EN DAG LYNET SLO NED (30.06.19)
Lykksalig Lykksalig hver sjel som har fred for ingen kjenner dagen før solen går ned (ca sånn, konfirmasjonslæren). Den salmen sang Pyret og jeg gjennom Hovin-heia i kveld. Vi skulle ikke så langt verken hun eller jeg, men denne dagen kjente vi ikke før solen gikk ned, og vel så det.
Det har vært stor trafikk her i dag, 4 biler er fire ganger mer enn normalt. De kom fra både brannvesen, El-verk flere ganger og elektriker. Så hesten så sitt snitt til å løpe ut før El-føreren rakk å lukke porten.
Trodde ikke mine egne ører når han kom og fortalte det, jeg så nok passelig misstroisk ut. Men han snakket sant, hesten var borte.
Hadde det enda vært Logi, dype røtter som han hadde her, men Pyret, ikke vært her en uke en gang,, det kjentes ut som en stor krise, huff. Huff for henne og huff for oss og huff og huff for bilveien (2km blir bare et byks for en løs hest).
Inn i bilen, rundt til hjelpsomme naboer, rope i skogen, ut på hovedveien, tilbake til Veåsen, kanskje den var kommet hjem i mellomtiden? .
Men hjem, Veåsen har ikke blitt et hjem enda, den løper ofte ned til porten stakkar, akkurat som den venter på at noen skal komme å åpne, så den får reist hjem til der den kommer fra. Det sies at man ikke skal flytte gamle hester, og kanskje det er rett. Hun er 31 år og har mistet alt det kjente. Jeg synes synd på henne.
Men når det er sakt, så endte denne tragiske dagen godt. Etter å ha forhørt meg hos naboer jeg ikke har sett på halvannet år og etter å trafikkert til alle nabogården, kommer det en gledelig telefon. Hesten er sett på Vatnaliåsen, gått riksveien 6 km (ca) mot Oslo og var nå der vinglende i veien. En tlf til og de hadde tatt hånd om den. Gudskjelov.
Så da sto jeg med to fremkomstmiddel, begge med hestekrefter, men ingen av dem kunne brukes. Hesten måtte leies hjem og bilen var nabo nr 5 og 6 snill og kjørte hjem til Veåsen. Nabo 6 måtte kjøre nabo 5 tilbake til nabo 5 sitt hus og så måtte nabo 6 så kjøre hjem til seg selv til slutt. Så det var jammen samarbeid og god hjelp av alle sammen. Takk!
Så var det Pyret og meg, traske hjem i den kalde sommer kvelden, vi sang salmer for å holde humøret oppe og vi vandrer med freidig mot og fikk gjort noe som vi hadde behov for begge to, bånde (som ungdommen kaller det), knyttet bånd.
Pyret stoppet mange ganger, så på meg, hva hun tenkte det uvist, men fine øyne har hun og i de kunne jeg bli stående å titte. Hun minner om Logi i ansiktet, men hun er mer forsiktig. Vi snakke mye sammen på de 2,5 timene. Prøvde forklare at det kan være lurt å slå seg tilrette på Veåsen, masse godt gress, to rare morsomme sauer, gamle snille hunder, en sjefskatt som tror han eier hele Hovin, så mye å bli glad i, så vær så snill å bånde med oss.
Vi gikk og gikk, drakk i en bekk, smakte på grøftevikantgress og tittet oss rundt. Pyret så mye på meg, stakk mulen sin inn i sia og stoppet opp og lyttet, liksom for å få meg til å leve i nuet og lytte. Det blåste godt, så vinden lyttet vi til.
En snarvei gjennom skogen tok vi også, da gikk Pyret bak meg og hver gang den trengte mer fart enn meg opp en skråning, fikk jeg en dult i rompa. Hun ville ikke gå foran, men sa tydelig at jeg måtte vise vei.
Omsider kom vi til siste veiskille og Pyret vill gå rett frem, ikke hjem, så hjem er nok ikke hjem enda. Men når vi endelig sto på tunet, da virket hun fornøyd, så seg om og liksom som et trylleslag kjente hun seg igjen.
Så ikke så galt så er det godt for noe, vi fikk båndet, hun fikk oppleve at det var godt å komme hjem alikevel, for her er i alle fall mer hjemme enn på riksvegen og hos naboene.
