut og jeg ligger og peser langt bak. Får bare fortsette å sinke han, så vi ikke kommer til Nidaros før tiden.
Han skyller på at jeg har vært syk og derfor trenger rekonvaliseringtid. Det er bare tull. Sannheten er at han ikke har bil og at Oslo sporveier/Ruter eller hva det nå heter nå (Unibuss/Nettbuss) og at ledelsen i disse selskapene ikke tenker på at sjåførene også skal komme seg på jobb for å starte den første ruta som går om morgenen.
Derfor er Jon så innihampen sprek blitt, fordi han må gå halve Oslo rund for å komme seg på jobb for å få startet opp den første bussen som skal komme til din holdeplass for å frakte deg på jobb.
Takket være Ruter må jeg også begynne å ta buss på jobb. Det er jo eneste måten å få denne kroppen til å løpe til noe som helst. Og siden jeg er så gjerrig må jeg (i mitt hode) gå til neste kommune for å spare de kronene det koster å slippe å betale for en sone ekstra. Pluss at det er vanskelig å komme opp om morgenen. Disse kombinasjonene gjør at jeg MÅ løpe til et busstopp som ligger 1 km unna.
Fy Oslo Sporveir/Ruter, fy for at dere så dårlige systemer så Jon er nødt til å bli altfor sprek for meg.
Men du kan jo kjøpe bil da Jon eller bytte jobb?
På denne turen sa han til og med at han kunne tenke seg å gå alene, for da slapp han meg og hunden som sinker han, så da er det bare å begynne å ta buss for meg. Være med i konkuransen.
Husk på det da Jon, at det var faktisk jeg som fant på dette!! Men det hjelper vel ikke det, mannfolk gjør som dem vil, de vil være fri (fri for heftelser).
Så nå er det ikke lenger jeg som trenger å bekymre meg for at jeg skulle måtte bære en 100 kg kropp fra villskogen i Dalstrøka ovenfor et eller annet sted, nå er det heller at Jon (som i tillegg til gåiningen i Oslos gater har sluttet å røyke), kommer til å løpe fra meg og bruke 1-2 år på turen isteden for 6 (kanskje). Vi får se da.
Men dette har jo ingenting med pilegrimsturen vår å gjøre egentlig. Disse skildringene blir bare lenger og lenger, så tilslutt er det vel knapt bare Jon som orker å lese dem…
Det er det samma det, finnes mange uleste bøker i folks bokhyller . . . . dessuten har jeg ferie og skriver så masse jeg vil….. he he
Apropos bok, sa til Jon (noe jeg sier ganske ofte) at hvis vi går vestover etter at vi har nådd Trondheim, går den flotte kysten til sørlandet og opp igjen på andre sia (pilegrimsstier går vel fra alle krinkelkroker i dette landet, alle måtte jo til Nidaros), så er vi sysselsatt til vi er ca 90. Hvis han blir med på det skal jeg skrive bok om turen.
Da sa Jon, trenger ikke gå der , for det er det skrevet bok om før, folk har gått der før, kan bare lese boka.
Da sa jeg (noe jeg skal repetere temmelig ofte): OK Jon, så det er det samme å lese en bok om en ting som å gå der og oppleve det på kropp og sjel??????????
Jon bare overhører meg . . . .
Greit det Jon, neste gang vi skal på fest (etter en etappe på en av pilegrimsturene våre), så skal jeg kjøpe øl og vin til MEG og til deg skal jeg bare goole litt fakta og øl og vin også kan du L E S E om øl og vin mens jeg sitter og koser meg og drikker , he he he HA HA HA
Ok, folkens, fra spøk til …… dette var bare intro, nå først begynner skildringen, men….. bare en ting til, jeg husker jo ikke hva alle plassene vi går forbi heter, husker ikke engang i min egen hjembygd Eidsvoll, så det er ganske mye risørtsh (som man sier på norsk) som må til for at dette skal bli riktig, bare så det er sakt……… . . sikkert derfor det blir så lang intro 😉
En tur begynner med å pakke sekken. Vi skulle overnatte, så da gjalt det å tenke rasjonelt. Liten sovepose var innkjøpt (selv om det nesten førte til fella). Vurderte å ikke ta med tannbørste. Den veier jo litt den også, og alle monner drar, sa musa . . . men kom på den plomba som datt ut forleden og tanlegeskrekken, så tannbørsten ble med (med tannkrem på, tannkremtuben veier mest). En kvart dorull og den letteste trusa, thats it. Det som veide mest var all maten, mat må man jo ha.
Minnet Jon på at han måtte tenke på middag til lørdag, frokost søndag og matpakke. Da skriver Jon tilbake at han bare smører en ekstra matpakke.
Herregud så stusslig. Der har vi trasket og gått i 10 timer også skal vi ikke ha middag når vi kommer frem engang. Da skriver Jon: Tar med øl og akevitt. Det var selvfølgelig bare tull, så jeg pakket en tomatsuppepose og sa at Jon fikk ha med seg to ekstra skiver med smør til tomatsuppa. synes litt synd på han, som ikke unnet seg mer enn noen svette matpakker på en sånn langtur, kokte et egg til han, tok med en ansjos -boks (i sherry) og kaviar. skrelte egget for å spare vekt og ansjosbokser finnes i utrolig små størrelser – flaks.
