EN TRIST HISTORIE
Ei god venninde av meg sente meg en gledes video av en glad hest som løp rundt, den hoppet rundt av glede. Måtte le av den gode utstrålingen den hadde.
Venninden fortalte at eieren ville avlive hesten fordi hun ikke lenger fant engasjement i å stelle og ri den.
Så venninden min lurte på om ikke den kunne få lov å komme til Veåsen å leve resten av sitt liv der. Vi hadde jo nylig mistet to hester, så det var naturlig.
Jeg var skeptisk, hadde mange spørsmål. Og når jeg fikk høre rasen (araber fullblods), ble jeg enda mer skeptisk, også skeptisk til alderen (18 år).
Tenkte at denne rasen ikke er hardfør nok til den harde vinteren her oppe, og at den rasen heller ikke lever så lenge.
Hadde hatt gamle hester en stund og det er slitsomt å bekymre seg for om de har det bra, trenger ekstra osv. Pluss at det er ekstra jobb, som det kunne være godt å slippe en periode fremover nå.
Så tenkte mer å skaffe en yngre hest som kunne hoppe og sprette rundt her og spre ungdomsenergi.
Så jeg holt tilbake lenge. Jeg kan ikke redde verden, ei heller alle hester som må dø selv om de verken er syke eller gamle.
Etter å fått svar på alle spørsmål og snakket med eieren, som virket å ha god greie på hest, så snudde min oppfatning ang både rase og dens alder.
Hun fortalte så mye vakkert om den hesten at jeg ble avstandsforelsket. Sønnen bekreftet hennes kunnskap om rasens hardførhet, så da var jeg beroliget på det også.
Så jeg sa Ja til å få den hit.
Med et forbehold og det var at den ville selv. Kontaktet 3 dyretolker, alle sa det samme, hesten ville hit.
Men så gjorde jeg en stor bommert. Jeg fortalte eieren om min kontakt med dyretolk og jeg sa også at den ene hadde sakt at hesten ikke hadde det bra nå.
Eieren ble vred på meg. Avskrev vår plan. Hun ville heller avlive den.
Tok kontakt med dyretolk igjen og ba om råd. Hesten ba meg kjempe for seg og at jeg måtte være tolmidig.
Jeg kjempet.
Av en eller annen grunn, jeg ikke helt forstår selv, ville jeg så gjerne ha denne hesten, var blitt glad i den uten å ha møtt den.
Så jeg prøvde alt, sendt melding på melding, men fikk ikke svar. Sendte flere meldinger og forklarte hvordan det er her på Veåsen, at hun skulle lete lenge etter et sted hvor dyra har det friere enn her (hun var opptatt av at dyr skulle få være dyr på deres prinsipper, så….vi var egentlig enige om mye).
Tilslutt kom en melding, hvor hun skrev at hun aldri hadde tvilt på at den fikk det godt på Veåsen, men hun måtte forsikre seg om at jeg gjorde sånn og slik og det ville hun ha i en kontrakt.
Da startet en ny konfrontasjon. Jeg følte ikke at det ble riktig at hun skulle legge føringer for mitt dyrehold, da hadde jeg solgt sjela mi. Så jeg sa at, du får stole på at den får det bra, så får vi la det være med det. Sa også at jeg ikke kunne danse etter hennes pipe.
Så da ble det klinsh igjen.
Gikk i meg selv og tenkte over alt, hva var best, for hesten, Veåsen og meg. Kom frem til 3 ting.
Hvis jeg hadde hennes «lover» hengende over mine skuldre, så ville det ødelegge vår frihet og trivsel. Men jeg kunne innfri noen av kravene og be om unnskyldning for å blande henne inn i kontakten med dyretolk. Det trodde hun ikke på, så det var unødvendig gjort av meg.
Et av hennes krav var at hesten hennes måtte få selskap av en annen hest. Til tross for dyretolks utsagn om at det ikke var nødvendig (to sauer var nok), så fikk vi tak i en annen hest.
Først: Hesten hennes gikk sammen med en annen hest, som også skulle avlives. De var perlevenner.