Så da håper jeg av hele mitt hjerte at lille Pyret vil slå seg til ro her hos oss 💖
PS. Denna turen fortjente en selfy.
🌱🌱🌱🌱🌱🌱🌱🌱🌱🌱
PRIKEN ER SJEFEN OVER HOVIN OG OMEGN MEN...
Prikken er sjefen i Hovin og hele Tinn , ja kanskje hele verden, men å komme innomhus etter lynnedslaget, nei der går grensen for tøffingen. Vil vi ha kos nå, så får vi komme ut der han er. Det er klart. Han er som tøffinger flest, bråkjekk utenpå og myk som fløyel inni. Alle kattene er redd han, de forstår ikke at han bare vil leke. Blir missforstått hele tiden, store tunge, sterke Prikken. Han er den eneste katten vi har hatt oppigjennom som aldri biter eller klorer. Han er snill som dagen er lang, men alikevel gatas skrekk.
🌿🌿🌿🌿🌿🌿🌿🌿🌿🌿
WICTORY
Wictory er en gammel pus, 15 år. Den eneste som har vært med oss helt siden vi kom til Veåsen (i tilegg til Logi da, men han gikk jo bort i feb).
Wictory var liten kattunge høsten 2004. Da var vi her for første gang og da levde også broren hans (Kitty) som Arne overtok 5 år etterpå (eller var det Kitty som overtok han). Pusil som Arne kalte den (en rørende historie for seg).
Kitty rømte til Arne da Grunde reiste til USA (fikk den ikke Grunde, så kunne det være det samme), men Wictory reiste aldri. den har blitt på Veåsen i all slags vær, under alle forhold.
Det var en tid vi ikke hadde dyr her og vi ikke var her annet enn annenhver helg. Da tok vi Wictory (og de andre kattene) med til Oslo, men DET ville den altså ikke. I en blokkleiligheter, nei takk!
Den fløy bokstavelig talt på veggene.
Så bar det tilbake til Veåsen igjen. Satte ut mat og vann for 14 dager. Pusen var trofast, sov på låven og kom med en gang bilen kjørte opp på tunet. Den vakre fine Veåsen-pusen vår.
Den er gammel nå og er nok ikke så sterk som den engang var,.
Men kattenes store skrekk PRIKKEN tar den glatt og elegant.
Ikke det at de er uvenner, men Prikken har ingen å lekesloss med (de andre er livredd kreftene hans) så da gyver han løs på sin beste venn Wictory.
Wictory sitter fast i Prikkens grep, men gir seg ikke. Prikken skjønner at Wictory ikke klarer så mye lenger, så i empati stopper han etter en stund.
Men Wictory er tøff psykisk og skygger ikke banen for Prikken (slik de andre gjør). Han står i det og når Prikken gir seg, løper han etter han og stopper ikke før Prikken stopper opp og der begynner han overraskende og forsonende å slike Prikken, enda det var jo ikke Wictory som startet.
Slik har Wictory altid vært, både mot dyr og mennesker. Uansett hvor irriterende han synes du er, så biter han aldri, istede slikker og slikker han deg, som for å møte vrede med en vennlig handling.
Det er foresten mammas favorittsetning fra en hustavle hennes mor hadde engang : » Et mildt ord demper vrede» 💖
Over: Tatt Juli 2019, Wictory er på vei fra mate»maskin» i kjelleren, men han vil helst ha fløte og gourmetkattemat : )
Under: Wictory og Prikken sover ofte sammen, både på låven og inne💖
Under: Wictory og Kitty (Pusil) første gang på Veåsen høsten 2004, da var de 3 mnd gamle:
Les flere historier under Nabomannen Arne og MorVeåsen💖
🌿🌿🌿🌿🌿🌿🌿🌿🌿🌿
FORTIDEN
Har lyst å fortelle noe jeg opplevde i 2011, som handler om noe av det den vise damen nedenfor driver med.
Fikk pungter lunge høsten 11.. Dagen før drev å skjærte ut takstoler til Meditasjons-hytta her på Veåsen. Våknet dagen etter med pusteproblemer og pungter lunge. Hadde pustet inn mye sagspon. Var innlagt en uke på sykehus .
Gikk da på terapiutdannelsen og vi meditere mye. Det som var så rart var at jeg fikk panikkangst etter pungtering. Men bare når jeg lukket øynene og skulle meditere.
