EN STOR FORSKJELL
Prikken vil gjerne støtte Wictory i alderdommen hans. Disse to brukte holde sammen i tykt og tynt ute i vinterfjellet når matmor var borte. Da ordner de seg selv, forsynte seg med mat i kjelleren og sov i høyet, de holt fortet disse to. I en periode på 3 år var jeg på Veåsen bare annenhver helg. Da holdt disse to fortet, passet gården og holdt troll og vetter borte. Logi var på feriekoloni og sauene måtte desverre dra. Prøvde ta disse to med til leiligheten i Oslo, men Wictory gikk og skalla i veggene, han ble skrullete av å ikke komme ut. Ble som mamma sa når hun var der: «Nei, når orker jeg ikke bo i en skuff mer».
Og det orket ikke Prikken og Wictory heller, spesielt ikke Wictory. Wictory fikk svi for det Oslo oppholdet, for vi måtte kastrere han , da hadde han fått beholde sin manndom i 9 år, men i Oslo begynte han å markere over alt, så vi hadde ikke noe valg.
Men vi kunne spart oss, for han roet seg ikke allikevel, han SKULLE UT av den leiligheten. No way at han skulle bo der..
Så da tenkte jeg, hvilken av disse kattene våre er tøff nok til å klare fjell og vinternetter alene, sammen med Wictory?
– Ikke Stripetassen, ikke Pusepetter, ikke Lille Wictory, det må bli Prikken.
Det er ikke alle katter man kan gi den tilitten. Pusepetter hadde forsvunnet etter et par dager. Stripetassen er alt for redd av seg, han hadde blitt vill ganske fort og Lille Wictory var ikke venn med sin far Wictory, så det var heller ingen god mach.
Så det måtte bli Prikken.Han var ikke mer enn 1 år den gangen (nå 9) men han var sterk og tøff fra første stund, så han var tilliten verdig.
Og de to klarte brasene veldig bra. Wictory tok seg nok godt av Prikken og lærte han opp til å bli en tøff fjellkatt. For Wictory kom hit som kattunge og hadde lært seg hva fjellet og villmarka ville si og hva det bøy på av utfordringer. Tenk deg å gå 50 meter fra matfatet til senga i snøfokk en vinternatt for en liten pus med små bein. Skal ikke så mye snø til for å rekke over hodene på disse. Men de lærte seg å gå langs vegger og der det var noen trær, så dette mestret de bra. Fikk masse verdifull erfaring, overlevelseskunnskap.Ville dyr fikk de jammen også klare å verne seg mot.
De var alltid i nærheten når mor kom etter 14 dager, og da med ekstra god mat , inn til vedovnen og kos.
Jeg var alltid like spent om de var der og det var de. Husker det var like stort hver gang å komme hjem til disse to fine små modige sterke gårdsdyra våre. Noen ordentlige tøffinger.
Er vel de færreste katter man kan pålegge så store oppgaver, men disse kunne man det med.
Så når jeg dro var det tilbake til maten i kjelleren og vann med varmekabel og høy til seng på låven. De koste seg så jeg, for det hente de ikke hørte når jeg ropte og da gikk jeg inn på låven og så om de lå på plassene sine og det gjorde de som oftest.
De hadde en viktig ting til felles, de var veldig glad i å være ute begge to, og de var perlevenner , de sov sammen på låven, kroa seg godt ned i høyet og der ble det nok ikke så verst varmt, selv om vinterstormen raste utenfor..
…..Men tidene forandrer seg, nå er Wictory 18 år og nå orker han ikke så mye lenger og Prikken forstår nok det, for han legger seg ved siden av han, rolig og slikker han litt og han visker nok noen gode historier om gamle dager i øret hans: «Husker du…..da du og jeg ….når vi passa hele gården alene, husker du det…, ikke rart vi ble tøffe, ikke sant…. vi to ……… det var tider det Wictory 🐱. Vi viste begge to at hadde det ikke vært for oss så hadde hu gitt opp. Hun slaktet jo alle sauene og satte bort hesten, så hun var nærme å forlate hele Veåsen, men så gledet hun seg så til å se oss, om vi var her og hvordan vi hadde det, så vi dro henne hit igjen og igjen. Så Wictory, vi har gjort en bragt, du og jeg vet du, vi snudde hele skuta, for nå har hun endelig kvittet seg med Oslo og bosatt seg her på ordentlig. Slik kan oss dyra gjøre en forskjell.
