O’te etappe Pilegrimsleden Stovner – Vålerenga

Pilegrimsleden 0’te etappe Stovner – Vålerenga 10. mars 2018

Ikke alle etapper i livet er like hyggelige. Noen etapper kan være harde å komme igjennom, utsiktene grå.
Denne etappen var både hard, kald og grå, men dog litt lyseblå også.

Som sakt tidligere, hoppet vi over Oslo-området sentrums- etappen tidligere, så den måtte tas igjen nå.

Dagen vi valgte var så bitende kald å grå, så vi måtte innom Alnasenteret å kjøpe mer klær. Temmelig flaut til (litt) erfarne «fjellfolk» å være.

Jon skal forresten ikke dras inn i dette, han hadde som vanlig på seg sin ulveskinnsjakke og godt kledd all ower.
Det var fjellgeita fra Telemark som ikke hadde vett på å kle seg. Hun trodde det var vår i hovedstaden.

Ikke nok med det, så måtte vi gå baklengs, for pilegrimspile- skiltene går TIL Nidaros, ikke FRA. Så da var det like godt å gå baklengs, så slapp vi snu oss hele tiden. Så nå er baklengsmusklene også trent👍

Vi tenkte at det var mindre oppoverbakker nedover til Oslo Sentrum enn andre veien, pluss fler pubben der enn på Stovner. Så da ble det baklengs. Samma det, i Kina går jo alle baklengs. . . . (har vært der så jeg veit det).

Jon er alltid blid og klager aldri på noe, ydmyk og snill. Mens jeg derimot klager på alt og startet turen med å foreslå at vi skulle avbryte og gå en annen dag med sol og småsko, blomster og grønne enger.

Jon lyttet og tenkte, jeg maste og klaget, Jon sa hmm…. og kanskje det, mulig du har rett…vi får se…..

Det sa han tolmodighet så lenge at innen vi hadde fått bestemt oss (for å avbryte) kom vi til Vålerenga.
DER avbryt vi, 1 km unna målet.
Den siste kilometeren skal vi ta en varm sommernatt og avslutte med et nakenbad på Hovedøen (….det hender så mangt en ….)

Men sommeren er langt unna og her er så kaldt. Mars er min favorittmåned men vet ikke helt det lenger. . .

Nok klage, vi gikk også innom IKEA for å få varmen gjennom en kopp kaffe og sjokolade (hadde vi tenkt) men både Jon og jeg ble uvel av alle de handlegale menneskene, at vi snudde før kassa.

Ut i kulda igjen uten noe varmt i magen. Jon hadde med en sekk. Der var bare hans beste venn : kartboka.
Jeg hadde med sekk, der var bare fotoapparater (også kalt telefon).

Men det var jo så bitende kaldt at den telefonen fikk mest lov å ligge rolig i sekken sammen med husnøklene.

Ja ja, Jon, her var ikke mye å hvile øyet på, som kunne gitt sjelefred, blokker, industrifelt, trafikkerte 4-felts veier. Huff, la oss komme fort igjennom dette.

Jon ser på meg med optimisme i blikket og sier: «Tnk deg hvordan det så ut her før i tiden. Da var ingen store veier, ingen industri og ingen asfalt og betong»!

Prøver å forestille meg dette med så mye støy rundt så knapt hører hva Jon sier.

Om jeg prøver hardt, i min villeste fantasi, kanskje se for meg noe fra svunnen tid . . .

Joda, det går an å drømme seg tilbake til Ulven og Alna, slik det var før, bondegårder, jorder, trær, kuer og kumøkklukt og sist men ikke minst, en støyfri opplevelse.

Men den tiden er forbi og det merkes så godt. Det er ikke bare kaldt utvendig på alle kroppsdeler, særlig på armer og hender, men det er kalde omgivelser også, ikke så mye vakkert å se på.

Støyen runger i ørene som en skrik som aldri tar slutt. Tror det er de gamle ulvene på Ulven som hyler i sin grav – i sorg over den gamle roen de ble fratatt.

Men…… vi må starte fra starten.

Fra Stovner går vi mot Haugenstua, forbi Smedstua gård (barnehage).
Lite er bevart av det gamle i Groruddalen, og dette flotte huset fra 1800-tallet med utkragende tak ville de også rive i 1966.

Argumentet var: siden andre gamle bygninger i samme området allerede var revet, så var det naturlig å rive dette også (litt av et argument;).

