Det er uunngåelig i livet å ikke miste en man er glad i. Før eller senere skjer det. Er en heldig å bli godt voksen og en er så heldig å ha gamle foreldre, så opplever en mange år sammen, men også den dagen da det tar slutt.
Og en kan være mer uheldig og ulykkelig å miste et ungt menneske som en var knyttet til og hjertet blir liksom knust på en annen måte, for… livet skulle jo vart lenger.
Mange opplever begge deler, å miste både en som er mett av dage og å miste en som skulle hatt mange dager igjen.
Sta som jeg er aksepterer jeg ikke at folk bare forsvinner og blir til ingenting. Det tror jeg ikke på. Så for å få svar, kan en søke og det gjorde jeg, både når kjære søster døde og når mamma døde.
Og jeg fant ut at de lever i beste velgående, mer i live enn noen gang. De er på steder vi ikke klarer å drømme om, de har tilgang på visdom vi ikke viste fantes, og de elsker oss høyere enn himmelen og følger med hver gang vi tenker på dem.
Selv om de ikke synes, så er de der, holder rundt oss, gir oss trøst, hjelper oss, når det er best for oss. De forlater oss ikke, om vi ikke vil. De elsker å hjelpe oss og få oss til å fortsette å utvikle oss og vokse. De elsker oss høyt og ubetinget💖
MorVeåsen’s bursdag et annet sted, i en annen form:
Kjære mamma, gratulerer med dagen! I dag hadde du fylt 88 år. Vi har drukket kaffe og spist bløtkake for deg, i rett MorVeåsens ånd.
Det er en ting jeg gjerne skulle gjort andeledes og det er feiringen av dagen din i fjor. Da ønsket du deg en tur til gamle trakter i Fredrikstad og jeg trodde du orket både en tur innom huset ditt i Eidsvoll og Fredrikstad etterpå, men det gikk jo ikke. Så da ble det ingen Fredrikstad på deg. Ditt siste og eneste av få ønsker du hadde. Hvor viktig det er å Leve Her og Nå og oppfylle ønsker mens en enda kan💖
Et annet ønske du hadde var å gå i din mors fotspor fra Låkeseter-stua til Elstad- gården, (arbeidsveien som bestemor gikk til fots, når hun jobbet på gårdene bortover) . Men tror det var for seint og for langt, selv om du hadde en vilje av stål.
Et koseligere minne fra din bursdag i 2094 er at vi fikk tilslag og «vant’ budrunden på Veåsen på denne dagen. En med mer penger og makt enn oss bøy høyere og ville aldri gi seg, men selger ville ha oss, så vi var virkelig den heldige vinner av den flotteste fjellgård en i hele verden💖
Så 7.august er en lykkedag med to streker under. Ikke rart du fikk kallenavnet MorVeåsen💖
💖💮💖💮💖💮
🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️🕊️
03.02.19
Til minne om Jôrd
Så er den lille fine Jörd-jenta borte. Du som elsket veåsen og frydet deg over friheten her. Håper du hadde det bra. Du ble jaget bort fra matfatet av Logi, men når du fikk egen bøtte så ville du ikke spise. Hang opp høy til deg i fjøset, spesielt for deg, siden Logi ikke liker hengende høy, men du ville ikke stå der alene å spise, du gikk heller ut til Logi og sultet.
Skulle ønske jeg kunne gjort mer
Så er det igjen bare en hest å bløtlegge mat til, varme vann til, gi gjennom vindu. Bare Logi igjen for andre gang.
Tusen takk for alle bilder du har posert på Jörd, seinest i går. Tusen takk for alt du har beitet ned så fint og gjøssel du har spredd på blomster og trær. Takk for du tok godt vare på sauene, passet på dem.
Tusen takk for at vi fikk ha deg her i to fine sommre,.
Nå har ikke Logi noen å krangle med. Han kom bort å snuste på deg når du lå der livløs, som han tenke, vil du ikke reise deg igjen da?
– men Jörd reiser seg ikke lenger nå, nå har vi bare minnene igjen, etter deg også.
Husker mamma kalte deg JORD; «Nå må du komme da Jord, å få medesinen din, sånn ja, flink jente å spise opp alt», sa hun så omsorgsfullt mens hun klappet henne litt i panna.
Hadde ikke tenkt å slutte å kjøpe Gurgemeie, men sist uke da lageret måtte fylles opp med 2 kg til, kom plutselig en tanke om at det var kanskje ikke nødvendig å kjøpe så mye, og det var det desverre ikke. Ingen mer medisin til lille jenta vår.
En hest er så mye, stor kropp, store bevegelser, rommer mye på gården og i hjertet. Et stort tomrom etterlater hun seg, Logi’s mørke skygge overalt vil ikke følge med nå, ikke på bilder og ikke mellom bildene, bare i tankene, der er du nok lenge her, for to og et halv år er mange uker, dager og timer. Du tilhørte her nå.
Logi står her og knegger, lurer på hvor du ble av
Som Kine sa, vinteren er hard. Tøff for den som er gammel og stiv,. .
Så kort tid siden, i senhøstes, så feit og fin hun var da og lett til bein og nå, så tynn. Låven har høy,, som barna så flittig fikk opp fra de bratte liene i sommer, sammen med Logi, men hva hjelper det, når kroppen ikke klarer ta til seg.
Hesten som Kine-mor, kjøpt for konfirmasjonspengene sine for 19 år siden, da var du bare 4 år og akkurat innridd. Og Kine og du har hatt uendelig mange turer sammen i Nittedal, fint som du hadde det hos Boason. Så var den tiden over og du fikk nesten 3 år her, de siste.
Håpet så inderlig du skulle få en sommer til, du som var så glad i gress, spiste når andre sov, – – bare en sommer til og så kunne den sommeren vare lenge…
Veåsen Fjellgård i Tinn i Telemark 