Nabomannen Arne

HELTEN PÅ HOVINHEIA

I jan døde min beste venn, læremester og historieforteller Arne Hansen 95 år.

Han har betydd utrolig mye for meg og det var han som fikk meg til å slå røtter på Veåsen. Han viste meg ting, han oppmuntret meg og han lærte meg alt mellom himmel og jord. Ikke minst om det å ha dyr og godt gammeldags bondevett. Hans omsorg til dyr var så hjertelig og kjærlig at jeg blir rørt når jeg tenker på hvor godt lag han hadde med dem. Han fikk en villkatt på døra som han tok inn i varmen og gjorde til sin beste venn og kommuniserte med den som et menneske. Og katten (Pusil)ventet hensynsfullt på han på hvert trinn i trappa opp til 2 etg når de skulle legge seg.
Arne har vist oss alle grensegangene til gården og trasket i ulent terreng, gjennom mo og myr og pekt nøyaktig ut hver eneste grensestein, hvor de står. Sist vi gikk en slik tur var han 89 år og plutselig kommer den skøyeraktige Arne frem og forteller han at han som barn brukte å velte store steiner utfor skråninger. Ikke lenge etter ser han en slik stein og oppfordrer meg til å velte den steinen sammen med han. Vi legger oss på ryggen og setter føttene i steinen og tar i a l t vi kan , – og der løsner steinen og fyker ned skråningen og velter to trær på sin veg (se bildet). Ja, du Arne, du har fått meg til å gjøre mye rart og det er få mennesker jeg har hatt så mye morro med som med deg! Tusen takk for alt du har lært meg Arne, for alle historiene og visdommen, og ikke minst for all kjærligheten du ga oss på Veåsen! Husker vi gikk i 17.mai tog med sauene og pyntet de med sløyfer og flagg:) Ja, hva er det vi ikke har gjort?

Knut Bye skriver: Ja historiene ble så levende da du fortalte dem, Arne. Aldri vil jeg glemme da du fortalte om den gangen de ringte til deg fra Veåsen og sa at det brant hos dem. Da gjorde du nok ikke veien lang opp bakken, og da du kom fram stod de på trammen, og røyken velta ut over hodene deres. Her trengs en handlingens mann. og ved hjelp av øks og spett går du til aksjon. Det brenner i veggen bak brannmuren, så for å få komme til å slokke, må vedkomfyren flyttes ut på gulvet. Da falt følgende kommentar fra mannen i huset, som fulgte opptrinnet på trygg avstand: «Men vær forsiktig med linoleumen da, Arne.» Jeg skulle likt og sett ansiktsuttrykket ditt da. Jeg er sikker på at et helt brannkorps hadde ikke gjort det bedre, og noen riper i den nye linoleumen kunne bkitt småtteri i forhold til et helt hus. «Lykke på reisen, Arne!

Arne var med å skape skape Norgeshistorie og verdenshistorie med sitt kurer-arbeid under krigen. I den kalde vinternatt i et av de siste krigsårene fikk Arne i oppdrag og levere et hemmelig brev om bord på den skjebnesvangre ferga som skulle frakte tungtvann fra Mel/Rjukan og utover Tinnsjøen. Arne fikk beskjed om å levere brevet og siden forsvinne langt til fjells og ikke vise seg på flere dager, så ingen skulle få mistanke. Det var hans oppdrag. Han leverte brevet og gikk til fjells, opp til en fraflyttet gård som ligger i nærheten av Veåsen og hans egen gård, men allikevel et stykke fra Tinnsjøen. Det var en av Ligårdene. Den lå tom, fordi folket der hadde emigrert til Amerika. Der oppe satt han og så at tungtvanns-ferga ble sprengt og sank i den dype Tinnsjøen. Tinnsjøen er Norges 3. dypeste innsjø (480m) og den som drukner på dypet, kommer ikke opp igjen. Tinn kommune er ikke så stor så alle kjenner alle. Arne kunne ikke advare de som skulle reise med ferga den dagen, ei heller de som jobbet på ferga. Han måtte se de forsvinne i dypet. Arne var ingen pyse, han orket ikke sitte på denne gården i flere dager, han vandret ned igjen etter noen timer og fortsatte arbeidet sitt på den gården han bodde og drev hele livet. Som han sa til meg: «Kan ikke skjønne hva jeg skulle sitte der etter, nei jeg dro hjem jeg, hadde vel annet å gjøre….» Å han hadde vist nok å gjøre, så tungdreven og bratt som hans gård er.
Det er ikke alle som kommer i historiebøkene, selv om de har vært med å skrive historie, mange helter vi ikke vet om, og vår Arne er en av dem. Han syklet fra Rjukan til Kongsberg tur-retur i 20-30 minus (12milx2) og leverte hemmelige brev i krigsårene. Dette måtte foregå på natten. Og på dagene var det fulldagsjobb med gårdsarbeid, melking, ysting, skogsarbeid osv for å få mat på bordet. Arne sa selv at han jobbet som en slave, men som han sa: «Jeg hadde ikke vondt av det!»
Vintrene under krigen var spesielt kalde. Det kunne være opptil -40 grader på Østlandet.
Du vil sent bli glemt Arne, du lever på bilder, i filmklipp og i hjertene våre lenge! På Bildet er Arne på Presthovdnuten, med utsikt utover Tinnsjøen, og i den bratta, hugg Arne tømmer for kommunen. Dette var før motorsagas tid. Det var så bratt fjell at trærne havnet ferdig kvistet ned i Tinnsjøen. Skogsforvalteren kom og inspiserte arbeidet og konstaterte at dette var så risokofylt arbeid at han ikke torde sende noen annen enn Arne og en til (elstesønnen på Veåsen) opp i de hengene. Ja, tøffere mann enn dette har jeg aldri kjent! En gang datt han i Tinnsjøen på svarteste vinteren, fra en båt han hadde. Han fikk karret seg opp i båten og rodde det han var kar om, for at ikke klærne skulle fryse til på kroppen hans. Han fant ei hytte ved Tinnsjøen, fikk fyrt opp der så han kunne vri klærne sine. Tok de så på seg igjen og rodde resten av veien hjem.
De bratte hengene ned til Tinnsjøen!

