Mor-Veåsen

Mor-Veåsen har satt dype spor på Veåsen gård. Hun ble så knyttet til gården (og gården til henne), at hun ville ha asken sin spredd her.

Desverre kommer den siste dagen i alles liv, også for kjære Mor-Veåsen. Hun har preget og preger enda Veåsen, gjennom den gode varme ånden som ligger som et vernende teppe over tunet, husene og alle jordene og spesielt i skogen og der dyrene ferdes.

Her er minneordet som ble skrevet den dagen hun reiste (men hun har stadig kommet tilbake, heldigvis, bare i en annen form) 💖

MOR KJÆRE MOR KAN DU HØRE MEG
NÅ?

Hvor kan jeg starte og hvor slutte. «Få er som far og ingen som mor», sa mamma ofte.

Mamma satte så mange verdifulle spor etter seg. Har aldri møtt noen som var mindre tilgjort enn henne. Hun snakket jo hele tiden (måtte kanskje ta igjen fra de generte ungdomsårene) og fortalte masse om alt mulig. Hun likte ikke at folk ble høye på pæra, selv om de hadde kommet seg opp.
Ei klassevenninne av mamma, som plutselig var blitt så fin på det, kom til kafeen der mamma jobbet, så hadde hun nesa så høyt i sky at hun tråkket rett oppi skyllebøtta (sikkert med høyhelte sko). Var nok noen som lo godt på bakrommet da.

Mamma hadde beina godt planta på jorda og var gavmild som få, hun ga gjerne bort seg selv, om hun kunne.
3 verdifulle uker var hun på Rjukan Rehab og stortrives. Gikk arm i arm med venninner hun fikk der og snakket spøkefullt med alle, og delte raust ut positive og morsomme replikker.

Alt jeg hadde med ga hun bort. En gang fikk hun meg til å kjøpe frosne pølser. De hadde hun en plan med, ift en spesiell person, som hun mente trengte frosne pølser.
Til med klærne sine ville hun gi bort til pasienter eller personale.
En lørdag vi var ute og kjørte, skulle hun absolutt ha en stor Kong Håkon-konfekt til alle de 20 som jobbet der.
Jeg satte foten ned, men det var ikke så populært.

I ettertid angrer jeg. Det var jo hennes penger og de som jobber der fortjener det virkelig. Er de evig takknemlig for de fantastiske ukene de ga mamma der. Hun formelig løp i gangene og var full av sprudlende energi.

Men en dag må det ta slutt og noe må man dø av. Men mamma dør nok aldri helt. Hun bor i veggene her på Veåsen ( MorVeåsen) står skrevet hennes navn på mange av gårdens trær og bygninger.

Det første hun startet med, når hun kom i 2006, var å rydde gamle låvetomta (den var så full av gamle ting fra 1860-2003 at jeg viste ikke hvor jeg skulle).
Hun bare satte igang , som kineserne sier; 10 mil, starter også med et skritt!
Mamma ga seg aldri over, synes ikke synd på seg selv eller klaget på noe. Hun var som søster Vivi, synes hun hadde det bra, uansett hvor dårlig andre måtte synes hun hadde det.

Mamma kom på Rjukan Rehab for 3 uker siden og hun var overlykkelig over at hun hadde egen do og tv på rommet. Så selv om serien hun hadde fulgt med i i en årrekke ikke var der (tv6), så strålte hun over Nrk-kanalene.

Ja, hva kan en si, når ens mor ikke er her lenger. Hun som var bautaen, klippen, støtten og ankeret. Hun som alltid stilte opp, uansett dumheter en måtte finne på, uansett om tabbene var uerstattelige.
Ja, jeg fikk så øra flagra noen ganger, men det var nok fortjent. Og den som turde sette grenser var mamma. Hun tok ikke 5 øre for om halve verden hørte på. Unger skulle ha grenser, ferdig med det!!

Det jeg husker best fra de siste 10 åra er godheten hennes. Hun forandret seg fra å være den strenge mammaen, til å bli godheten selv.
Gavemild har hun alltid vært, gitt og gitt og gitt og gitt igjen.
Men med alderen kom det et så fredelig godt utrykk over hennes vesen. Jeg synes hun bare ble penere og penere jo eldre hun ble. Krokete rygg, hvitt hår og knall blå klare øyne. Gammel og vakker både innvendig og utvendig❤️

Hun led forferdelig de siste 4 dagene. Det skjærer i sjela å tenke på det.
Fra å være en dansende Rehab dame på torsdag, til å ligge i organ-svikt med lungebetennelse på søndag. Stakkars mamma’n min, aldri hadde jeg trodd du skulle lide slik. Men du klamret deg til livet og VILLE leve lenger…..
Miljoner takk til akkutt/intensiv og medisinsk avdeling på Notodden sykehus. De hadde en omsorg og empati som mangler sidestykke, både til mor og meg, så tusen tusen takk. De guaidet oss varsomt inn i døden men sin klokskap og visdom❤️

.
Men du ville egentlig leve lenger du mamma og klamret deg til livet med utrolige smerter. Du var glad i livet og ville ikke gi slipp, hadde ugjorte gøyale ting du skulle ha gjort, men slik ble det ikke. Den tette lunga ødla alt for deg.