Ikke sant Wictory, du var den største pådriveren, ikke sant? Også ble jeg med og holdt deg med selskap, vi to sammen ble et bra team Wictory, du og jag Wictory💖du og jag🐱
🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️
🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️
https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=2861534423934208&id=345872985500377&sfnsn=mo
🐈🐈🐈🐈🐈🐈🐈🐈🐈🐈🐈🐈🐈
Tenker på dyrere som vi bruker i forsking for å fremme menneskers helse osv; mus, rotter, kaniner, hamster, og sikkert mange fler.
F. Eks. for å finne ut om UV- lyset de stråler vannet vi drikker med, er skadelig for oss, så har de brukt mus i forsøk for å se om det er skadelig på dem.
Hvor tilbakestående er vi mennesker egentlig?
Hørte en på you tube si; Its only People Who pay mouney for living on this earth, , and We supose to be the most intelligent one?
Synes det var så bra sakt.
Dyra klarer finne måter å leve på som samsvarer perfekt med deres kropp og natur. Men vi mennesker skal bruke andre arter’s liv for å finne ut (noe som er opplagt) om ditt og datt er skadelig for oss.
Overasket det virkelig at, stråling var farlig. Det måtte gå med x antall mus, som antagelig ble pint til døde, for å finne ut det.
Dyra styrer unna det som er farlig for dem. Vi mennesker har beveget oss så langt fra naturen at vi har mistet all intuisjon og indre kunnskap om vekster, kulturer, farer osv.
Vi tror ulven spiser oss opp med hud og hår hvis vi møter på en (noe den sikkert også gjør, siden vi kommer til å bli så hysteriske og finne på så mye rart at ulven tenker at den galningen der kan umulig høre til uti naturen, best å bli kvitt’n).
Forsøk med dyr,
at vi tillater oss å være så suverene og lite respektfull mot dem, det er så trist, at det er til å gråte av. Dyra har sitt eget liv å leve, sin egen agenda, sin rolle. Vi kan ikke bare røve det fra dem og tro det er greit. Hvorfor skulle det være greit?
Hvorfor skulle de være mindre verd enn oss?
Vi tror vi skal ha nytte av alt vi, også dyra. Og nytte det er et snevert begrep i menneskets hode. I det begrepet ligger ikke kjærlighet (kjærligheten er fraværende i begrepet… NYTTE).
EKS. Du har en gris i fjøset, hvis du ikke skal spise den (det er jo nyttig. – å spise), hva skal du med den? Ingen som gidder ha den da, bortkastet.
Men alle dyr har kjærlighet og gi. Faktisk en mer dyrebar og ren kjærlighet enn den vi mennesker har. Dyrs kjærlighet er ubetinget (med tre streker under), den er uten betingelser, de gir og gir kjærlighet uten å forvente noe tilbake.
Vi har så mye å lære av dyrene, at den dagen det går opp for oss, da har vi mye å betale tilbake.
🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️
https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=2861534423934208&id=345872985500377&sfnsn=mo
Å sove ved siden av noen du er glad i,
får deg til å sovne raskere.
Og det reduserer depresjon
Oghjelper deg å leve lenger.😊❤
🕊️🤍🕊️🕊️🕊️🕊️🤍🤍🤍🕊️🕊️🤍🤍
Veåsen 💖
VILLKATTEN LILLE WICTORY
Ville Lille Wictory luftes. Vårluft må nytes av alle. Slippes han kommer han vel ikke tilbake.