Veldig upraktisk å ha på denne skolen, siden det var mye meditasjon.
Jeg fikk pusteproblemer hver gang øynene ble lukket. Begynte å sette meg nærmest døra, så bare kunne løpe ut i frisk luft når anfallet kom.
Panikkangsten eskalere og ble et stort problem. Vanskelig å fullføre skoledagene.
Noe måtte gjøres.
Gikk til ei som kunne hypnotisert, gode råd var dyre, måtte bare prøve.
Hun hadde instrumenter på fingrene mine for å sjekke om jeg var i hypnose. Skeptisk som jeg var og er, bare smilte jeg av hele greia , min tillitt var lik 0.
Men ei på skolen hadde gått hos henne og fått hypnotisert bort trangen til sjokolade og hadde ikke hatt lyst på sjokolade etter.
(PS. Ville aldri jeg gjort🤩).
Så tok en tur da.
Var bevisst hele tiden, kom tilbake til et tidligere liv som mann, der var varmt og sand overalt og jeg jobbet med stein. Hadde sandaler på (tull, tenkte jeg der jeg lå, er vel noe alle sier).
Så skjer det at en stor stein detter på brystet mitt, jeg prøver rope på kollegaer, får ikke frem en lyd, ingen ser meg.
Panikken inntreffer (akkurat som i meditasjons rommet)
Hypnotisøren har forsikret meg om at jeg kan avbryte og bruke det åpne vinduet om jeg ikke klarer å gjennomføre.
I hypnose tenkte jeg: vindu står åpent, jeg kan bare løpe dit.
Var på veg opp flere ganger, tok meg i det, ble liggende.
Det var helt j… å ligge der og ha den tunge steinen på brystet, jeg hyperventilerte, kjempet en kamt og viste intuitivt at om jeg klarte å gi slipp og la meg selv dø, så var det det beste, for dø kom jeg til å gjøre uansett.
Klarte det faktisk. De få minuttene (kanskje bare ett) kjentes som timer, det var ikke fysisk vont, men psykisk belastning, følte at jeg døde (pga mangel på luft).
Våknet, ble brakt tilbake til her og nå. En befriende følelse, yes💪 overlevde døden. Var så lettet og stolt.
Selv om det var skjelsettende og en bragd for meg å klare å gjennomføre hypnosen, så hadde «lukkeøyaangsten» satt seg så dypt at jeg trodde ikke det var mulig at denne «lille» sesjonen skulle hjelpe på det.
Også neste skoledag satte jeg meg ved døra.
Lukket øynene, ventet på angsten og pusteproblemer, kjente godt etter, det kom ikke.
Tilfeldig, tenkte jeg og satt meg ved døren neste dag også
og neste…
Det kom ikke tilbake.
🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️
⭐
DEN FARLIGE FERDEN
Der var en gang 2 sauer og en hest, de bodde på en bondegård med 5 katter og 2 hunder. Foresten var det bare en hund, den andre reiste nylig.
De 3 sto og snakket sammen om den hunden som hadde reist : «Hvor reiste den egentlig, sa den ene sauen «, «å den reiste bare hjem», sa hesten. «Hjem? Er ikke dette hjemme da, sa POAN. Nei sa hesten, det finnes et enda bedre hjem, et annet sted, sa hesten. Kjenner du noen som har reist dit, sa poan som ville vite mer. Ja, sa hesten, jeg kjenner mange, alle mine venner reiste dit hjem.
Men er ikke vi dine venner da? spurte poan, som lurte på mye idag.
Joda, dere er mine venner nå, men før hadde jeg et helt land med hundrevis av venner.
Så mange? , sa poan og begynte å gruble enda mer.
Ja, jeg hadde venner som dere, hestevenner og kuvenner, ja til og med grise og hønevenner.
Hva? sa poan, hva slags venner er det da?
Uff, det er så vanskelig å forklare, kan vi ikke heller gå en tur ned veien her og se om den porten står åpen, så kan jeg vise dere verden, for den er mye større enn dette tunet her.
Ok, vi går , kom a poan min så blir vi med. Jeg vet ikke jeg, sa den andre poan, jeg tror jeg heller vil være her.
Men når de andre gikk, så måtte den bli med, for det gjør flokkdyr.
Da de kom ned bakken, var jammen porten åpen.
Neimen, se da, sa hesten, porten ER åpen.