Er litt rart, for når en ønsker å glede noen er det akkurat som det ikke spiller noen rolle om det koster litt …… det gir energi å glede (trodde i alle fall han skulle blir glad).
Når vi starter på turen får jeg se hvor stor sekk Jon har. Han skrev riktignok på melding dagen før om vi skulle låne en hest. Sa som sant var at vi har to i Tinn, så hvis vi går om Telemark kan du få hest?
Eller så kom jeg over denne på bussen en dag:
Dagen kom med fuglesang og Jon kunne virkelig trengt en sterk hest til sekken sin. Han bar med både dopapir, tørkeruller, våtservietter, skift for alle værtyper, kniv, saks, 1,5 liter vann, kaffetermos, flere tuber med smørost, vestlandslefse, muslibarr osv osv……
…… så min plan om å overaske han med noe godt gikk rett i vasken i det øyeblikket størrelsen på sekken kom til syne.
Han hadde snakket mye om dette ølllet og turakevitten, men jeg trodde ikke i min villeste fantasi at han hadde tatt det med, men der tok jeg feil, for den som hadde med 8 åtte ÅTTE store bokser med øl, det var Jon. De var til meg sa han.
Enten er han gal, eller så må det være noe annet!
Så der hadde jeg en sekk som var lett som fjær og Jon en som var tung som bly (eller som en kasse med øl).
Bilde: Jon med sekken på sundbua i Eidsvoll
Vi startet vandringen mot Lysjø (som er på grensen til Stange i Hedemark) fra Eidsvoll stasjon (tok tog fra Oslo kl 07.34 og T-bane fra Vestli/Romsås kl 06.30). Planen var å komme til Lysjø i dag (kveld/natt).
Vi gikk forbi der Skibladner (verdens eldste hjulbåt i drift) ligger ved kai og forbi den flotte gamle Eidsvoll stasjon, som ble pusset opp rett før OL i Lillehammer (sånn at de som kjørte tog forbi, (på vei til Lillehammer), skulle se hvor vakker Eidsvoll er). Ikke lenge etter at OL var avsluttet blir stasjonen lagt ned (det var de penga). Ny stasjon bygges bortenfor den gamle.
Så fikk Dæli (som det gikk gæli. . . for) vondt i ryggen og kjøpte opp den fine stasjonen (tror ikke det hjalp noe på ryggen men …… han fikk i alle fall noe fint å se på ).
Vi gikk forbi den knelende soldat mellom jernbanebrua og sundbrua. Sa så kjekt til Jon at det er et minne fra krigen, men det var FEIL. Soldaten er et minne fra 1814 og symboliserer vel fred og frihet (soldater pleier vanligvis å skyte og drepe, ikke knele). Så da lærte jeg det- etter bare 49 års tilknytning til Eidsvoll (bedre sent enn aldri).
Kunstmeren Gustav Lærum har laget den i 1828 og det ble krangling om hvor den skulle stå, på Eidsvolls plass i Oslo eller i Eidsvoll.
Samma det, Eidsvoll er Eidsvoll (ifølge Jon trenger man ikke reise til en plass, man kan bare lese om det i en bok og da er det vel det samme hvor denne statuen står (Oslofolk kan jo bare lese om den, trenger ikke å reise til Eidsvoll;)
Men……. synes det egentlig er en rar plassering (når den først skal stå i Eidsvoll), når de først hadde slik strid om plasseringen. Nå står den in the middel of nowhere, midt imellom to bruer og begge bruene er lagt ned for mange år siden og samme med stasjonen, ingen trafikk der lenger. Stakkars soldat, alene står du, ingen ser deg lenger.
Foreslå at Oslo kan få den nå . . . så slipper den stå der bortglemt. »Sundet er jo nesten nedlagt det også, butikker stenger og alt flytter til Råholt eller Jessheim.
…… eller den kan flyttes til Eidsvollsbygningen (det er nær Råholt).
Vi går over brua, gjennom det øde sundet (ser ikke så øde ut på bilde, men vi så ikke en sjel)
Bilde: Sundet i eidsvoll.
og opp til Vilberg skole. Minner dukker opp, spesielt fra 6 klasse. Nå skal jeg endelig få hevnet meg på den læreren vi hadde da. Det er mattetime (jeg var elendig i matte og alle fag). vi skal jobbe med mattestykker (kanskje ikke så rart) og får utdelt fasiter så vi kan sjekke svarene selv (i grupper). Klassestyreren oppdager at han har for få fasiter og står og klør seg i hodet. Kreativ som jeg var, kommer jeg på en lys ide og sier impulsivt: «Du kan låne min, jeg har fasit i sekken».
Det skulle jeg aldri sakt, før jeg fikk sukt for meg ble rektor og sikkert et titalls lærere kontaktet for å undersøke meg og min sekk og mitt forhold til fasitter og hvorfor jeg hadde det og hva jeg brukte ha de til og at det sikkert var forklaringen på at jeg ikke forsto noen ting i matte osv osv osv.