Tusen takk for alt du har vært for meg, dine barnebarn, oldebarn og ikke minst for dyra på Veåsen. Vi har så utrolig mange gode minner, bilder, filmer og lydopptak som vi kan trøste oss med ,
Sterke, Gode, Snille, Pene mamma’n min.

Grunde (barnebarnet) synes det ble så vondt at han ikke fikk besøkt deg på sykehuset de siste dagene,
men det var nok det beste, for det er mye bedre å minnes den blide spreke mormoren fra påsken, som koste seg på Rjukan Rehab og ga bort den store påske -godteposen, nesten før hun hadde fått den.
Så sto hun alltid og vinket til oss i vinduet, helt til vi forsvant. Vi tenkte, (som vi har gjort mange ganger før), dette blir kanskje siste gangen, og det ble det.

Kjære mamma, nå håper jeg virkelig at du har det bra, at du ikke bekymrer deg for oss og at du gleder deg til å se Vivi igjen. Det blir vel fest i himmelen nå, når du kommer. Alle søsknene dine og din øyensten Gunnar Sand, som du sørget så mye over og hadde så vondt av så lenge. Nå møter du alle igjen og de kommer til å juble når de ser deg💖
Du trodde du var så liten, men i virkeligheten var du størst❤️

Du var så spesiell (og sta også) du sa vel 100 ganger at du IKKE ville han begravelse, ingen annonse og ikke engang urne. Du trengte bare et spann, sa du🤣. Du var litt kraysy da mamma , på en gøyal måte. Mest tøff og original.
Urnen ville du ha på Veåsen, strødd utover.

OG, du skal få det som du vil, ingen begravelse, ingen annonse, men spann blir det ikke altså.

Du har tillatt, (med bønn fra meg), om vi kan få ha en liten minnestund på Veåsen, for de som ønsker å delta. Men mamma vil ikke ha tårer og sorte klær!! Skal vi minne må det bli i glede. Så vi får gjøre som de gjør i Gana, danse samba med kista.
Ærlig talt, vi prøver virkelig å minnes MorVeåsen i glede og latter og finner frem noen av de mange gode opplevelsene våre.

Så de som ønsker det er velkommen til Veåsen lørdag 14.april kl 13.00 eller lørdag 21. april klokken.13. Vi er her begge helger og tar dere imot ❤️

Når alle ord er sakt
Og ingenting er glemt
Alle tanker tenkt
Ingenting er gjemt

– alle skritta gått
– det meste er forstått

Ingenting er glemt

Når dørene er lukket
– både ute og inne
– og stolen er tom
– og du er ikke å finne

– da sitter jeg her
– alene
– og tenker mange en gang
– hvor mye tid du la ned

– i skoger og lier
– vindu og kontakt
– med trillebår og sag

– du lot sjela di ligge
– igjen i tuftene
– fra de gamle husene

– og i reisverket av de nye
– men å rydde opp i det gamle
– det var din spesialitet

– få orden på ting
– sette igang
– og jobbe gjevt og trutt

Og
– energi forsvinner ikke
– den kan skifte form
– men borte blir den ikke

– aldri

⭐

DET ER MAMMAS DAG

Veåsen i kveld des. 2017

Vi mimrer mamma og jeg, og hører musikk fra 1950 tallet. Mamma Mor Veåsen  har fortalt mange ganger om en spesiell dag i hennes liv. Året var 1952 og mamma var 22 år og jobbet på mannskapskantina på Jessheimleieren (militære). Det var 20.august og det skulle være fest den kvelden. 

Dagen før kom en offiser inn i kantina.  Det var stille den kvelden og offiseren kjøpte en vaffel og melk. Han var eneste gjest  og benyttet anledninger til å slå av en prat med mamma. De pratet sikkert om løst og fast, hvor offiseren til slutt spør mamma høflig om  hun vil være med på messefesten dagen etter?

 Mamma forteller at hun svarte ja, men…… inni seg ville hun ikke, hun grudde seg, som hun sa.. Men nå hadde hun sakt  ja og følte seg forpliktet til å gå, men sånn skulle det ikke bli. 

Elstesøsteren  Solveig ordnet opp (som hun alltid gjorde), tok mamma med til selveste Oslo og kjøpte ny kjole og greier. . . 

men som mamma sa; » de hadde dårlig utvalg der, og kjolen de fant var ikke noe særlig». 

 Mamma bodde hjemme enda, faren var død, så det var bare mor igjen. Mamma var hjemmekjær og likte å tilbringe tid med moren sin. Som minstemann i flokken (på 6) og ugift, var det sikkert godt og endelig få ha mamma’n sin litt for seg selv. De hadde kosestunder i den fattigslige Skredderstua på Gardermoen, hvor mamma kjøpte Ukeblad til dem og leste høyt for  moren sin. Til kosen hørte det med  Vørterøl som de blandet med Sitronbrus. 