…… han bodd ute i ni år og slipper jeg han ut, så kan det ta et år før han kommer hjem igjen. Han vil aldri gå ut selv, men jeg synes han måtte få litt deilig vårsol. Før når jeg hadde lang arbeidsdager og var mye borte måtte jeg slippe han ut fordi han tisset rundt om keing, det har han så og si slutter med. Problemer er at to av de tre andre kattene våre jager han bort fra gården. Han er livredd for dem. Bare de ser på han så kryper han sammen. Her inne har jeg mer kontroll på dem. En nydelig katt…..et under at han ikke har blitt helt folkesky. Han kom hjem kun en gang i året , når snøen kom. Slekta hans bor her, både moren, faren og søskenbarnet. Så han tilhører her. Faren døde 17.07 kl 17, ble 17,7 år. 2022.
Mor er 12 år heter PusePetter. Ja, har guttenavn. . Hun er den eneste som ikke jager han. Så de to er mye sammen alene. Slipper de to bråkmakerne ut om natta. Egentlig er de to veldig snille også, og vil bare leke, men villkatten forstår ikke det, tror jeg……han er redd og utrygg
😽🙀😿😾😼😻😹😸😺
DYREHISTORIER FRA VEÅSEN
DEN FARLIGE FERDEN
Der var en gang 2 sauer og en hest, de bodde på en bondegård med 5 katter og 2 hunder. Foresten var det bare en hund, den andre reiste nylig.
De 3 sto og snakket sammen om den hunden som hadde reist : «Hvor reiste den egentlig, sa den ene sauen «, «å den reiste bare hjem», sa hesten. «Hjem? Er ikke dette hjemme da, sa POAN. Nei sa hesten, det finnes et enda bedre hjem, et annet sted, sa hesten. Kjenner du noen som har reist dit, sa poan som ville vite mer. Ja, sa hesten, jeg kjenner mange, alle mine venner reiste dit hjem.
Men er ikke vi dine venner da? spurte poan, som lurte på mye idag.
Joda, dere er mine venner nå, men før hadde jeg et helt land med hundrevis av venner.
Så mange? , sa poan og begynte å gruble enda mer.
Ja, jeg hadde venner som dere, hestevenner og kuvenner, ja til og med grise og hønevenner.
Hva? sa poan, hva slags venner er det da?
Uff, det er så vanskelig å forklare, kan vi ikke heller gå en tur ned veien her og se om den porten står åpen, så kan jeg vise dere verden, for den er mye større enn dette tunet her.
Ok, vi går , kom a poan min så blir vi med. Jeg vet ikke jeg, sa den andre poan, jeg tror jeg heller vil være her.
Men når de andre gikk, så måtte den bli med, for det gjør flokkdyr.
Da de kom ned bakken, var jammen porten åpen.
Neimen, se da, sa hesten, porten ER åpen.
Er det sant, sa poan og trodde ikke sine egne øyne. Herregud så kult, da drar vi da, kom igjen.
Den siste poan dro på det, men fulgte motvillig med.
Etter en stund kom de til et kryss, skal vi til munken eller den andre veien, spurte Poan. Munken, purte hesten?
Ja, vi var en gang der med Logi, men det var bare for at våren var kommet lenger der nede.
Ok, sa hesten, nei vi skal i den retningen jeg kjenner, sa hesten, og det er her til venstre.
Etter en stund kom de til enda et kryss.
Hvor skal vi nå da, spurte Poan (den andre Poan hang motvillig med).
Vi skal til venstre her også, sa hesten.
Hvorfor er du så sikker på det, spurte Poan? Fordi jeg har vært her før og det er veien hjem til hjemmet mitt.
Hva? skal du hjem der vovven er?
Nei, ikke det hjemmet, jeg har jo et annet hjem også. Poan klødde seg i ulla og skjønte ingenting. Syns det ble litt mange hjem nå.
Samma det, sa hesten, nå går vi.
Etter en stund kom de ut på en større vei.
Hvor skal vi nå da, sa Poan og så forventningsfullt på hesten. Vi skal til høyre.