Dette var dråpen som fikk meg å hate denne mannen dypt og inndelig resten av min skolegang.. Han hengte meg ut for hele klasse og fikk meg til å føle meg som den største skurken og forbryteren hele verden – FORDI jeg hadde med meg en skarve fasit på skolen. En som mamma kjøpte for å hjelpe meg i matematikk og for å sjekke om hun hadde hjulpet meg riktig. Han trodde vel (i sin enfoldighet) at vi førte svarene rett inn og dreit i utregningen. Da kjente han ikke mamma rett. Han burde sannelig tatt en samtale med henne før han satte himmel og jord i bevegelse for en jævla fasit.
Mamma var så nøye med at jeg skulle gjøre lekser og at jeg skulle gjøre det ordentlig at det fantes vel ikke det menneske i denne verden som var mer nøye på det enn henne. Herregud, at det går an å ta så feil . . .
Bilde: Vilberg barneskole. Fin bygning – dårlige minner.
Har vært lærer selv og hatt sånne søte små, sårbare barn og heldigvis aldri følt trang til å hevne meg på dem. GJØR ALDRI DET HVIS DU ER LÆRER, DU LAGER VONDE MINNER SOM ALDRI GLEMMES.
Jeg har glemt denn læreren for lenge siden, men når skolen står rett foran meg, så er det klart en husker!
Så går vi forbi Vilberg ungdomskole. Det var som å komme til en annen planet å begynne der. Plutselig ble jeg respektert som menneske og fikk den hjelpen jeg trengte. Kan ikke huske en eneste motbydelig lærer, alle fikk stjerne i boka hos meg, til og med rektor. Ikke fordi han var så snill men fordi han tok skikkelig rotta på de snørrungene som fortjente det. Vi hadde så respekt for han at vi nesten tissa på oss når han så på oss. Vår klasse hadde han i matte og jeg var livredd i hver time, men også fasinert over hans autoritet og hans sans for rettferdighet. Jeg steg fra asken til ilden (eller hva det heter) og fikk nesten beste karakter i matte. Rektor trodde det nok var hans ære, for han tok meg frem for hele klasse og skrøt av meg (sikkert fordi jeg gikk fra hjelpeklasse til å bli en av de beste elevene i nesten alle fag). Men det var nok ikke din fortjeneste det rektor, jeg forsto ingenting av dine forklaringer på tavla, desverre.
Det jeg gjorde (sikkert takket være mors opplæring) var å gå hjem og lese forklaringene som sto først i hvert kapittel i matteboka. Leste det omigjen og omigjen og til slutt satt det. Men du var kul alikevel du:). Og klasseforstanderinnen vår elsket jeg, Ingjerd Kristensen.
Mange gode minner fra denne skolen. Husker klassevenninden Unni Edvartsen og jeg (og sikkert noen flere) sto på trappa i friminuttet og pratet. Unni var en engel og snill med alle. Trist hun skulle gå bort så tidlig ❤
Phu…… godt vi snart er ferdig med Ullensaker og Eidsvoll, sånn at blir ferdig med alt dette personlige…..
Vi passerer Eidsvoll gymnas eller videregående som det heter nå. Som hevn fra barneskolen og lærerne der klarte jeg å få nok poeng (28) til å komme inn der på gymnaset. Ville aldri gå der, men bare tanken på at jeg kunne hvis jeg ville var berusende. Som tidligere skrevet havnet jeg i stek-løk-riktig-hysteriet til Fr.Pettimeterløk på Mork videregående (husmor)skole.
Så går vi forbi Vilberg helsetun og mange minner dukker opp fra dengang Vivi lå på den psykiatriske avdelingen der. Alle besøkene, sårheten, smertene hun måtte bære, både psykisk og fysisk, alle turene hun satt så umåtelig pris på og den gudommelige ydmykheten hennes. Snille gode Vivi ❤
Vivi 6 år (1955-2006)
Veien må gå videre. Et sted vi gikk forbi, sto det: «Å gå Pilegrimsleden gir livet mening». Kanskje det, vi får se . . . .
Veien går opp til Østsidveien og krysser Tynsåkerveien. Store herskapelige bondegårder som ligger rett ved sundet, har aldri satt mine føtter der eller kjent noen som bodde der.
Vi går forbi Storlåtte Tønsaker gård hvor Henrik Wergeland som vanlig fikk NEI når han gikk på frierføtter. Han ba om Lars Torsteinsen Tønsake`s datter Albertines hånd (1820åra) men hun svarte som datteren på Risebo (sikkert også sa): «Første betingelsen for at en kan gifte seg er vel at en kan fø ei kjerring». Så da fikk han den, , , , , , slag på slag, ikke rart han ble dikter!
På Tønsaker har det også ligget en kirke fra gammelt av og det har vært eget sogn. En prestegård -akkurat som den Wergeland kom ifra.
Bilde: Tønsaker gård langs Tønsakervegen, noen hundre meter fra Vilberg .