Takket være byantikvarens argumenter fikk det flotte tidstypiske sveitserstilhuset (med krysspostvinduer) stå i fred , og t u s e n takk for det byantikvar!!

Huset/gården var opprinnelig en husmannsplass under Nedre Fossum Gård på Stovner. Nå brukes huset til barnehage og SFO. Heldig er de som får virke i en så flott bygning med fantastiske akebakker rundt.

I ungdomen (1999) jobbet jeg på Plassen barnehage i Furuset bydel. Syklet da forbi dette huset daglig og sluttet aldri å beundre den staslige bygningen med den idylliske frukthagen bak og den endeløse akebakken rett utenfor gjerde. Tenkte ofte, heldige er de som får gå her , som har nok fått den største perlen i Groruddalen.

Videre ned til Haugenstua og opp til Furuset . Er du glad i å ake og ønsker deg en ordentelig opplevelse i lange akebakker, ja da er virkelig dette plassen å dra (og nå er føret supert).

Spurte Jon om vi skulle ake??
Forsvunnet langt inn i en voksen som han har, så unnskylte han seg med at han kunne få snø mellom skoene og buksa!

DA er det ikke så greit, men gå over Dovrefjell, det skal han!!

Det var da baskat at det ikke ble tatt bilder av de flotte akebakkene, men det var det at det var så kaldt overalt!

Så dukker opp et stort lysglimt i kulda (en trøst når mannfolk som ikke vil leke).

Et tospann fra Nedre Lindeberg besøksgård kommer fykende nedover bakkene fra Furuset og mot oss.

Pilegrimsleden går ikke forbi Nedre Lindeberg gård, men den er virkelig verd et besøk.

Den var Norges første 4-H gård. Den er fra middelalderen (1150), var i drift under Nonneseter.

Nonneseter kloster lå på eiendommen under Schweigårdsgate 55 og Grønnlandsleiret 75 Tror det er der pilegrimsleden ender (for oss) starter for andre, der på klosterruinene/klosterenga (den ene kilometeren vi skal ta igjen en mild sommernatt).

Men når det er sakt, så ender ikke vår pilegrimsturen der. Vi bare gjør straffeleksen vår vi, siden vi startet pilegrimsvandringen på Stovner og hoppet over Oslo sentrum, så må vi bare få det unna nå, så hvert skritt er tatt.

Når jeg arbeidet i barnehagen på Lindeberg (Plassen), gikk jeg av sykkelen og la meg i gresset og lå og så på dyra som gikk og beitet på de grønne engene der. Det var lenge før Veåsen eksisterte i mitt liv.
Husker vi flere ganger var og besøkte dyra på gården med barnehagen.

Barn i Oslo får kanskje ikke alle verdier som barn på landet får, men her i denne bydelen så er de jammen ekstremt heldig som har denne flotte levende gården i nærmiljøet sitt. Stovner bydels barnehager brukte gården mye på 80 tallet, kanskje de gjør det enda.

Vi vandre videre men de fine fjordingene travende forbi oss med to stødige kusker.

Vi kommer ned til Michelets veg og jeg minnes tante Rachel som bodde der i mange år etter at hun flyttet fra Gendalen (i Sverige) og begynte å arbeide på et av de store sykehusene i Oslo, som 50 åring. Tøff dame, hun vant hastighetskonkuransen i marskinskriving på 50 tallet.
Husker vi fikk alltid et bibelsitat når vi kom på besøk. Tror hun hadde bibler fra hele verden og mange oversettelser.

Og et bibelsitat kan jo ikke skade nå heller, kan være fint å ha med seg på vegen, å filosofere over:

Om dårskap (Salomons ordspråk)

I motsetning til Visdommen står «kvinnen Dår­skap, som er høylydt og kåt» (9,13). Hun drar ut for å forvirre menn, og føre dem bort fra «Visdommens» vei, lokke den enfoldige og alle som er «uten forstand» (9,16) til å ta del i hennes ulovlige nytelser. Men alle «hennes gjester er i dødsrikets dyp» (9,18).

Oj, det var kanskje litt hard kost, eller hva synes du Jon? Kan kanskje være på sin plass og holde seg til visdommen da?

Like nedenfor tante Rachels blokk ligger Nedre Furuset gård. Den forelsket Jon seg i og ville flytte inn på stående fot.