Arne bygde vegen sin selv med spade, spett og trillebår. Vegen går gjennom et et dalføre. Han måtte skaffe hver stein selv til fyllmasse.
Han har fortalt historier om turer i robåt på Tinnsjøen når bølger var så store som hus. En lørdagskveld ville broren hans absolutt på fest på andre siden av Tinnsjøen (Busnesgrenda). Han spurte Arne om han ville ro. Arne sa NEI. Han så at det ville blåse opp og være altfor farlig. Broren ga seg ikke, så Arne ble med, men som han sa var det vannvittig. Arne rodde og bølgene skyllet etter hvert så kraftig inn i båten at broren måtte jobbe på spreng for å øse båten fri for vann. Ser for meg den våte utslitte karen by opp jentene til dans:)

Arne var hjelpsom og omsorgsfull.Veåsen prøver å gi bort noe av den hjertevarmen Arne alltid hadde når vi kom på besøk eller når han kom på besøk til oss. Han hadde de vidundeligste klemmene i verden og han var mester i å se oss. Vi ble sett i Arnes nærvær. Han hadde ro i seg til å lytte og han hadde humør til å leke og le. Han eide hele registeret, fra konsentrasjon i en liten detalj til jubel i en hjertelig lek. Han ble 95 år og i en alder av 89 år var han med på den høyeste fjelltoppen på Heia (1000m). Han var sterkere enn en ungdom og han veltet kampesteiner så det runget nedover fjellveggen. Mest av alt var han en hjerteåpner og en mann som torde ta pauser mellom setningene og nyte hver bit av et måltid. Han var tilstede her og nå og hvilte i det. Dette er det Veåsen ønsker å gi videre. Veåsen har hatt glede av å jobbe med Arne, en artigere arbeidskollega skal vi lete lenge etter. Han forsto at arbeid uten humør og lek er lite verdt!!

I gamle dager bodde alle generasjoner sammen på Veåsen. Arne forteller om en mann på 97 år som bodde på nabogården. Han sa til postbudet at det kunne legge posten hos han, siden hans gård lå i et knutepungt i bygda og siden ble det slik at posten stoppet der og dit kom folk og hentet brev og pakker, – et selvoppnevnt postkontor. Vanskeligere enn det behøvde det ikke være. Og det er også vårt motto; det enkleste er ofte det beste. Veåsen byr på enkelhet, lokaler i enkel stil og med overnatting i gamle himmelsenger, på fellesrom, slik det var i gamle dager!
Arne forteller mye om enkelhet og at de lykkelige øyeblikkene i livet like godt kan oppstå i de fattige stuene, så vel som i de rike. Kanskje oftere der, siden de ikke forventer så mye. Han forteller om mellommenneskelige forhold og respekten de yngre hadde for de gamle og kunnskapen de førte videre til neste generasjon. Hvilken fantastisk kilde de er til videreføring og til å forstå våre røtter. Alle aldere har sin sjarm og sitt verdifulle uttrykk. Veåsen ønsker velkommen de gamle som unge. Kombinasjonen aldrene gir gjør livet mer fargerikt og vi trenger hverandres kraft på forskjellige måter. Nå er Arne død, men er utrolig glad for alt han lærte bort og at vi spurte og grov om alt mellom himmel og jord. Han sa ofte: «Det er så artig når folk spør». Og den som kunne svare, det var Arne.

Arne forteller om da han var gjetergutt og kastet geitekillinger i Åstjern for å sjekke om de kunne svømme . . .

Her forteller Arne om SpellemannÅse som bodde akkurat der Arne står (i skogen bak Svimbil -mellom Veåsen og gården til Arne) Hun var alenemor med 6 barn, som hun hadde fått med 6 forskjellige menn. Det var jo ikke akkurat stuerent på den tiden, men SpelemannÅse var flink til å spille fele og ble respektert og tilkalt når bøndene ville svinge seg i valsen. Da ryddet de unna møblene i huset og hadde fest på omgang. Alle var velkommen! SpelemannÅse spilte opp til dans og hun fikk nok noen slanter til livets opphold for jobben hun gjorde 🙂

Reklame