Så kommer vi forbi Skovset langs Østsidevegen. Der får vi se et helt nydelig forseggjort drivhus med utskjæringer og pynt. Jeg roper til henne som steller i hagen at det er det fineste drivhuset jeg har sett. Hun svarer at det er ikke drivhus, men overnattingshus for pilegrimmer.
Hun er meget hyggelig og jeg ser på ansiktet hennes og et kjennetegn der at jeg har gått på skole sammen med henne, men husker ikke navn. Hun forteller at hun heter Anne Mette Morterud (fra Styri) og tilbyr hunden vann og vi takker ja. Utrolig koselig hus og hage (og «drivhus») og utrolig gjestfri dame.
Sier til Jon at jeg må revurdere mitt inntrykk av eidsvollinger og han er selvfølgelig helt enig.
Trasker videre og kjenner at den skarpe Eidsvollufta ikke er den tropevarmen som sekken ble pakket i. Ullgenser mangler, langbukse, vindjakke osv
Ser bort på Jon og all øllen han bærer. Fleipa jo bare når sa han måtte ta med bare øl til meg, siden ikke liker akevitt. Sa han heller måtte helle ut halvparten av akevittflaska og erstatte det med 4-5 øl pga alkoholprosenten. Trodde ikke at han var så gal at han gjorde det….. enda giver han på med godt mot og sliter hunden med seg for hver lille bittelille tulletisselukt han vi smake og lukte på.
Bilde: Trenger noe godt å lukte på vi også:)
Bilde: Her er vi et sted mellom Hemli og Hol og traff ei hyggelig dame som spurte om vi trengte herberge.
Bilde: På Hemli
Jeg synes egentlig det er for langt å gå med bikkja til Liastua, 1.5 km, så skjønner ikke hvorfor ble med på dette, eller foreslo dette. Missliker å gjøre noe i varmen, sola begynner vist å skinne på oss og eidsvollingene…..
Vi bruker ha to spisepauser på 10 timer. Hvorfor det egentlig? er jo veldig lite!! Hjemme spises det hele tiden og NÅ når vi går og går så . . . . .
«Du…..Jon, skulle ikke vi ta en pause snart? Spise litt? Trenger å feite meg opp etter sykdomsleie vet du, gått ned 10 kg sikkert (har ikke vekt da, men ar klær).
Vi stopper på Sander, der lå et menighetshus som vistnok ble brukt til alt mulig når det var behov, også som erstatning for Langset kirke (når de hadde behov for mer plass).
Menigheten «Effata» bygget det (maskinlaft), ferdig på bestemors 13 årsdag 14.september 1902. Effata betyr LUKK DEG OPP . Effata er et ord fra Jesus eget morsmål og han som uttrykte dette (ifølge den nye testamentet) var døv og stum.
Uansett, her spiste vi vestlandslefsa til Jon og han tok seg en blås fra tidenes siste tobakkspakke. Vi tenkte verken på Jesus eller at døra skulle lukke seg opp, sommervarmen stekte i tømmerveggen og trappa lå svalt i skyggen.
Bilde: Farget glass i vinduene på Effata-kirke huset i Sander.
Ferden går videre, livet går videre, vi må reise oss, få ting gjort, fingern ut, og raua i gir. Kanskje det er det de mente med disse visdomsordene om Pilegrimsleden – at ferden gir livet mening. Er antagelig bare en brøkdel av svaret….. uansett vi må videre, sele på og gå.
Jon klager på at jeg tar så mye bilder, men tror ikke han har tenkt på hvor mye energi det egentlig tar.
En som ser verden gjennom en linse kan ikke gå glipp av noe og må være årvåken som en hauk. Det nytter ikke å sove bort en cm av veien. akkurat på den cm kan det hende at hvis du bøyer deg ned eller går litt på skrå eller løfter armene litt opp så kan det bli tidenes bilde, – man vet ALDRI.
Så om Jon har blitt sprekere siden sist har han langt igjen…
Hvor var vi, hvor er vi Jon? Vi går igjennom Sameiløkka, Østenga. Ljødal og Brødstad:
Jeg venter fortsatt på den ville skogen Jon?? Ulv og bjørn skulle det vist være der også?
Skal fortelle dere en hemmelighet, den ville skogen kom aldri. Den skogen som Jon hadde gledet seg sånn til, den ville og farlige, den som bare tøffe menn tør å gå inn i, den kom aldri. Vi gikk mest, aller mest på breie grusa skogsbilveier eller riksveier som man hadde sakt for noen tiår tilbake. Joda det var natur og lite hus, men ikke akkurat den villeste ville skogen som Jon hadde skiltet med:
Bilde: Kanskje dette er ca på Holt (ekke godt å si, -Jon leser kart og en annen tar bilder, kanskje vi skulle samarbeide mer Jon?) De lokalkjente får heller sende klager så får vi rettet opp skadene! Kanskje er det Habberstadvangen?
Opp med porter igjen med porter.
Bilde: Holtdammen, demning, turbin og stømproduksjon.
Gustav Boden fra Vermland ble med ei eidsvoll-jente og kjøpte Håltåa som da var nålefabrikk. Han startet smie og ansatte 22 karer. Han fikk 6 sønner og 4 startet i smia. En av disse ble utsatt for en ulykke i smia, han satt seg fast i drivreima, ble med oppunder taket og fikk revet av foten.