Det var også en lang historie. Men kort fortalt var det fordi den egentlig skulle vært avlivet for lenge siden pga en liten benskade (som var blitt bra igjen). Så nå hadde den fått et liv til, men det var bestemt at den skulle avlives når arabere skulle avlives. Og det var skrevet i sten og gikk ikke an å forandre på.
Alikevel sa jeg at jeg kan ta begge, så får de være sammen. Hørte aldri noe mer om hvordan det gikk.
Så da skaffet vi en annen hest, slik at arabere skulle få selskap. Jeg ba om tilgivelse for ubetensomhet ift å blande eier inn i dyretolk kommunikasjonen og jeg sa ja til å skrive kontrakt. Viste ikke hva den kontrakten ville inneholde, men hadde tillitt til at det ikke var helt urimelige krav.
Hun sa faktisk JA
trodde det nesten ikke. Trodde egentlig det toget hadde gått fra oss.
Det ble glede og jubel, kampen var vunnet, hurra…
Men… hvor lenge var Adam i paradis. Først måtte eier av vennskapshesten kontaktes, slik at den var klar over at araberen skulle reise.
Men hun/han var på ferie, så det måtte drøye enda en stund. Jeg maste litt, sa at nå er beite som på sitt best her, høsten kommer fort på fjellet osv
Men det måtte gå sin gang.
Men så får jeg en melding om at tannrasp er bestilt på mandag og etter det er den klar for Veåsen.
Wow, endelig kommer den. Skrev tommel opp og velkommen skal den være.
Imens alt dette pågikk hadde vi skaffet selskap til araberen (Pyret) så her ventet vi alle med lengsel og spenning.
Så skjer det utrolig triste. I går ettermiddag kom det inn en ny melding. Araberen hadde fått forfangenheten og hun hadde bestemt å avlive alikevel.
Vi sank sammen, uforståelig. Hvor kom den forfangenheten fra?
Var det sant alikevel da, at hesten ikke hadde det bra, som dyretolken sa. Jeg nektet på det da, og sa til dyretolk et at det stemmer nok ikke, eieren er flink tar seg godt av hesten sin, så det må være feil.
Men forfangenheten kan selvfølgelig komme ved godt stell også.
Dette var mer enn trist, leit, urettferdig, utgjort på alle måter. Nå hadde vi kjempet hele sommeren for denne hesten, så skulle dette skje.
Tankene strømmer på, hva gjør jeg nå. Eieren var i sorg og hun var nok mer lei seg enn oss selvfølgelig , men…… der det er liv er det håp.
Hun skrev at hun hadde bestemt seg for å avlive den men det sto ikke at hun hadde gjort det enda.
Så igjen, prøvde jeg meg. Mente at siden de hadde sett lite tegn på at hesten hadde plager, så var forfangenheten antagelig på et tidlig stadium og,at det Er mulig å kurere. Så det var mitt budskap, håpet er ikke ute!
Gikk bort til meditasjon hytta, ba og meditere, sente lys, kjærlighet, healing, kontaktet engler, forfedre, mamma, Vivi, Logi, Jörd, gjorde alt jeg kunne for om mulig hjelpe denne skjønne hesten til å komme seg igjen.
Kontaktet dyretolk igjen, for å spørre hesten om sykdommen, hadde den gått for langt eller var det var håp?
… men forgjeves
hesten ble avlivet.
Den ble avlivet, så….
– da er ikke mer å gjøre…
Kjenner at det er vondt, både for eieren, hesten og oss. Hvorfor ble vi så involvert i et dyr vi aldri har møtt? Hvorfor ble det slik en berg og dalbane og slik en kamp, som vi vant, men tapte?
Så er vi igjen her da, med EN hest alikevel, slik opprinnelig tenkt. Men om Pyret trives uten artsfrender er jeg mer usikker på.
Men nå har hun i alle fall blitt kompis med sauene, de går altid i følge og flokk, så……
men kan alikevel hende hun har en lengsel etter hesteflokken sin, føler det på meg.
Så da blir det vel dyretolk igjen da!
Dyr er så forskjellig, det som er godt for en er ikke det for en annen. Logi var så stødig og sterk i psyken, han taklet mye. Pyret virker mer skjør.
Veåsen 17.07.19
Veåsen Fjellgård i Tinn i Telemark 