Den andre poan var sliten og ville snu, den klynket og sa «jeg vil hjem»
Nei, nå har vi kommet så langt, nå skal jeg jammen vise dere litt mer av verden, når vi først er ute og går.
Ja, sa den andre Poan, nå har vi muligheten, ikke akkurat så ofte den porten står åpen.
Andre Poan sukket og fulgte med bare fordi den var et flokkdyr.
Plutselig kom det en bil. Herregud, er det sånne som maybritt kjører her»a, men hun kjører ikke så fort.
Den andre Poan ropte » jeg vil hjem, jeg vil ikke være her».
Det kommer sikkert ikke fler, sa den første poany trøstende.
Jo, det kommer mange biler her, sa hesten, jeg har gått her før. Dere må gå på sia, ellers blir dere påkjørt.
Hva? kjører de på oss?
Ja, du vet de har stor fart og dere er like gråhvite som snøen.
Jeg forstår ikke helt jeg, sa poan, dumt å gå på sia når vi endelig har så god plass, er så trangt der.
Men du, det hjemmet hvor dine venner og vovven er, hvordan er det der?
Hesten prøvde å forklare: » Det er grønne enger, alltid sommer, mye mat, du treffer igjen alle de som levde her før.
Er det sant? sa Poan, kan jeg treffe Logi da?…. hvis jeg drar dit? spise gress med han beste vennen min?
Ja, det kan du, sa hesten.
Da vil jeg det, hvordan kommer jeg dit?
Hesten dro på det.
I det samme kom det en bil i full fart, den prøvde stoppe, men Poan var like hvit som snøen og hun gikk midt i veien. Bilen traff Poan midt i magen.
Poan datt overende og fikk nesten ikke puste. Jeg tror jeg reiser dit nå jeg, sa POAN. Det gjør så vondt i magen min, jeg drar nok nå, gjør jeg ikke?
Hesten så forskrekket på det som hadde hent og på bilen som stoppet. Hun var i sjokk.
POAN ropte med de siste kreftene hun hadde: «Hør da, reiser jeg nå, er det sånn å reise??
Ja,
du gjør nok det, sa hesten sørgelig, mens en tårer rant nedover hesteansiktet.
POAN vrei seg i smerte og så hjelpeløst på hesten.
Hvorfor gråter du, er det ikke fint der hjemme?
Jada, veldig fint, sa hesten med store tårer i øyekroken, veldig fint.
Den andre poan ropte desperat; «jeg vil hjem, jeg vil hjem, dette er farlig!
Nei, du kan ikke bli med meg hjem Poan,
nå skal jeg til Logi, du må bli her en stund til du. Takk for alt da POAN min venn, nå reiser jeg vist…. .
Så reiste poany den lange veien fra sin venn og til sin venn.
Kroppen lå der livløs og blodig, men sjelen lettet og svevde avgårde til den andre siden av evigheten, der det altid er sommer.
Hesten ropte : god tur da, og hils alle sammen, hils alle vennene mine POAN nikket og smilte, det skal jeg gjøre og du må passe på søstera mi, lov meg det
R
RAPPORTER DENNE ANNONSENFORTROLIGHETLegg inn en kommentarRediger
Dyrehistorier fra Veåsen
Veåsen
EN STOR FORSKJELL
Prikken vil gjerne støtte Wictory i alderdommen hans. Disse to brukte holde sammen i tykt og tynt ute i vinterfjellet når matmor var borte. Da ordner de seg selv, forsynte seg med mat i kjelleren og sov i høyet, de holt fortet disse to. I en periode på 3 år var jeg på Veåsen bare annenhver helg. Da holdt disse to fortet, passet gården og holdt troll og vetter borte. Logi var på feriekoloni og sauene måtte desverre dra. Prøvde ta disse to med til leiligheten i Oslo, men Wictory gikk og skalla i veggene, han ble skrullete av å ikke komme ut. Ble som mamma sa når hun var der: «Nei, når orker jeg ikke bo i en skuff mer».