Hørte du det Jon……? Ikke bare bare . . . Får være glad vi kan gå vi, selv om det går sakte……
Bilde: Nå er vi på Langset
Bilde: En sommerdag på Langset:) Ps. Fint på Langset, aldri vært der før, tenk det, er kanskje en SKAM
Bilde: En bekk som rant ut i Holtdmmen i nærheten av Habberstadvangen
Bilde: «Vær sin smak sa vintapperen og drakk mens de andre sloss»
Bilde: Jon ler fordi jeg detter i vannet og mister mobilen …. plask, klarte alikevel ta bilde og vet du hva Jon: mobilen er v a n n t e t t. Bare tuller: Husker ikke hva Jon lo av, var sikkert noe dumt . . . . . . . . . . jeg sa!
Bilde: Jon hadde med seg en Villa farris flaske som det fremdeles smakte Villafarris av (ikke så rart da, nå er den fylt i bekken og innholdet er jo Villafarrisbrunt;)
Bilde: Bekken som renner ut fra Fløyta, ved Gunnesfallet (kanskje). Her er vi i alle fall rett ved Fløyta.
Bilde: Jon bader i Fløyta og wovven HAR badet i Fløyta.
Bilde: Langs Fløyta
Bilde: Nord-østsiden av Fløyta
Vi møtte en sprek nedelender som også går pilegrimsleden. Han hadde gått fra Risebro samme dag og kommet helt opp her til ca omtrent Langset ,kan vi vel grovt kalle det. Han slo av en liten prat og hastet så videre, skulle til samme overnattingshytte som oss, men sa han hadde med telt hvis hytta var full. Vi (eller jeg da) sa at vi hadde ikke telt, så om han kunne være grei å bare slå opp det og legge seg uttafor.
Han svarte ikke på det, ba adjø og hastet videre. Jon ble så merkelig rastløs og utilpass, så viste det seg at han var blitt smittet av den samme sykdommen som denne nedelenderen hadde og den sykdommen heter væremannogvisesegsykdom
. Tro egentlig ikke nedelenderen hadde den sykdommen, han var bare SÅ sprek. Sikkert gjort noe for det, men du kan ikke sammenligne deg med han Jon, det forstår du vel. For det første er du 20 år eldre og for det andre har du 3. ganger så tung sekk (med øl) og for det 4. har ikke du trent og du røyker som en svamp (20 om dagen ifølge deg selv). Så vær så snill og stress ned, stikk finger`n i jorda og innse at slaget er tapt sammenlignet med denne mannen.
Han når frem til hytta en halv dag før oss og han okkuperer sikkert alt. Det må vi finne oss i. Vi trenger ikke (eller du da) sammenligne deg med han. Han er han og vi er vi. Får si som gjengen på SKAM, vi må bare innse at vi er de største looserne på denne skolen. Oversatt blir det omtren: VI ER DE STØRSTE LOOSERNE PÅ DENNE FERDEN. Enkelt og greit.
Jon nekter å innse realitetene og snører sekken for å gå videre med en gang. Han girer seg opp, enda mer opp for hvert menneske vi møter. Vi møter endel folk på vår vei,spesielt koner, hester og andre vandrere. Jeg passer på å si til alle at vi har tenkt å bruke 6 år til Trondheim og ser hver gang skrått bort på Jons skuffede fjes som SKAM(ER) seg over looserne.
Vi vandrer videre alene, vi loosere. viste du det Jon, at loosere kan ha det trivelig sammen og glede seg over de små ting. Når livet går sakte kan man få med seg små detaljer som andre ikke oppdager. De går glipp av mye og vi får mye. Så noen ganger er looserne vinnerne……. tenk på det du Jon.
Etter en stund tar vi en rast i grøfte og drikker litt vann og spiser en pølse og koser oss.
Bilde: Pølsa di var ikke så hard Jon!!
Etter at magen er litt full og halsen utørst, pakker vi sekken. I det vi reiser oss opp og skal gå tar jeg en titt rundt om kring, titter på heiene og skråninger og på skogen og leter etter fotomotiv, må jo få med seg alt…….. Jeg tror nesten ikke mine egne øyne, men akkurat på linje med der vi sitter og langt opp i skogkråingen på en stein står det en skulptur alene og forlatt, ganske målplassert og uventet med hatt, øks og pondus. Jon er også målløs, imponert.
Allikevl nekter han, orker ikke å gå i krattet opp til statuen og ta en nærmere titt. Ikke snakk om at du ikke vil/ orke det, du SKAL gå opp dit og du skal også opp på steinen for…… DETTE skal det tas bilde av.
Hvilken kommune i verden har en statue stående i svarteste granskogen, så ingen kan se den uten å gå baklengs og samtidig snurre seg rundt og se mer opp enn ned. Det er Eidsvoll det! Ja ja, opp med deg Jon, dette må foreviges.