Men . . . . .nå var hun iferd  med å bli voksen og gifteklar, . . . .og friere var det flere av. 

Mamma har altid gitt uttrykk for at hun ikke brøy seg om gutta. . . . antagelig  derfor de sto i kø.

Niesa til mamma, hennes nest eldste søster Astrid’s datter Tove,  var tenåring på den tiden, og som resten av familien (bortsett fra mamma) var hun ellevilt gladi å danse. Hun viste mamma sin begeistring for offiseren og sa til mamma: «HAN VAR KJEKK!!!

 Men det hjalp nok ikke mamma så mye, hun gruet seg like fult.

Ny kjole var kjøpt inn i full fart, nå gjensto bare friserdama. Siden det er et stykke fra Gardermoen til Jessheim,  fikk mamma lånt seg en sykkel. 

Det eieren glemte å opplyse om,  var at sommetier virket bremsene og sommetier ikke. 

Mamma syklet i veg lite anende om hva som skulle skje. 

Hun tenkte nok mye på denne festen og brukte tid på å grue seg. Mamma klarte ikke helt bestemme seg om hun skulle låne sykkelen først eller gå til frisøren først. Hun forteller at den ene stemmen sier frisøren og den andre sier sykkelen. 

Hun ender opp med å låne sykkelen først og syklet  på vei ned bakken fra Jessheimleieren og ned til den gamle E6, som gikk gjennom Jessheim sentrum på den tiden.

I full fart på sterke ben sykler hun nedover (og i  de bena var det kraft, hun arbeidet mesteparten av sitt yrkesaktive liv på kafe og i kantiner og bar bruskasser -50 stk i hver kasse  (glassflasker) opp fra lager i kjelleren.

Rett før det trafikkerte krysset, legger mamma seg på bremsene,

som denne gangen dessverre  ikke virker.

 Med full fart ut i kysset bli mamma overkjørt av en sementbil.

Sjåføren var en kjenning av familien (sementstøperen i bygda) og han gikk rett inn i sjokk,  stakkar. 

Han klarte ikke røre seg og ble sittende bak rattet med hendene over ansiktet. 

Dette var en lørdag og mange var ute i gata.

Enda en kjenning av familien var også ute denne  dagen,  han gikk der ulykken skjedde og  så hvem som lå der.

 Han hadde reist hjem til Martha (mammas mor)  i  Skredderstua og fortalt om det fryktelige han hadde sett skje med datteren hennes.

 Han da han  trodde Aslaug var død, hun lå der livløs, og det var blod overalt.  

 Som mamma har sakt i ettertid;  «hu måtte jo få sjokk stakkar, korttenkt av han å si sånn». 

Samtidig som denne ulykken skjedde,   kom offiseren marsjerende med troppen din lenger opp i gata..  Det han fikk beskjed om var at han måtte vente (med hele troppen) pga e

🕊️

Del 2

(med hele troppen) pga en ulykke. . . 

Så der sto frieren og fikk en pause i masjen og hadde sikkert tid til å tenke på litt av hvert..

 (det han ikke viste var at de måtte fjerne den jenta han hadde gledet seg til å gå på fest med samme kveld).

Mamma ble sent til Stensby sykehus. 

Hun brakk benet og fikk hjernerystelse og måtte bli en stund.

Dagen etter øsregnet det. Den som kommer syklende i det været, (fra Jessheim) til Stensby sykehus,  var offiseren. 

Han hadde med seg 80 røde roser til mamma, som rant som dyvåte regntårer ned i mammas sykeseng

….hun fikk nok rikelig  tid til å telle de rosene i løpet av de 3 ukene hun var der.

Offiseren var våt som ei katte og mamma synes synd på han. 

Han ga aldri opp mamma, spurte om hun ville være med han til Tyskland, da han fortalte at han hadde fått jobb i Tysklandsbrigaden.

Pappa var på den tiden også en av frierne til mamma. Han hadde snakket med mammas søster Solveig  om han ikke burde besøke henne på sykehuset?

Da hadde Solveig viselig svart: «Tror ikke det er så lurt». 

Hun tenkte vel på at det kunne bli kræsj på sykeværelse med to friere på en gang. Og kanskje hun hadde et ønske innerst inne (på vegne av lillesøsteren) at det skulle bli de to. Han var nok en solid kar (som de sa før).

Mamma reiste aldri til Tyskland. Offiseren het Anfinn Lorentzen, var militærpoliti, flyttet senere til Rogaland, ble Arbeiderpartimann og ordfører i  flere perioder,  og vararepresentant på Stortinget.

Han var født 2 dager før mamma (5.aug)  og mamma har aldri sluttet å snakke om han. 

Men som hun sier,  hver gang hun forteller denne historien: » Jeg var ikke interessert i han på den måten og. . . . . . (slå denne)  det var godt jeg kom på sykehuset, for da slapp jeg å gå på festen»!

Under: Ungdomsbilde av MorVeåsen:

Reklame