Og det orket ikke Prikken og Wictory heller, spesielt ikke Wictory. Wictory fikk svi for det Oslo oppholdet, for vi måtte kastrere han , da hadde han fått beholde sin manndom i 9 år, men i Oslo begynte han å markere over alt, så vi hadde ikke noe valg.
Men vi kunne spart oss, for han roet seg ikke allikevel, han SKULLE UT av den leiligheten. No way at han skulle bo der..
Så da tenkte jeg, hvilken av disse kattene våre er tøff nok til å klare fjell og vinternetter alene, sammen med Wictory?
- Ikke Stripetassen, ikke Pusepetter, ikke Lille Wictory, det må bli Prikken.
Det er ikke alle katter man kan gi den tilitten. Pusepetter hadde forsvunnet etter et par dager. Stripetassen er alt for redd av seg, han hadde blitt vill ganske fort og Lille Wictory var ikke venn med sin far Wictory, så det var heller ingen god mach.
Så det måtte bli Prikken.Han var ikke mer enn 1 år den gangen (nå 9) men han var sterk og tøff fra første stund, så han var tilliten verdig.
Og de to klarte brasene veldig bra. Wictory tok seg nok godt av Prikken og lærte han opp til å bli en tøff fjellkatt. For Wictory kom hit som kattunge og hadde lært seg hva fjellet og villmarka ville si og hva det bøy på av utfordringer. Tenk deg å gå 50 meter fra matfatet til senga i snøfokk en vinternatt for en liten pus med små bein. Skal ikke så mye snø til for å rekke over hodene på disse. Men de lærte seg å gå langs vegger og der det var noen trær, så dette mestret de bra. Fikk masse verdifull erfaring, overlevelseskunnskap.Ville dyr fikk de jammen også klare å verne seg mot.
De var alltid i nærheten når mor kom etter 14 dager, og da med ekstra god mat , inn til vedovnen og kos.
Jeg var alltid like spent om de var der og det var de. Husker det var like stort hver gang å komme hjem til disse to fine små modige sterke gårdsdyra våre. Noen ordentlige tøffinger.
Er vel de færreste katter man kan pålegge så store oppgaver, men disse kunne man det med.
Så når jeg dro var det tilbake til maten i kjelleren og vann med varmekabel og høy til seng på låven. De koste seg så jeg, for det hente de ikke hørte når jeg ropte og da gikk jeg inn på låven og så om de lå på plassene sine og det gjorde de som oftest.
De hadde en viktig ting til felles, de var veldig glad i å være ute begge to, og de var perlevenner , de sov sammen på låven, kroa seg godt ned i høyet og der ble det nok ikke så verst varmt, selv om vinterstormen raste utenfor..
…..Men tidene forandrer seg, nå er Wictory 18 år og nå orker han ikke så mye lenger og Prikken forstår nok det, for han legger seg ved siden av han, rolig og slikker han litt og han visker nok noen gode historier om gamle dager i øret hans: «Husker du…..da du og jeg ….når vi passa hele gården alene, husker du det…, ikke rart vi ble tøffe, ikke sant…. vi to ……… det var tider det Wictory . Vi viste begge to at hadde det ikke vært for oss så hadde hu gitt opp. Hun slaktet jo alle sauene og satte bort hesten, så hun var nærme å forlate hele Veåsen, men så gledet hun seg så til å se oss, om vi var her og hvordan vi hadde det, så vi dro henne hit igjen og igjen. Så Wictory, vi har gjort en bragt, du og jeg vet du, vi snudde hele skuta, for nå har hun endelig kvittet seg med Oslo og bosatt seg her på ordentlig. Slik kan oss dyra gjøre en forskjell.
Ikke sant Wictory, du var den største pådriveren, ikke sant? Også ble jeg med og holdt deg med selskap, vi to sammen ble et bra team Wictory, du og jag Wictory du og jag!
Veåsen Fjellgård i Tinn i Telemark 