Bilde:»Bjørkerotgubbestatuen»laangt der oppe på Laaangsett (Bjørnholtet)
Bilde: Jon endelig oppe hos Bjørkerotgubben, vakke så ille Jon?
Vi kommer til et stort, flott, godt forankret oppslag som forteller oss omstendelig om en stor severdighet i Eidsvol kommune. Den har fått eget monter så og si og er godt synlig. og innrammet på en estetisk flott måte. Vi som fotturister er nysgjerrig på alt som kan berike en ellers kjedelig ensformig veg, så vi gikk bort til severdigheten og studerte teksten og nyheten.
Her sto det om Eidsvolls stolthet, nemlig kommunens største gran. Den er hele 36 meter høy og rommer 11 kubikk.
Vi tittet øye vatt og sårt, til venstre og høyre, oppe og nede, østover og vestover, pluss nord og sør, men så ikke denne granen vi Eidsvoll??. Granen var fjernet men det fine monteret sto stødigere en trære i skogen rundt. Forstå det den som kan.
Et tips til Eidsvoll kommune og eier av denne skogen: Skift ut bilde av grana med en opplysning om den flotte «Bjørkerotgubben» rett bortenfor, for den var det så og si helt umulig å oppdage og den FINNES jo faktisk!
Ferden går videre med eller uten opplevelsen av Den største grana i alemenningen. Dette var kanskje det nærmeste vi kom den ville skogen til Jon. Ingen hus, ingen hytter, ingen folk, ingen biler, øde, øde øde. Så her kunne det nok være både ulv og kanskje bjørn.
Men vi så noen som gikk uten beskyttelse, noen som har søte små ullkropper og ta vare på og som passer godt på dem som den mest dyrebare skatten de har, Det er det kjæreste de har og det eneste de bryr seg om i livet. De går over lik for å beskytte dem og de gjør alt som står i sin makt for å verne om barna sine, og de er de mest bedårende individ jeg vet om.
Kjære regjering, kjære storting og kjære alle politikere som vedtar lover og bevilger penger, forstår dere ikke at bøndene må få øremerket midler til å gjete sauene sine for å klare å drive med dette. De sørger for mat på alles fat. De har det viktigste yrket i verden og de gjør slik at du og jeg kan fortsette å leve. Og la de få nok, til å leie inn folk som får skikkelig betaling for en ansvarsfull jobb som varer døgnet rund, som ikke er for pyser men folk som tør og kan å overnatte under åpen himmel. Sauene må ha gjeterhund og en kyndig som kan styre den. Sauene må selvfølgelig holdes samlet, (ikke spredt overalt slik disse og sikkert alle andre gjør) av gjeterhund og de må passes på natt og dag. Dette er ikke en jobb for en tilfeldig forbipasserende, men for «fagfolk» og må betales deretter.
Før i tiden kunne jo alle dette, til og med barna, men nå har vi fjernet oss så langt fra naturen at de fleste er redd for den (å ligge alene under åpen himmel).
Disse kan ikke gå i denne villmarken ubeskyttet, det er klart som dagen og ren logikk. Se på dette bildet: Jon kommer med hunden, søya kommer løpende etter for å ta hunden for å beskytte avkommet sitt, selv om vi ikke har gjort noen ting, ikke sett på dem en gang. Jon går fort og prøver med hele sitt kroppspråk og energi fortelle søya at vi er ingen fare, vi skal bare gå forbi og la dere være helt i fred.
Hva tror du skjer om dette hadde vært en ulv? Selv om ulven hadde vært mett og ikke hadde intensjon om å ete lam den dagen. Ulven vil blitt angrepet av søyene. de ville gyvet løs, stanget o av all sin kraft for å beskytte ungene sine.
SÅ IKKE SKYLL PÅ ULVEN, VÆR SÅ SNILL.
Det er og har alltid vært menneskets ansvar å passe på sine dyr. Vi må tilbake til gamle verdier og begynne å gjete de stakkars husdyrene våre igjen. Slutte å la profitt og penger råde og begynne å tanke på hverandre, naturen og dyrenes velferd!! Alle har rett til et liv på Jordkloden!
Bilde: Hunden ble jaget av alle søyer vi møtte, de ville angripe den, et under at vi kom oss unna, Jon sto imellom og beskyttet. Trofast er vant til sauer og oppførte seg rolig og var ikke truende.
Bilde: Mange sauer går uten beskyttelse i dette landet. Hadde våre forfedre hørt om det hadde de snudd seg i grava og sakt: «For noe tull, klart dere må gjete dyra deres»! Hvordan har vi moderne mennesker kommet frem til det at dyra skal gå alene og når noe skjer med dem, så er det ulven sin skyld? En merkelig logikk!
————————
Nå tror vet betydningen av pilegrimsvisdomsordet: Vandringen gir livet mening. Hvis ikke vi hadde gått her på denne veien i time etter time, så hadde sikkert både Jon og jeg sittet hjemme med en pose sjokolade, pils og bestilt en stor feit pizza og skravlet om løst og fast og ingenting med noen venner – blitt feitere og dummere og slik hadde det sikkert fortsatt ut ferien.