En fin gård med trær rundt og så og si ingen gjenboere. Apropo kvinner og ugjerninger, så sier Jon at han vil ha gården. .
for da kunne han gå og tisse ugenert i hagen!

Hva er det med menn og det å få tisse ute i hagen? Må være en egen nytelse?

Tippet gården til å ha en verdi på over 20 mil. Jon var ikke enig, mente det er betraktelig rimeligere.
Så. . . .da er det vel bare å løpe å kjøpe da Jon??

Noe som jeg mange ganger har fundert over, er at små eiendommer i store byer, hvor man ikke kan dyrke noenting, de er svindyre, men store eiendommer på landet, hvor man kan dyrke mye, er meget rimelig i forhold.

Sikkert fordi det IKKE er maten vi lever av. Den kan vi jo (i all evighet) få fra arbeidsslaver i frodige land, selv om de utgjør 99% av befolkningen på jorda og vi 1.

Hva om datasystemet kollapser, at skip, fly, tungtransport osv rammes. Matforsyningen til vestlige land kollapser. Da har vi mat til Norges befolkning i ca 3 dager av det som finnes i butikkene.
På alle de talløse bondegården som er lagt ned i dette landet, hadde de fleste familiene mat gjennom vinteren, av sommeren og høstens avlinger. Pluss at de hadde visdom til å benytte seg av ressursene som finnes overalt i naturen!

Vi kommer til Alna Østre Aker. Går gjennom en kirkegård fordi pilegrimsleden går der og en grå kloss som vi fant ut måtte være et utrolig stort pissoar🤑

Kirken heter Alfaset gravlund og har ingen historie å snakke om. Alikevel måtte Jon trosse vær og føre å brøyte seg veg for å se på en plakat midt uti snøhaugene. På plakaten sto det hva en Oldtidsveien er og at HER går den!!

Wow, suprice…..

Vel, litt historikk var det da. Her ligger Oslos eneste krematoriet og her ligger Tysker- gravene, sirlig stilt opp, så beint som bare tyske tradisjoner tilsier.

I Tyskland har de tradisjon for å begrense plass til blomster. Så her var i alle ingen blomster. Kanskje ikke så rart siden snøen har kommet for å bli.
Den første graven er fra «slaget» i Lillesand på Rio de Janeiro 8. april 1940, den siste fra eksplosjonsulykken på Grønli bryggen i august 1945

Jon forteller at gravene ble flyttet fra Ekeberg og hit på 50 tallet. 2956 i antall. Det skulle ta 20 år før det var noen som ville gravlegges her. Først i 1972 foregikk den første bisettelsen
(stakkars vedkommende, ligge der alene sammen med over 2000 tyskere).

Oslo kommune kjøpte denne plassen, som egentlig var to gårder Arveset og Grav, for å bruke den til gravlund i 1952. Grav gård til gravplass. Arveset gård for arveoppgjør etter gravferd😄🤣😩🤫 (spøk).

Uansett, fint at tyskerne fikk en ordentlig gravplass. De fleste av dem var vel like vettskremt som oss under krigen.

Rett før Alfaset gravlund, (som forøvrig er gravplass for flere mennesker fra flere religioner) går vi ned en lang dryg bakke .

Jon forteller at han holdt på å bli født her, en uværsfull novemberdag (natt?) i 1958. Bakken heter Kløftabakken .

Nå kan jeg ikke finne så mye om Jon’ fødsel på nettet men jeg googlet engang: SAU PÅ VEÅSEN og da kom det opp masse bilder av Jon, så jeg veit ikke jeg. . .

Mye å si om Jon, han er en dyktig slektsforsker og har t.o.m engasjert seg i mor (veåsens) slekt, selv om de kommer fra Østfold og Sverige, hvor arkivene er «låst» ,

.. . .så fant han ut at det finnes mange halvsøsken etter hennes bestemor Anna Lena.
Gull verd for mamma!
Så Jon er snill, så snill at du kan melke han, som mamma bruker si😊.

Vi ankommer det blytunge industriområdet på Alna.
Her som før lå over 7 gårder med dyrket mark, enger og beitedyr, er nå digre Alnasenteret med butikker som overgår alle størrelser, sterkt trafikkerte veier og asfalt overalt. Ikea har også fått lov å bygge her.

Spør meg selv: Hvorfor ødelegge den delen av Oslo hvor det krydde av gårder og produksjon av mat? Hvorfor sette opp foretninger som spyr ut ting vi ikke trenger som ødelegger matjorda?