Er det sant, sa poan og trodde ikke sine egne øyne. Herregud så kult, da drar vi da, kom igjen.
Den siste poan dro på det, men fulgte motvillig med.
Etter en stund kom de til et kryss, skal vi til munken eller den andre veien, spurte Poan. Munken, purte hesten?
Ja, vi var en gang der med Logi, men det var bare for at våren var kommet lenger der nede.
Ok, sa hesten, nei vi skal i den retningen jeg kjenner, sa hesten, og det er her til venstre.
Etter en stund kom de til enda et kryss.
Hvor skal vi nå da, spurte Poan (den andre Poan hang motvillig med).
Vi skal til venstre her også, sa hesten.
Hvorfor er du så sikker på det, spurte Poan? Fordi jeg har vært her før og det er veien hjem til hjemmet mitt.
Hva? skal du hjem der vovven er?
Nei, ikke det hjemmet, jeg har jo et annet hjem også. Poan klødde seg i ulla og skjønte ingenting. Syns det ble litt mange hjem nå.
Samma det, sa hesten, nå går vi.
Etter en stund kom de ut på en større vei.
Hvor skal vi nå da, sa Poan og så forventningsfullt på hesten. Vi skal til høyre.
Den andre poan var sliten og ville snu, den klynket og sa «jeg vil hjem»
Nei, nå har vi kommet så langt, nå skal jeg jammen vise dere litt mer av verden, når vi først er ute og går.
Ja, sa den andre Poan, nå har vi muligheten, ikke akkurat så ofte den porten står åpen.
Andre Poan sukket og fulgte med bare fordi den var et flokkdyr.
Plutselig kom det en bil. Herregud, er det sånne som maybritt kjører her»a, men hun kjører ikke så fort.
Den andre Poan ropte » jeg vil hjem, jeg vil ikke være her».
Det kommer sikkert ikke fler, sa den første poany trøstende.
Jo, det kommer mange biler her, sa hesten, jeg har gått her før. Dere må gå på sia, ellers blir dere påkjørt.
Hva? kjører de på oss?
Ja, du vet de har stor fart og dere er like gråhvite som snøen.
Jeg forstår ikke helt jeg, sa poan, dumt å gå på sia når vi endelig har så god plass, er så trangt der.
Men du, det hjemmet hvor dine venner og vovven er, hvordan er det der?
Hesten prøvde å forklare: » Det er grønne enger, alltid sommer, mye mat, du treffer igjen alle de som levde her før.
Er det sant? sa Poan, kan jeg treffe Logi da?…. hvis jeg drar dit? spise gress med han beste vennen min?
Ja, det kan du, sa hesten.
Da vil jeg det, hvordan kommer jeg dit?
Hesten dro på det.
I det samme kom det en bil i full fart, den prøvde stoppe, men Poan var like hvit som snøen og hun gikk midt i veien. Bilen traff Poan midt i magen.
Poan datt overende og fikk nesten ikke puste. Jeg tror jeg reiser dit nå jeg, sa POAN. Det gjør så vondt i magen min, jeg drar nok nå, gjør jeg ikke?
Hesten så forskrekket på det som hadde hent og på bilen som stoppet. Hun var i sjokk.
POAN ropte med de siste kreftene hun hadde: «Hør da, reiser jeg nå, er det sånn å reise??
Ja,
du gjør nok det, sa hesten sørgelig, mens en tårer rant nedover hesteansiktet.
POAN vrei seg i smerte og så hjelpeløst på hesten.
Hvorfor gråter du, er det ikke fint der hjemme?
Jada, veldig fint, sa hesten med store tårer i øyekroken, veldig fint.
Den andre poan ropte desperat; «jeg vil hjem, jeg vil hjem, dette er farlig!
Nei, du kan ikke bli med meg hjem Poan,
nå skal jeg til Logi, du må bli her en stund til du. Takk for alt da POAN min venn, nå reiser jeg vist…. .
Så reiste poany den lange veien fra sin venn og til sin venn.
Kroppen lå der livløs og blodig, men sjelen lettet og svevde avgårde til den andre siden av evigheten, der det altid er sommer.
Hesten ropte : god tur da, og hils alle sammen, hils alle vennene mine💖 POAN nikket og smilte, det skal jeg gjøre og du må passe på søstera mi, lov meg det💖
Veåsen Fjellgård i Tinn i Telemark 