Istede går vi her (Jon har riktignok med seg 8 dobble pils), men vi går da i alle fall og Jon får da virkelig merke for hvert skritt -tyngden av sine laster ;)…… eller mine ifølge han.
Så meningen med visdomsordene må bli at det er bedre ut å gå enn inne å spise pizza 😮 eller . . . . ?
vi får gå litt lenger så kommer kanskje på noe lurere . . . .
Dagen er ekstremt varm og det står på skiltet at vi kommer til Fløyta igjen. Finner i alle fall en bekk som vi lauger oss i, drikker brunt Villafarrisvann og gleder oss over at det verken er fluora eller klora, bare rein skit og myr, dobbelt så sunt og mer enn det, enn springvann.
Jon gir meg ny kunnskap om vannet vi drikker i springen, at det ikke bare er klora og fluora, men at gråvannet blir renset og brukt en gang til og sendt ut i springen til oss og før det blir sendt ut for andre gang blir det klora og fluora enda en gang. Rensinga tar bort bakterier men ikke fluor og klor. Om dette gjelder bare Oslo er usikkert, sikkert alle byer og kanskje tettsteder også.
Kjære dere folk som leser dette: Gå ut i skogen og drikk vannet der, anbefales altså!!!! Selv om det er litt brunt og smaker myr, så er det titusenganger sunnere for kropp og sjel enn vannet i springen (bare det renner og ikke står stille)!
Bilde: Deilig vann ved Ovrigangen (betyr kanskje overgangen) «Alt er en overgang sa sauen og ble flodd (av ulven), huff, den var stygg. En gang til: «Alt er en overgang sa reven og ble flodd». …. Ja ja, sikkert vondt for rever også!
Bilde:På veg mot Dorrsvangen.
Bilde: Jon metter seg på C-vitaminrik Gaukesyre (kløverlignende)
Nå er Jon veldig sliten, han må støtte seg til et tre og puster og stønner. Det er nå han lar det gå utover bikkja og skylder på at den må snuse på alt og at det kan da ikke være nødvendig når vi skal gå så langt at den MÅ snuse på absolutt alt. Det er da jeg sier at det er det som er tur for den å snuse på alle deilige lukter. Den kan ikke lese på alle oppslag eller bli klokere og inspirert av pilegrimsboka di, den kan ikke ta seg en blås eller ruse seg på kaffe eller den akevitten du skal ha etterpå. Det eneste den har er luktene langs vegen og det er livet for den, det er det beste den vet og den forlanger ikke noe mer enn det og det ligger her langs hele vegen og er helt gratis.
Forstår du det Jon! Synes du det er så MYE forlangt at han får den gleden?? Tenk om vi var fornøyd med så lite, da hadde verden blitt et bedre sted, tror du ikke det Jon?
Jon er ikke enig og skjønner ikke at det kan være nødvendig . . . . .
Du liker vel å lukte litt du også Jon . . . . . . på damene?
Vi går bare videre, Jon gidder ikke argumentere for hundelivet, han ville aldri pådratt seg en hund og har mer enn nok med å leie denne en gang i måneden.. Vet egentlig ikke hvorfor han gidder å gjøre det, antagelig for å blidgjøre meg, eller fordi han elsker bildene jeg tar (som hadde vært umulig med et bånd i hånden), eller fordi han innerst inne elsker hunder. Han er i alle fall ganske snill mot den!
Det må ha vært mye jobb å holde disse stiene oppe, bygge broer og kviste og rydde. Vil sende en takk til de som har gjort det mulig for oss å vandre på desse fantastiske små veiene uten å behøve å bli våte eller oppskrapt. Det er sikkert både bønder og kommuner som samarbeider og et stort dugnadsarbeide som er gjort. Tusen takk!!
Ja litt våte kan vi jo bli da, men det er ingenting mot hva det kunne vært . . .
Bilde: Grønnsjøbekken?
Må gudene vite hvor vi er, tror vi nærmer oss Lysjø
Bilde: Ja, det viser seg at vi er rett ved Lysjøheim (overnattingsplassen) ved Lysjø.
På bilde under ser vi hytta og gjett om det var to slitne vandrere (som hadde gått i 10 timer) som vart gla :)))))
: 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂
Så kom skåret i gleden. Tunet til Lysjøheim og omegn var full av sauer. Vi hadde gledet oss til øllllllen og akevitten men vi kunne ikke ofre bikkja…… dessuten ble vi skuffet over andre ting også. Nedelenderen satt kry på altan og fortalte oss at han hadde vært der i mange timer allerede. Jeg så Jon synke sammen og skynta meg å si at dette er ikke plassen for oss, det er for mange farlige sauer og dessuten ……..
må vi finne en lysere plass som muntrer opp Jon, så jeg dro han med videre forbi hytta, ned en vakker bjørkeale`-bakke
Og der lå den flotteste lyseste Lyssjø i all sin prakt.
Se her du Jon, her kan vi være 🙂
Dette utrykket fikk Jon da:
Svett under barten, sliten og kje . . . . får alikevel prøve å få han til å le (smile liiittt da. . .
Smil og smil fru . . . . . samma det, smil er smil og mann er mann . . . .