Men sånn har det blitt, stakkars jord og stakkars oss. Det går vel opp for oss en dag at vi ikke kan spise penger og ikke dyrke en ødelagt jord.
Blir vel som indianeren sa: «Ikke før det siste treet dør, vil mennesker forstå al penger ikke kan spises»!

Forstår at vi må ha industri, eller MÅ vi egentlig det? Hva med alt unødvendig som produseres? Kunstige behov vi har fått, som gjør at søppel hoper seg opp på jorda vår, og ikke lar seg bryte ned.

Plastik i havet, (tung)metaller som graves ned på søppeldynger, som siver ned i grunnen, ut i bekker, elver og innsjøer. Er det greit?

En dag må vi våkne, håper det blir før det er for sent. Det er våre barnebarn og oldebarn vi stjeler resurser fra,
. . . med alle de små tingene vi gjør i hverdagen som utgjør store utslag for kloden.

Ja ja, tanken er like dyster som været og omgivelsene i dag, golt og kaldt. Trist og deprimerende, skyver vi det bort, putter det i kjelleren, lukker døra. Selv om kjelleren en dag blir full.

Jon hutrer i sin tykke «skjorte» og tenker på gamle dager. Gammel agronom som han er, gremmes kanskje også han over oppførselen vår. Vi snakker om penger og miljø under kaffe og varm sjokolade på Alnasenteret og. . .

for en gang skyld er vi enige.

Med varme drikker i magen og ny rosa genser og rosa hansker, apropos kjøpe (har jo nok klær hjemme) går vi videre, litt varmere enn i stad, går vi opp til Ulven.

På Ulven skjer det noe fantastisk. Jon viser meg en sti opp på en haug fri for støy og asfalt. Det blir som å stige inn i eventyrland, åser med hvit snø, søte små stier, sola som trenger seg frem i sør, ivrig etter å få skinne litt på oss.

Der var som en liten oase hadde klamret seg fast for å få lov å bli værende og gi folka litt fred og ro. Vi steg til himmels, opp opp opp

Her ligger Østre Aker kirke. Takket være kristendommen og alle kirkene som ble bygget, så finnes det punkter med grønne lunger over hele byen.

Takk og pris for Olav den Hellige. Hadde han ikke vært halvt viking, hadde han aldri klart det. Han drepte og drev hellig krig.
Ikke så galt så er det godt for . . . Oslo.

Så bærer det i full fart ned til Vålerenga, til pubben og varme kafeer, helst restaurant.

Vålerenga har beholdt mye av småhusbebyggelse i tre og der er så utrolig koselig.
Jon forteller om noen fattigfolk/uteliggere han hadde vært med å hjelp å flytte til et bedre sted.
Gamlebyen er vel kjent for (i alle fall før) å være et fattig strøk i oslo.
Var endel der som barn og så at ikke alle hadde det så godt, ikke alle hadde et hus å bo i og noen hadde hus som en kanskje ikke kunne kalles hus.

Ferden går videre uten at den fattigdommen som syntes på 30-40-50-60-70- og 80 tallet er så synlig lenger.

På vei dit møter vi tre småjenter som selger bort lekene sine (apropos kjøpe -galskapen på Alnasenteret eller kanskje det er fattigdom?) .

Gammeldags som Jon er og takk og pris for disse fine ungene, så hadde Jon småpenger i lommen.
Han ser på alle de spennende lekene og bestemmer seg for et splitter nytt teatersminkesett.
Teatersminkesett gir han til meg, så jeg kan gi den fine gaven til barnebarnet. Tusen takk!

NÅ skal det bli godt å komme inn et sted. Apropos vikinger, vi går forbi VALHALL, stadion til Vålerenga, der hvor Odin hersker, hvor det skal være plass til alle vikingene som falt i strid. Valhall har 540 dører og så bred at 960 einherjer kan gå side om side gjennom.

Vet ikke om Vålerengas lekegrind har det, men den er i alle fall (en av) Skandinavia største fotballhaller.

Vi ender på Vålerenga Vertshus, det første serveringsstedet i området, grunnlagt i 1989, ikke hønngammalt men veldig koselig.

God service med servitører i fotballshorts og beina på jorda.
Vi ble til de smale timer, for kroppen trengte mye varme❤️
Tusen takk for turen!

Reklame