Vi fant oss en plass, satte øllen i sjøen og vovven stakkar sovnet med en gang, – før festen begynte . . .
Her sitter vi og ser lengselsfult utover den fine Lysssssjø og det eneste vi tenker på er at alle de 8 øllllene skal bli kald nede i vannet!
Hallo Jon, synes du sitter uttafor hagen din jeg Jon????? Liker du den ikke????
OK, såpass ja . .
Det er 18 årsgrens på denne bloggen her . . .
OOKÅ, fikk mot til å gå inn i hagen din også nå`a . . . . .
Ei so har fått i seg de 8 ølllene eller . . . . .
Pakk sammen Jon, vår tur er ikke slutt, selv om festen er på sitt beste, solen har gått ned og nattekylen siger inn
Vi må videre, kan ikke sove i lånt hytte og hage og kan ikke sove ute i tilfelle ulv. Vi må gå videre . . . .
Pån igjen og sute og traske . . . .
…… mot ukjent mål.
Så skjer det vi mins hadde ventet oss . . . . .
et paradis åpenbarer seg
et fantastisk tun, to store våningshus, en flott laftet låve, et fint stabur, vakker utedo, altså en hel gård (uten strøm og vann, jippi!!!), kunne ikke blitt bedre. Jon og jeg er så begeistret av vi går nesten fra skaftet og vi føler oss som konger (oss gutta) eller like heldige som Lavrans og Hjertrud i Kristin Lavransdatter, i sine glansdager (før Erlend kom).
Vi gjør som herskapsfolk flest, koker posesuppe og spiser fra samme fat. Jon overasker med fersk loff, fra den endeløse innholdsrike sekken sin og vi er de lykkligste i hele verden. Plassen heter Finsbråten og er til utlån for (bare) OSS (gutta;)
Neste morgen våkner vi til sol på slottet vårt, som stråler i kapp med oss . . .
Vi har ikke så mange dyr her på herregården vår enda men en hund har vi da fått…… og noen sauer truer i skogen, vi hører bjellene.
Så ble det deilig frokost akkurat så fin som ønskelig og Jon ble glad for ansjos og egg og gleden var på min side!
Eventyret kunne endt godt men det gjorde det ikke. Nå kommer et kapittel som det ikke kommer til å bli skrevet noe om. Dagen startet dårlig idet vi forlot Jørungård (Finsbråten) og ble bare verre og verre. Vi skulle egentlig gå til Espa og Jon trodde vel at vi plutselig skulle klare 5 km i timen når vi før har gått 1. Han måtte på jobben kl. 03.30 og den bussen fra Espa som gikk da og da måtte han ha.
Sa til han at det er umulig, det må du forstå, det går ikke, vi klarer aldri det, blir bare stress. Vet ikke hvem som var med oss eller mot oss, Jon var sur som ei potte og jeg løp etter for halv pris mens fotokamera rullet og gikk.
Tror nok det var noen der som passet på oss og var på vår side (eller ikke) for når vi kom til Huttaheita og skogene bortenfor skogene så bestemte værGUDene av vi skulle få det verste været noesinne, torden, styrtregn, haggel og lyn. Hunden gravde seg ned (med kløv) og var livredd. Dekningen på mobilden hadde vært elendig begge dagene. Mamma ringer fire ganger daglig og det eneste jeg hørte på svareren var sus.
Så sto vi der IN THE middel of nowhere og vet ikke hva Jon tenkte men kjærringa tok kommandoen og ba han ringe etter taxi for Guds skyld. vi skulle for egentlig opp på den største toppen i distriktet med lynet løpende etter oss.
Hadde (heldigvis) kommet til en slags bilvei. Hadde vi vært 3 timer før ute, som vi ifølge Jon skulle ha vært, fordi det var mitt ansvar å vekke han så han kom opp til jobben sin osv osv og det var sikkert mitt ansvar at han drakk 100 beger med akevitt dagen før og sov som en stein til klokka 12.
Samma det, skakke gifte meg alikevel jeg…… heldigvis!!!!
Når taxisjåføren kom, sa han at vi hadde hatt dritflaks som hadde fått såpass dekning at vi kom frem til han.
Så vi hadde litt hjep undervei og hell i uhellet . . . .
Trofast stakkar prøvde å gjemme seg overalt.
Takk for turen i går, den var kjempeflott. Turen i dag kunne vi spart oss, som man reder ligger man, man er sin egen lykkes smed og etter glede kommer sorg og riset bak speilet osv. Livet går opp og ned og det blir ikke alltid slik en har tenkt seg . . . .
Vi kom til Espa (som planlakt) men ikke som fortjent. vi kom dit med taxi (tradisjonen tro).
Men bra det gikk som det gikk, for orker ikke skrive enda mer, blir jo aldri ferdig. De bildene fra de stedene vi rakk på dag 2 (2.juni før uværet kom) de får vi se når vi blir pensjonister og gamle og grå (enda gråere) og sitter på et eller annet gamlehjem og mimrer over hvor spreke vi var før, da vi orket å gå 1 km i timen . . . .
Veåsen Fjellgård i Tinn i Telemark 